7. juni 2021

Nils Larssøn (1774-1841)

Brunlanes’ Terje Vigen

Året var 1813 og situasjonen i Norge var dramatisk. Krigen raste i Europa. Rett utenfor norskekysten blokkerte engelske skip trafikken ut og inn av havnene, og hindret at tønner med livsviktig korn kom fram til sultne nordmenn. I denne situasjonen valgte brunlanesingen Nils Larssøn å handle. Han ville ro til Danmark etter korn.

Tidlig på 1800-tallet var korn hovedingrediensen i det norske kostholdet. Grøt av bygg, rug eller havre ble servert til de fleste måltider. Bare en tredjedel av kornet ble dyrket i Norge, resten måtte importeres. Blokade og kornmangel var derfor alvorlig og skapte stor nød i befolkningen. 

Nils Larssøn var møller ved Halle mølle. Egentlig kom han fra Helgeroa, men som unggutt hadde han fått arbeid som møllersvenn ved Halle-kverna. Den ble da drevet av enken Susanne Kofoed, som på to år hadde mistet både ektemannen og sin eneste sønn. Nå trengte hun hjelp til å drive mølla videre. Nils Larssøn viste seg som en svært driftig og flink møllersvenn, og var til god hjelp. Han fikk også et godt øye til datteren i huset, Anne Katrine. Bare 18 år gammel giftet han seg med henne.

Nils Larssøn bygde opp møllerdriften, han drev gård, og startet til og med et lite skipsrederi. Da krigen brøt ut i 1807, var han blitt en velstående mann med mange jern i ilden.

De første krigsårene hadde Larviksdistriktet vært mindre rammet av blokaden enn andre steder i Norge. Larvik var et militært knutepunkt med stadige konvoier over havet, jernverket og sagene kunne fortsette driften, og selv om en tredjedel av Larviks skipsflåte var blitt beslaglagt av britene, hadde man fortsatt skip å sende etter korn. 

Våren 1813 ble likevel svært tøff for mange. Avlingene hadde sviktet, og store kornlaster på vei til Larvik var blitt stoppet av britiske skip. Nils Larssøn registrerte at mange av gårdene i Brunlanes manglet mat, og at venner og naboer forsøkte å drøye melet så godt de kunne ved å blande bark i det. Nå ville han gjøre det han kunne for å hjelpe dem han hadde rundt seg. Han ville våge seg over til Danmark for å skaffe så mange tønner med rug som han klarte å få tak i.

Nils eide en liten åpen båt som lå i Helgeroa. Han fikk lagt dekk på båten, slik at den skulle bli mer hardfør på veien over Skagerak. Mølleren fra Halle visste nok at ferden han skulle ut på var svært risikabel. Så tidlig på året måtte han være rustet mot uvær, snø og is. Hvis han ble oppdaget av britiske skip, risikert han å havne i et av de fryktede engelske prisonene. Engelskmennene hadde egne prisonskip som lå til kai i engelske havnebyer. Under Napoleonskrigene havnet rundt 5000 nordmenn her. Nils Larssøn tok derfor store sjanser for å skaffe bygda mat på bordet. 

I påska 1813 var han klar for avreise. Han lastet den lille båten full med øsekar og sopelimer som han ville forsøke å selge når han kom fram. Sammen med to helgerosinger satte han kursen mot Frederikshavn.

De hadde gode forhold og ferden over Skagerak gikk fredelig for seg. Framme i Frederikshavn fikk Nils Larssøn solgt øsekarene og sopelimene sine. 30 tønner med rug ble handlet inn og plassert om bord på den lille båten. Hjemreisen gikk raskt og greit. De hadde god vind, og båten med den verdifulle lasten kunne legge til kai i Helgeroa den 19. april. Familien trakk et lettelsens sukk da de så ham komme gående langs Helgeroaveien denne mandagen.

Den vellykkede reisen fristet til gjentakelse, og like etterpå tok han en ny tur til Danmark og hentet hjem 40 tønner med rug. Denne reisen var langt mer dramatisk. Vi kjenner ikke detaljene, men Nils Larssøn fortalte i ettertid at han på tilbaketuren var nær ved å bli tatt av en engelsk orlogsskute. 

Kornet Nils hadde skaffet gjennom de to ekspedisjonene til Danmark gjorde ham i stand til å hjelpe bygdefolket i Brunlanes med mel. Mange kom reisende til Halle mølle for å få hjelp til å holde sulten unna. Nils Larssøn ble folkehelt i bygda, og bygdeboka for Brunlanes omtales han som «dyktig, rettskaffen, hjelpsom, religiøst interessert». Ettertida har gitt ham tilnavnet Brunlanes’ Terje Vigen.

Kilder: Lorens Berg (1911): Brunlanes. En bygdebok, Hanna-Marie Hillestad og Kristian Fr. Gudem (2014): artikler i tidsskriftet Nesjar, Oscar A. Johnsen (1923): Larviks historie, bind 1 og norgeshistorie.no.

Det finnes ingen bilder av Nils Larssøn. Her er han framstilt av barnebarnet Niels Johansen Gudem på bilde utlånt av familien.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for juni: Fra jord til bord

Utviklet av Insite Media AS