Medborgerskap handler om å føle at man hører til et sted, at man blir hørt og at man føler seg inkludert. Mange Larviksfolk har måttet kjempe for å finne sin plass her i byen. Det kan være mange ting som skiller oss; etnisitet, religion, kjønn, funksjonsevne, sosial status eller seksuell orientering. Hvordan har Larvikssamfunnet håndtert utenforskap og diskriminering gjennom vår historie? Hvem er og har vært ekskludert? Hvordan bygger vi ned fordommer og skaper et mer inkluderende Larvik?
Hun visste selv noe om hvordan det var å stå utenfor.
– Jeg vet sjæl hvordan det er å bli mobbet og flirt av. En gang var jeg 17 år, og det var krig i Norge. Jeg var ei blid jente, for meg var et menneske et menneske og min store «forbrytelse» var at jeg ble glad i en tysker og fikk en unge med ham.
Det gikk egentlig veldig bra, frem til korona kom, hverdagen ble utrolig ustabil og jeg mista all motivasjon når det kom til skole, noe som gjorde at jeg ikke har klart å fullføre videregående enda.
En ungdomsskole uten noe form for universell utforming.
-Jeg gikk på en ungdomsskole uten noe form for universell utforming. Hele bygget var fullt av trapper, i en tid hvor jeg strengt tatt nesten ikke kunne ta et trappesteg engang.
Kaptein på ferja til fengselsøya Bastøy -Jeg visste egentlig ikke hva jobben var i det hele tatt. Og så var jeg vel ganske ureflektert da, på en del av temaene rundt fengselsinnsatte.
Skomaker. Kom til Larvik som politisk flyktning i 1986.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.
