Å vokse opp i Larvik i 2021 er noe ganske annet enn å vokse opp i Larvik for 350 år siden. Tidligere måtte mange barn bidra til familiens økonomi gjennom arbeid på gårdene eller i industrien. Barn i dag har sjelden økonomiske forpliktelser for familien sin, men møter andre utfordringer knyttet til tilgjengelighet og sosiale medier. Hvordan var det å vokse opp i Larvik for 100, 200 og 300 år siden? Hvordan er det i dag?
Da foreldrene døde, overtok bestemoren omsorgen for ham, og han vokste opp med henne og to tanter i en ettromsleilighet i Kongegata. I 1953 ble han kontaktet av historieprofessor Edvard Bull.
Den først båten skaffet han seg da han var sytten, og begynte å fiske gjorde han da han var atten. Og siden da har Bjørn stort sett vært å finne der på brygga, eller i skøyta si.
På gården bodde de flere generasjoner sammen, de hadde en hest, griser og høner, og dyrka poteter. Alle måtte hjelpe til med gårdsarbeidet.
- Når dette koronagreiene er ferdig skal vi kanskje ha en fest og sånn, sier Nichlas.
– Jeg hadde veldig stor fantasi om ting, da jeg var liten. Jeg løy om ting, men det var bare fordi jeg prata om historier jeg kunne finne på oppe huet mitt. Om at jeg var en prinsesse eller hva det måtte være. Men så hadde jeg en lærer. Og hu ga meg en bok, hvor jeg skulle skrive ned alle de fantasiene jeg kom på, da.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.
Utviklet av Insite Media AS