Fyrjente fra Svenner
-I friminuttene så løp vi, for vi hadde ti fiskesnører hver nede i slippen med fiskehode for å fiske krabbe. For det var en oppgave vi ungene hadde, at vi skulle holde fedrene våre med hummeragn. Så først så var det å fiske masse krabber i ei svær sankekasse… Så rodde vi ut til holmer og skjær og sto og fisket berggylte som så fedrene våre salta ned i svære tønner. For det var det beste hummeren visste.
Født i Stavanger, er Sonja. Og med en far som var sjømann i konvoifart under krigen. Men faren Albert var født på fyr selv, og da krigen var over tok han og kona Solveig med seg Sonja og gjorde seg til fastboende på Svenner. Der var de fire familier, med etter hvert én unge i hver. Sonja var den eldste, med tre års margin. De to yngste var betraktelig yngre. Så det var ikke mange å leke med. Men oppgavene ble tatt på alvor.
-Så fikk vi jo være med når den hummeren skulle leveres, da. Inn til hotellene i Sandefjord og Tønsberg sammen med mødrene våre. For der kunne vi selge hummeren direkte, for ti kroner kiloen, og det var mye den gangen.
Vi sitter ved et langbord hjemme hos Sonja, i leiligheten hennes i Stavern. Mellom oss har vi fotoalbum med bilder fra det som nesten oppleves som en annen tid, selv om ikke det er mange tiårene siden.
-Det jeg aldri kan glemme da, det var jula på Svenner, forteller Sonja med tydelig klump i halsen. Da spiste vi først julemiddag hver for oss alle fire familiene, med levende lys på juletreet. Men på kvelden møttes vi alle tolv ute, før vi las oss, og gikk ut på plattformen utenfor fyrmesterboligen. Det var veldig høytidelig. Og der stod vi helt stille alle sammen, og så sang vi “Deilig Er Jorden”.
-Og det var virkelig en deilig tid. Jeg feira ikke jul i en by før jeg var enogtredve år, jeg. Da jeg gifta meg og fikk barn, dro vi alltid ut til Svenner og feira jul med mamma og pappa, før pappa ble fyrmester på Stavernsodden fyr og vi dro dit.
-Det kom en liten tåre? Hva tenkte du på da?
-Ja, det var jo det at det var et fantastisk samhold med de fire familiene der ute. Det var ikke noe uvennskap. Alle var gode venner. Mødrene var jo vant til bylivet og hadde tilpassa seg å bo der, og vi barna… Jeg syntes vi hadde et fantastisk liv som barn. Jeg kan ikke huske at vi gikk og savna flere. Jeg tror fyrlivet ga meg masse rikdom.
-Hvis du skal tenke tilbake på den tida. Er det et menneske du for alt i verden du ikke kunne klart deg uten der ute, som ble veldig verdifullt for deg?
-Det er mora mi. Uten tvil. Hver eneste dag så tenker jeg på henne.
-Hva var det viktigste du lærte av henne, da?
-Medmenneskelighet. Og å være takknemlig. Og å være glad og fornøyd med livet, selv om ikke du har alt det andre har. Der var hu nummer én.
I dag er en av årets viktigste dager den dagen ved pinsetider som det er dugnad på Svenner med Gokstad kystlag. Helt siden Svenner åpnet i 2002, og i alle år så har Sonja hatt med to barnebarn ut for å luke stier. Men i fjor var det stopp for det.
– Nei, da vi kom ut så sa lederen i kystlaget, at nå skal Sonja være sjef, og gå og peke på oss andre og hva vi skal gjøre. At jeg bare skulle ha fri. Jeg klarte det, nesten.
-Føles det som Svenner er hagen din fremdeles?
-Ja, da kommer jeg hjem. Jeg tror jeg kjenner hver en stein der ute.
Det å bo på et fyr har lyse dager. Men også mørke. Sonja glemmer aldri synet av å se skip gå ned med menn ombord. Og familiene som bodde der har selv vært nære de helt store tragediene.
– Det var fire ansatte fyrvoktere. Faren min førsteassistent, og så var det en annen-assistent og en reserveassistent. Og reserven hadde ansvar for postkjøringen en gang i uka. Hvis været tillot det, da. Han reiste inn med handlelister, og fikk ut mat til oss. Denne dagen hadde han med sønnen sin på tolv år, Han hadde en sånn snekke med litt overbygd tak i front. Men på vei tilbake fra Stvaren, da de nærmet seg på baksiden av badestranda på øya, så fikk de et tegnetau i propellen. Faren min stod i fyret og holdt gjerne øye med de som dro inn seinhøstes, og visste omtrent når han var på retur, så han skjønte at han hadde fått problemer. Da var jeg blitt atten år, og var sterk, så fyrvokteren og pappa tok med seg meg, og en med masse tau, og så rodde vi ut mellom sunda. Strømsund som det heter.
Så gikk vi i land på baksida der, og kom oss opp på fjellet. Derfra kunne vi se at båten var hivd inn i fjellkløfta på andre sida. Og innafor der så var det et kok av hav. Så halve båten var revna og vekk. Assistenten hadde surra seg selv og sønnen fast i ei mast som de hadde, og så stod der oppe på det som var igjen av båten. Jeg husker fremdeles den voldsomme redselen i blikkene deres. Men så heiv vi ned tau til dem, og jeg var med å dra dem opp. Og den følelsen, da de var kommet opp trygt på fjellet. Den kan jeg jo aldri glemme. For det var virkelig i siste øyeblikk. Bare minutter etter så var båten bare pinneved. Han sa det, assistenten, at da han stod der på dekket, så visste han at de skulle dø. Men de kunne jo ikke vite at vi var underveis.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.