Historien er også tilgjengelig som podcast
Lærerinner og stemmerettsforkjempere
– Hvis man utelukker kvinnen fra å stemme, utelukker man en kraft som kunne komme samfunnet til gode!
Den 47 år gamle lærerinnen Olga Hassel inntok talerstolen i Ynglingeforeningens lokaler nederst i Nansetgata. Året var 1896, og det norske samfunnet var i ferd med å bli mer demokratisk. Dette året fikk alle menn stemme ved lokale valg, men tanken om at kvinner skulle få lov til å stemme, møtte fortsatt sterk motstand. Framtredende politikere hevdet at hjemmet ville gå i oppløsning og barn ville bli forlatt skrikende i vogga hvis kvinnen fikk plass i det offentlige rom.
Søstrene Olga og Erika Hassel fra Nanset våget å stå opp for kvinnelig stemmerett i ei tid da kvinner helst ikke skulle heve stemmen.
Hassel-søstrene var lærerinner i Larviksskolen. Olga Hassel var en av de aller første kvinnene som ble ansatt i skoleverket i Larvik da hun fikk jobb ved pikeskolen i 1877. Den ti år yngre søsteren Erika jobbet i folkeskolen. Søstrene var beleste og bereiste, de brevvekslet med kjente forfattere i inn- og utland og drev en diskusjonsforening for kvinner hjemme i huset sitt på Nanset.
I januar 1896 innkalte de to søstrene til stemmerettsmøte for kvinner. På forhånd bekymret de seg for om det ville komme noen på møtet. Å engasjere seg politisk ble sett på som lite kvinnelig, og initiativtakerne hadde fått vite at det kunne straffe seg å samle kvinner på denne måten. Olga Hassel fortalte om truslene i et brev til kvinnesaksaktivisten Gina Krogh:
«Det hadde ikke manglet på velmente advarsler fra den mannlige side mot ikke å holde møtet, da vi, som fikk det i stand, ville komme til å unngjelde for det. Men vi kunne naturligvis ikke ta hensyn til det. Vi satte saken i Guds hånd og lot det stå til. Det ville jo være å fornekte en god sak hvis vi hadde unnlatt å arbeide for den på vår måte, bare for å spare vårt eget skinn».
Søstrene trengte ikke å bekymre seg for oppmøtet. Da møtet startet denne januarkvelden i 1896 var lokalet nederst i Nansetgata fullt av engasjerte kvinner. For Olga og Erika Hassel var det viktig at kvinner fikk slippe til i samfunnsdebatten:
«Fikk vi bare lov til å hjelpe til, så ville det komme til å se annerledes ut både i statsliv og kirke. […] Vi mener ikke det at mannen har gjort det så grumme dårlig, men vi tror at det ville bli enda bedre hvis kvinnen fikk kommunal stemmerett. På en måte kan mannen i kommunestyret kun representere seg selv. Han kan kun gi sin egen kraft, ikke kvinnens. Å utelukke kvinnen er å utelukke en kraft som kunne komme samfunnet til gode», argumenterte Olga Hassel i sitt foredrag.
Erika Hassel holdt foredrag etter storesøsteren. Fra talerstolen tok hun et oppgjør med kvinnenes påståtte mangel på kunnskap om politikk.
– Mange har sagt at de fleste kvinner mangler de nødvendige kunnskaper for å kunne stemme, men kan ikke det samme sies om menn? spurte Erika.
På stemmerettsmøtet ble menn nektet adgang. Arrangørene ville skape en trygg ramme for kvinnene som deltok, og beskytte dem mot sjikane og sladder. Av samme grunn ble lokalavisenes mannlige journalister nektet adgang. Dette ble tatt ille opp av journalistene fra både Jarlsberg og Larviks Amtstidene og Østlands-Posten.
Journalistene tok ikke hensyn til kvinnenes ønske om anonymitet. De offentliggjorde navn på både arrangører og foredragsholdere, og kritiserte dem for hemmelighold. Dagen etter møtet kunne Larviksfolk lese i Jarlsberg og Larvik Amtstidene:
«Det er oss en gåte, hva som virkelig kan ha beveget de ærede damer, som her i Laurvik har åpnet felttoget for kvinnenes stemmerett, til å omgi seg med en så dyp hemmelighetsfullhet. Allmennheten ler bare av den slags og kaller det narraktig. Eller man bringes på den tanke, at damene har noe å skjule, noe som de ikke tør vedstå […] Innledningsforedraget holdtes av Frk. Jønsberg, som bl.a. oppholdt seg ved mennenes skrøpelighet, som var paret med den mest skrikende hensynsløshet og likegyldighet overfor den annen halve del av menneskeheten. Dog var det ikke meningen ganske at gjøre skapningens herrer til slaver; man skulle bare hjelpe dem.»
Uthengingen i lokalavisa må ha vært en belastning for de to lærerinnene, og gjorde det nok ikke lettere for kvinner å engasjere seg politisk i lokalsamfunnet. Det ble ikke dannet noen stemmerettsforening i Larvik etter møtet i januar 1896.
Olga og Erika Hassel hadde imidlertid vekket et engasjement som ikke lot seg stoppe. Fem år etter Hassel-søstrenes møte ble det for første gang mulig for kvinner å stemme ved lokale valg. Ved dette valget ble seks Larvikskvinner valgt inn i kommunestyret i Larvik. Ingen andre kommuner i Norge hadde høyere kvinneandel.
Kilder: Nylænde 15. februar 1896, Larvik og Jarlsberg Amtstidene 27. januar 1896, Østlands-Posten 6. desember 1924, Brit Stuksrud (2008): Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene, valgstatistikk 1901 og Digitalarkivet.
Tegninger basert på foto fra Larviks historie, bind 3 og Per Nyhus’ fotosamling.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.