1. mai 2021

May Grønvold (1987)

Larviks mestvinnende Paralympics-utøver

– Michelle Obama, Stevie Wonder, Aung San Suu Kyi, PSY…

I ei stor sofagruppa i et stort hus på Holtet i Nevlunghavn sitter Larviks idrettshelt May Grønvold og ramser opp navn, sammen sine trenere og veiledere. Mamma Ingvild og pappa Tore.

Aller mest følger May med på alt moren og faren forteller om opplevelsene de har hatt sammen, og skyter inn et nøkkelord mellom foreldrenes beretninger. De lange dyptgående beskrivelsende er May avhengig av at foreldrene hjelper til med. Det kommer av en funksjonsnedsettelse som May er født med. Men når spørsmålet kommer om hun har truffet noen interessante folk gjennom idrettskarrieren hennes, er 34-åringen der med en lang liste.

– Og Bang Ki Moon! Og den japanske keiseren!

Og ikke nok med dét. Da regentene våre skulle feire 25 år ved tronen, fikk May og pappa Tore en invitasjon i posten. May løper og henter den, og viser frem.

– Fra kongen, ja! Kongen og Dronningen.

– Vi satt sammen med Bjørn Dæhlie og Hege Riise vi, forteller pappa Tore. Det stemmer det. May satt foran regjeringa. Det var en stor opplevelse. Og så kom ‘a på tv, og. Sammen med Stoltenberg.

Men nå må vi spole tilbake. Lenger enn da vi for litt siden stod blant alle Mays treningsapparater i entreen og så på medaljehylla. Lenger tilbake enn selv hennes første gullmedalje i Special Olympics i Nagano i 2005. Helt tilbake til starten. Da May var liten, og Ingvild og Tore ikke visste hva datteren sin kunne få til.

– Helt i starten så var målsettinga at May skulle lære å gå, forteller Ingvild. For at vi skulle finne ting som vi kunne gjøre sammen. For vi er jo utemennesker.

– Så i forbindelse med at hun lærte å gå, hadde vi balansetrening på Mølen, fortsetter Tore. Vi tok ‘a med på Mølen, og så gikk vi litt unna, og så måtte hun komme til oss, da. Det har sikkert gjort mye for både sykling, padling, skigåing og alt. At hun hele tida måtte trene på balansen.

– Så, første gang May var med på en konkurranse, gikk hun på Frøy skole. Der så hun en plakat for et skirenn, og så ble ‘a med. Det var Barnas Ridderuke på Beitostølen. Da begynte vi med langrenn og slalåm. Og etter hvert skulle hun falle for sykling og padling, også.

– Husker dere om det var et gjennombrudd der det løsna og dere skjønte hvor god hun var?

– Ja, det var da vi dro til Nagano, forteller Ingvild. May hadde aldri vært med på noe utafor Norge, og vi visste ingenting om hva hun kunne oppnå. Vi tenkte bare at her har vi vært heldige og fått en tur, kan en nesten si. Men så vant ‘a. Det å da få se hvor god hu er. Altså, herregud. Jeg tenkte: “Har jeg ei så flink jente?” Jeg visste ikke åssen jeg skulle takle meg sjøl engang. Det var en utrolig opplevelse.

– Og så har det jo bare eskalert, for vi så jo hvordan hu reagerte på treningen etter hvert.

– ”Atte dere orker”, sier mange til oss. Å holde på. Men det er jo gjensidig. Vi har en glede av å se at May er flink, pluss at hu holder oss i farta. Og så alle de stedene som vi har kommet, på grunn av henne. Du vet jo hvordan en fort kan finne på å reise til de samme stedene igjen og igjen. Vi har fått reise til Seoul og Nagano. Vært på Venice Beach, og vært med på Moods of Norway-fest i Hollywood.Nei, når en begynner å tenke på det. Alt det vi har opplevd. Alle de stedene vi har kommet bare på grunn av May… Men den største gevinsten er at May har blitt den fine jenta hu er blitt nå. For det var ikke forutsetningene, at May skulle bli ei så fin jente.

– Det er mye som dukker opp når en sitter og snakker. Da glemmer du alle de timene når det ikke går bra, skyter Tore inn. -Du glemmer all treninga når en får oppleve de tingene der.

– Nei, når May har de vanskelige dagene, utdyper Ingvild. Hvor hu er langt nede, og ingenting stemmer. Når hu glemmer åssen hu skal vaske seg og åssen hu skal spise, og alt det der. For å få ‘a opp igjen da, så må ‘a bli sliten. Og da er vi ute og trener og trener, sånn at hu bare skal tenke på én ting. Da får vi ‘a sakte men sikkert tilbake.

– Jeg tru’kke det er helt etter boka, smiler pappa Tore. Men vi vet at det fungerer.

– Det har gitt May veldig mye. Tenk da hu var lita. Da kunne kunne ‘a ligge på gulvet her og bare rugge, eller ligge og dunke for å stimulere kroppen.

– Ja, og vi har dessverre hatt noen forferdelige opplevelser med hvordan folk tenker om dem som er annerledes. Jeg husker første gang vi reiste med Peter Wessel, som det var den gangen. Det var masse folk på båten, og ting var ikke lett for henne. Da la ‘a seg på gulvet og satt og slo seg sjøl. Da stod folk og pekte og lo.

Veien May har gått fra den gang kan en nesten ikke forestille seg. Ingen kan lenger le og peke. For hvem i Larvik kan noen gang måle seg med de bragdene May fra Nevlunghavn har klart. Til sammen har det blitt 4 vinter- og sommerleker, og åtte paralympiske medaljer. Tre gull, to sølv, og tre bronse. Og hu har fått Larvik kommunes idrettspris. Men et idrettsminne skinner likevel sterkest.

– Aller mest moro tror jeg gullmedaljen på 7,5 kilometer i vinterlekene i Ramsau i 2017 var, forteller Tore. Da slo ‘a erkerivalen.

– Ramsau! Det var fint, sier May. Nasjonalsangen!

Og med hendene høyt hevet over hodet, øyne som stråler og verdens største smil forteller May:

– Da gjorde jeg sånn!

Last ned portrettet som PDF her.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er viilarvik350logo-1024x1024.jpg

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Utviklet av Insite Media AS