Regiondirektør i Kriminalomsorgen Sør (2017 – mars 2021)
– Jeg var fungerende politimester 22. juli. Det er kanskje det i jobbsammenheng som har gjort aller sterkest inntrykk, og som peker seg sterkest ut i livet. Særlig i den rolla. Og så var det veldig rart når jeg kom over til kriminalomsorgen, for nå har jeg også hatt ansvaret for gjerningsmannen. Han sitter jo i Skien.
Det å på den ene siden stå i den håndteringsrollen. Vi hadde jo flere hos oss som var der den første natta og hjalp til, og sto vakt over åstedet og alle de døde ungdommene. Men også folk som var med krimteknisk, og andre som etterpå hadde ansvar for de tilrettelagte avhørene av ungdommene som var der.
Det å senere skulle sørge for riktig nivå av sikkerhet, og å gjøre det som norsk kriminalomsorg er så verdenskjent for, med å gi en human straffegjennomføring for den samme personen. Det synes jeg har vært veldig interessant. Man står liksom midt i etikken, når en jobber med de to forskjellige perspektivene. Det synes jeg kanskje har vært det mest givende med jobben. Spesielt fordi vi har den tilnærminga vi har i Norge.
– Men du er jo et menneske, og. Du må jo behandle alt dette. Kan det være noe av grunnen til at du trekker frem den saken, at det er en splittelse i deg sjøl?
– Ja, kanskje det. Rett og slett. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvordan ting kan gå galt i folks liv da. Det er så mange tilfeldigheter og lite som skal til før du plutselig befinner deg i en situasjon hvor du tar et valg som gjør at du havner innafor, fordi du gjorde noe som var utafor. Jeg har aldri vært noen A4-person, sånn i oppveksten, selv om folk tror det. Så jeg forstår godt hvordan det kan skje at en gjør noe kriminelt. Men jeg klarer ikke å forstå 22. juli.
Men selv om jeg har forståelse for hvordan ting kan gå galt, mener jeg det er veldig viktig å ha en type straffegjennomføring og straff som klinger tilstrekkelig godt da, i folks rettsoppfatning. At rettferdighetsfølelsen til folket blir mer eller mindre tilfredsstilt. For det er liksom basert på tillit dette her. At vi gir bort muligheten til å ta vår egen hevn, til samfunnet. Hvis ikke det virker godt nok, så finner folk andre løsninger. Som en gjør i ganske mange andre kulturer.
– Det er interessant at du trekker frem det begrepet “hevn”. For det tenker jeg nesten ikke på at det er lenger. I hvert fall ikke Norge.
– Jo, men det er jo det. De aller første lovene vi hadde var jo veldig basert på den uretten som var begått mot noen. Under Magnus Lagabøte og lagtingene som fantes den gangen, skulle man få en viss straff av samfunnet, men samtidig gi fra seg penger eller land til den det gjaldt. Det er litt mer sivilisert nå, men i ytterste grad så er det jo også på samme måte.
– Hvor er det vi har mest å hente på systemet vi har i dag?
– Det måtte være på ressurser til at politiet klarer å gjennomføre etterforskninger raskere. Både etterforskere og jurister. Men også nok ressurser i fengslene til å kunne gjøre noe mer enn bare oppbevare folk. Det er et utrolig viktig perspektiv at ja, vi skal ta fra folk friheten… Men utover det så skal ikke straffen være et onde. Tvert imot skal vi bruke den tida ganske fornuftig. Og der har Norge lang tradisjon for å ha gjort det bra. Men det begynner å bli trange tider i kriminalomsorgen også.
– Man skulle jo tro at staten sparte mer, dess flere av dem som sitter i fengsel som kommer tilbake til vanlige liv?
– Ja, i en undersøkelse som ble gjort i Sverige i 2005, som jeg er helt sikker på at fremdeles er helt relevant, så fant de ut av for hver krone du satset på kriminalomsorgen og på det å få folk ut i jobb og inntekt, så fikk du tretten til atten kroner tilbake. Og det forholdet tror jeg det fremdeles er. At du får femtengangeren tilbake. Det bør være et gyldig argument. At det er lønnsomt rett og slett.
– Hvis en om hundre år ser tilbake på i dag. Hva er det i den tida vi er inne i nå vi kommer til å bli huska for innen kriminalomsorgen, tror du?
– Hmmm. Ja, det er et veldig godt spørsmål. For det som var normalt for hundre år siden fremstår jo som helt vilt nå. Det er jo bare virkelig ikke til å tro, liksom. I Oslo Fengsel så var det en del som het Botsen. Botsfengselet. Da det blei bygd, så ble det bygd med tanke på bot og bedring. Nå snakker vi 1860 eller noe sånt. Og filosofien var at en bare skulle være på cella si. Og så skulle en be om bot og bedring, med en prest godt engasjert. Og være mest mulig alene med egne tanker. De hadde til og med hetter, som de fikk over hodet, når de skulle ut i luftegården og sånn, fordi de ikke skulle ha mellommenneskelig kontakt med de andre fangene. Det er jo stikk motsatt av det vi baler med nå. For vi vet at en veldig fort tar skade av å sitte alene i en politiarrrest eller i en celle.
Så det er et interessant spørsmål, når folk i fremtida ser tilbake i tid… Kanskje vil det være at vi faktisk fortsatt driver med innlåsing og isolasjon? Vi blir jo sterkt kritisert av torturovervåkingskomiteen og de som følger opp at vi holder oss til menneskeretts-standarder. De mener at vi driver for mye med både varetekt og isolasjon. Så hvis det er en ting jeg tror kommer til å stå igjen som er kritikkverdig, så er det kanskje det.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.