Forfatter, journalist og feminist
– Da vi flyttet til Nanset så skilte vi oss nok litt ut. For det var ganske politisk blått i Larvik. Da vi kjøpte villaen så var den hvit. Nå er den rød. Og den første sommeren vi bodde der, skulle vi teste den rødmalinga. Så foreldrene mine skreiv “Stem RV” med store bokstaver på hele veggen ut mot Nansetveien. Det husker jeg. For folk ble jo nysgjerrige på hvilke folk som hadde kjøpt det huset. Da fikk de svar på det.
– Var det en spesiell opplevelse som gjorde at engasjementet ditt for kvinnesak ble så viktig?
– Det er et vanskelig spørsmål. Saken er den at jeg hadde en mor som var med i Kvinnefronten. Så det har alltid vært der som en positiv ting for meg. Det er nok mange som har sett på feminisme med fordomsfulle øyne. Særlig på 80- og 90-tallet. Da var det mange som tenkte at det var noe som var forbi. At det handla om 70-tallet. Og at det bare var sinte, stygge damer, og alle de fordommene som eksisterer. Men selv så jeg alt det med helt andre øyne, for min mor og hennes venninner var jo engasjerte og kule. Selv om man kanskje ikke synes at mora si er så innmari kul, men jeg respekterte i hvert fall den kampen som de dreiv da.
– Hva så du når du så dem sammen?
– Mamma hadde veldig mange møter hjemme i Nansetveien. I Larvik var det en kvinnegruppe som besto av folk med ulik politisk tilknytning. De hadde møter jevnt og trutt, og jeg fikk være med på noen av de festene og arrangementene deres. Jeg skjønte ikke alltid hva de snakka om eller dreiv med, men husker at de malte bannere til 8. mars og gikk i tog. Jeg har nok alltid hatt et godt forhold til voksne mennesker, jeg likte lærerne mine, og foreldrene til venninnene mine, og mammas venninner. Så det var ikke sånn at jeg løp på rommet når det kom voksne folk på besøk. Jeg satt i sofaen helt til mamma sa “kan ikke vi få pause fra deg, da”.
– Husker du noen minner med dem bedre enn andre?
– Jeg husker jo at de sto på torget og delte ut løpesedler mot porno, da. For på standbukken var det mange pornobilder og det husker jeg at var litt pinlig. Og litt tøft. Jeg hadde mange opplevelser sammen med dem. Vi dro til syden husker jeg,. På Kypros. En sju-åtte av de damene. Og meg. Og alle, inkludert meg, med steinvaska olabukser, og helt pinnekort hår. Fjærklipp kalte vi det.
– Så starta de noe som het Bokkafeen, som lå bak den gamle brannstasjonen i sentrum, der de fikk inn bøker som ikke fantes i vanlige bokhandler. Så der kunne man få politiske bøker og alt fra buttons til små pandaer, liksom. Der stod mamma bak disken i blant, og jeg hang med der. Og så starta de og dreiv Folkeakademiet. Og samarbeidet med asylmottaket, der de en gang i året hadde en svær happening hvor de fikk disse kvinnene fra andre land til å lage mat hjemmefra. Og så fikk vi smake mat fra andre verdener da, og fikk gode vibber da. For dette var på 80-tallet, hvor det var mye rasisme, rett og slett.
– Jeg blir veldig provosert når damer på min alder nedvurderer 70-tallets kvinnebevegelse. Med disse stereotype ideene om hva det var, og at det var en kamp som gikk altfor langt, og er ferdig liksom.
– Hvilke saker er det vi glemmer?
– Abortsaken er jo brennaktuell igjen, da. Nå mistet de nylig retten til abort i Polen, igjen. Og den står på spill i mange land. I USA ikke minst. Det samme gjelder i en del latin-amerikanske land. Der er det enten abortforbud, eller i ferd med å bli det. Det går også feil vei i Italia, i Ungarn og i Russland. Abortspørsmålet er én ting, men det er en del av et helt mønster, som handler om at patriarkalske autoritære ledere forsøker å dra kampen bakover. De prøver å fjerne denne typen rettigheter for kvinner. Det gjelder ikke bare abort, men også prevensjonsbruk i en del konservative land. Og nå har mange benytta pandemien til å løfte frem gode gamle kjernefamilie-verdier, og knytte det sammen med nasjonalisme, ikke sant? Når man plutselig får unntakstilstand, så har man liksom et slags frikort til å gjøre som man vil, da. “Det skal ikke noen utlendinger inn her”, og det ene og det andre. Så nasjonalisme og konservativisme er på frammarsj, og Polen har innført homofrie soner, og så videre.
– Hvilke saker er de viktigste du synes gjenstår i Norge?
– Det er mye som gjenstår. Hvis vi skal holde oss til pandemien, så fikk vi alle oppleve at det vi ser på som lavtlønte undervurderte kvinneyrker, viste seg å være uvurderlige samfunnskritiske funksjoner. Og vi fikk det lille løftet, da så mange som applauderte sykepleierne. Men da gjenstår det å gjøre noe ordentlig. Å virkelig løfte de yrkene. For det gjenstår mye når typiske mannsyrker blir så mye mer verdsatte enn typiske kvinneyrker, der gjenstår det veldig mye. Og jeg føler at pandemien kanskje har trukket litt i riktig retning der, da. Vi ser at det å drive og flytte penger ikke egentlig er det som skaper våre verdier. Det er kanskje andre yrker som kanskje blir viktige fremover, i folks hoder også, og det håper jeg vil påvirke politikken.
– Store deler av kvinnebevegelsen har også vært pådriver for sekstimers-dagen. Og jeg tror kanskje det er en voksende drøm og ønske i det norske samfunnet at vi skal ha mer tid til omsorg, og tjene litt mindre. Men det som er viktig å være oppmerksom på er, at når den saken debatteres, så ligger det ofte implisitt at det er mødrene som skal trappe litt ned, for at tidsklemma skal gå opp. Det er sånn det er, og sånn det har vært. Det er kvinner som jobber mest deltid og dermed tar dette ansvaret. Min drøm er at begge to skal gjøre det. Jeg mener at dette må være en reform som gjelder både kvinner og menn. Og hvis vi får til det, så er jeg veldig for at folk skal jobbe litt mindre.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.