Historien er også tilgjengelig som podcast
Glassverksarbeider
– Jeg var 11 år da jeg begynte på Glassverket. Det var ikke akkurat for moroas skyld, men jeg måtte hjelpe til med økonomien hjemme.
Dette fortalte Sofie Abelhaug i et intervju med Østlands-Postens journalist Eva Aaserud vinteren 1983. 90-årige Sofie kunne fortelle om hvordan hun som 11-åring løp i skytteltrafikk mellom glassblåserne og kjøleovnen med nyproduserte flasker på Larvik Glassverk.
Egentlig var hun for ung til å jobbe der. Fabrikktilsynsloven fra 1892 forbød barn under 12 år å jobbe i industrien, men reglene ble ofte omgått, og på Glassverket jobbet det barn helt nede i åtteårsalderen.
– Vi som var for små måtte gjemme oss hver gang en av sjefene kom. De visste nok at de hadde småjenter og smågutter som ikke var gamle nok, men de sa ingenting, fortalte Sofie til ØP.
Fra midten av 1800-tallet ble Larvik for alvor en industriby. Larvik hadde en stor tobakksindustri, reperbane, fyrstikkfabrikk og flere bryggerier. I 1872 ble Larvik Glassverk etablert på Torstrand for å dekke etterspørselen etter flasker.
Glassblåserne hadde høy status på Glassverket. De var dyktige håndverkere med lang erfaring, og var inndelt i lag på fire mann. Hvert lag måtte sørge for at de hadde nok smågutter og småjenter som kunne bære de varme flaskene til avkjølingsovnene. Det var høyt tempo og sterk varme, og det hendte de små bærejentene brant seg på det glødende glasset. Som 90-åring var Sofie fra Torstrand mer opptatt av å fortelle om de gode sidene ved arbeidsmiljøet:
– Det var så mye humør i folk på Glassverket. Av de tingene jeg liker å tenke på er kameratskapet. Brannsår og sånt er glemt», sa Sofie til ØP-journalisten.
Sofie Abelhaug fortsatte i jobben på glassverket også etter at hun ble gift og fikk barn. Mens svigermor passet barna, arbeidet Sofie med å losse flasker på båt.
– En av guttane holdt på å bli født under flaskelossing på en av båtane. Vannet gikk da jeg var hjemme til middag. Jeg gikk tilbake til han som var sjefen min og sa at jeg nok dessverre ikke kunne arbeide mer den dagen. Han forsto nok grunnen, og midt på natta kom guttungen.
Etter hvert ble konkurransen om å produsere flasker i Norge hard, og i 1913 måtte Larvik Glassverk slå seg sammen med glassverkene i Moss og Bergen. Under og etter første verdenskrig var det kullmangel, og glassverket på Torstrand måtte stenge produksjonen i lange perioder. I Larvik var det heller ikke jernbaneforbindelse til glassverket, noe som ga fabrikken i Moss en fordel. I 1926 ble Larvik Glassverk nedlagt og produksjonen flyttet til Moss.
For Sofie Abelhaug var det vemodig å se arbeidsplassen gjennom mer enn 20 år stenge dørene.
– Jeg var med til siste dag. Det var med en underlig følelse at jeg tok farvel med arbeidsplassen. Følelsen er der i dag også, og da brakka borti gata her ble revet, føltes det som noe av Torstrands nerve forsvant for godt», fortalte hun til ØP.
Kilde: Østlands-Posten 16. oktober 1976 og 23. desember 1983.
Tegning basert på foto utlånt av familien.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.