Skipper på redningsskøyta «Colin Archer»
«Vi fikk en brottsjø som antakelig hadde begravet oss alle, hvis ikke skøyta hadde vært så solid og sjødyktig som den er. Vi var fullstendig under vann med hele akterskipet og prammen ble knust, men forresten var alt i orden.»
Skipper Nicolai Anthonisen satt med loggboka til redningsskøyta RS1 «Colin Archer». Med nøkternt språk førte han inn de dramatiske hendelsene som hadde utspilt seg på Finnmarkskysten den 20. mai 1894. Havningen var skipper på den nybygde redningsskøyta, og hadde knapt rukket å komme fram til sin første faste stasjon i Vardø før den fikk desperate meldinger fra det lille fiskeværet Hamningberg like ved. Havet sto i kok, og hele fiskeflåten var i livsfare. Da natta var omme hadde Anthonisen og hans redningsskøyte reddet 36 mennesker fra drukningsdøden.
Dramatikken på Finnmarkskysten denne mainatta gjorde den beskjedne skipperen fra Nevlunghavn til folkehelt. Da han kom til hovedstaden en tid senere, ble han intervjuet av selveste Christian Krogh:
– Det må være en lykkelig følelse for Dem når De har reddet noen.
– Ja, det er morsomt. Og det er en episode som jeg alltid vil huske. Det var da vi hadde reddet en del folk under meget farefulle omstendigheter. Da sto moloen full av folk som ropte hurra. Klokka var halv tolv om natta. Det går jo inn på folk den slags.
– Hvordan kan De få folk om bord i redningsskøyta når det er slikt forferdelig vær?
– Ja, da er det at denne skøyta viser hva hun duger til. Vi slår av på farten, gir så på igjen og går rundt og rundt til det blir passelig. Så praier vi og forteller hvordan de skal bære seg at. Og så bruker vi stormolje til å dempe sjøen med hele tiden.
Nicolai Anthonisen var en erfaren sjømann da han 36 år gammel fikk hyre som skipper på redningsskøyta «Colin Archer». I likhet med de fleste andre unggutter fra Nevlunghavn reiste han til sjøs etter konfirmasjonen. Etter å ha seilt ute noen år, tok han styrmannseksamen og senere ble han også kaptein. Som kaptein i langfart hadde han vært med på flere dramatiske forlis.
– Den ene gangen var i Nordsjøen, stormen rev fra oss seila. Og da vi forsøkte å komme unna været, kom det et brått på styrbords låring som kasta oss tvers av sjøen, fortalte han til Christian Krogh.
Det gikk godt og mannskapet ble plukket opp av en dansk skonnert, men Anthonisen tok alle forlisene som et tegn på at han ikke burde fortsette i langfart. Isteden gikk han inn i lostjenesten og ble losgutt hos Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. I 1893 søkte han på stillingen som skipper på den nye redningsskøyta som skulle sendes nordover.
Den vellykkede redningsoperasjonen i Finnmark viste for alle at Archers redningsskøyter var godt egnet for redningsoppdrag langs norskekysten. Christian Krogh var nysgjerrig på den nye båttypen, og skipper Anthonisen svarte villig.
– Hvori skiller nå Archers type seg fra den gamle hvalerfasong?
– Den er mye dypere. Og det er hovedårsaken. De flatbunnede kan så lett gå rundt. Men hun har flak å flyte på samtidig. Hun har en fyldig akterende. Og en jernkjøl er jo en god forsikring.
– Nå er de altså her i byen for å tilse bygningen av en ny skøyte? Hva skal den hete?
– Christiania.
– Skal den nye redningsskøyta være større, eller hvori skal den atskille seg fra «Colin Archer»?
– Den skal være aldeles nøyaktig den samme i alle måter.
– Har De da ikke fått noen nye erfaringer?
– Vi har fått den erfaring, at det ikke på noen måte kan tenkes noen som er bedre.
Nicolai Anthonisens redningsbragd på Finnmarkskysten fikk stor betydning for det nystartede Redningsselskapet. Nå ville fiskerkoner langs hele kysten ha redningsskøyter for å trygge mennene sine. De samlet inn penger og etablerte lokale avdelinger. Anthonisen selv ble tilkalt til hovedstaden for å motta Kongens fortjenestemedalje. Det var kong Oscar II personlig som overrakte medaljen.
– Det var det lykkeligste øyeblikk i mitt liv da Kongen la hånden på min skulder, festet medaljen på brystet og sa: «Det var godt gjort, fortsett som du har begynt, og du vil komme til å redde mange liv med din redningsskøyte».
Nicolai Anthonisen ga seg som skøytefører i 1897, og fikk jobb som fyrvokter på Hornøya utenfor Vardø. I januar 1907 skulle 49-åringen fortøye båten ved den vesle steinkaia på fyret. Plutselig ble båten hans kastet rundt av en brottsjø, og redningshelten ble selv et av havets ofre.
Kilder: Redningsskøyta (1982), Reidar Stavseth (1968): SOS langs norskekysten, Knut von Trepka og Toril Grande (1993): Colin Archer. Redningsskøyte nr 1 og Thor Robertsen (2020): Årbok for Vardø.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.