«Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal miste sin hals og deres hoder settes på en stake». Slik lød paragraf 6-6-7 i Christian Vs norske lov. I 1772 ble den unge Tjøllingjenta Maren Olsdatter Tveiten stilt for retten i Larvik, anklaget for barnemord.
Maren ble født på gården Tveiten i Tjølling i 1746. Bare ni år gammel måtte hun reise hjemmefra, og gjennom hele oppveksten reiste hun fra gård til gård i Vestfold og tok seg arbeid. På Tjøme fikk hun jobb hos bonden Nils Larsen Østgården. Bonden var gift, og var nesten tre ganger så gammel som Maren. Sommeren 1771 hadde de to et forhold, og hun ble gravid.
Tjøllingjenta befant seg i en fortvilet situasjon. Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap ble straffet med høye bøter. I tillegg måtte de stå foran menigheten og bekjenne sine synder. Dersom man ble gravid med en som allerede var gift, hadde man gjort seg skyldig i hor, og bøtene var enda høyere.
Maren så ingen annen utvei enn å forlate Tjøme høsten 1771. I november fikk hun jobb i huset hos Ulrikka Broager i Larvik. Fru Broager var enke etter presten i Tjølling, og hadde et hus med en stor husholdning. Maren fortalte ikke til noen at hun ventet barn, og gjennom hele vinteren skjulte hun graviditeten.
Den 21. april var Maren høygravid. Denne dagen var hun blitt sendt i et ærend til gården Rekkevik, og på vei tilbake til byen gikk hun innom søsteren sin på Østre Halsen. Men da fødselen startet den ettermiddagen, var hun tilbake hos fru Broager.
Maren hadde vondt og tryglet om å få lov til å gå tilbake til søsteren sin. Hun sa ingenting om at hun var i fødsel, og husfruen ga henne streng beskjed om å bli hvor hun var. Noen timer senere, da smertene ble enda sterkere, ba hun på nytt om å få reise til søsteren sin, men fikk heller ikke denne gangen lov.
Klokka halv ti om kvelden fødte Maren alene på rommet sitt. Det var en vanskelig fødsel. Barnet ble født med føttene først, noe som på den tiden innebar stor risiko for både mor og barn. Hun var livredd for å bli oppdaget og tilkalte ikke hjelp. Maren innrømmet senere at barnet etter fødselen hadde rørt på beina, og at hun hadde lagt handa over munnen på barnet for å være sikker på at det ikke skulle gi fra seg lyd. Barnet døde kort tid etter, og hvilken rolle Maren spilte her, vil vi ikke få vite.
Maren tullet den lille kroppen inn i underskjørtet sitt og la barnet i kleskista ute i gangen. Neste morgen kom fru Broager opp på Marens rom. Hun hadde nok en mistanke om hva som hadde skjedd i løpet av natten, for etter å ha spurt Maren om hun følte seg bedre, krevde hun å få utlevert nøkkelen til kleskista hennes. Fru Broager hevdet at hun var blitt frastjålet lintøy, og Maren ble beordret til å ta ut et og et plagg fra kleskista si. Til slutt var det bare underskjørtet igjen. Maren forsøkte desperat å skjule den lille bylten. Fru Broager skjøv tjenestejenta til side, åpnet skjørtet og fant det døde barnet.
Maren tryglet husfrua om ikke å tilkalle noen, men noen timer senere kom underfogden og tok henne med til Larviks arresthus. Barnet ble obdusert, og legen foretok den såkalte lungeprøven, der han testet om lungene fløt eller sank. Ettersom barnets lunger fløt, kom legen fram til at barnet måtte ha pustet etter fødselen. Mistankene om at Maren hadde drept barnet ble styrket.
Den 22. mai 1772 kom saken for retten hos Larvik Byfogd. Blant vitnene var barnefaren fra Tjøme. Han forsøkte først nekte for at han var barnets far, men etter å ha blitt presset av Marens forsvarer, innrømte han at han hadde lurt Maren til sengs ved å love å gifte seg med henne. Han sto imidlertid ikke tiltalt, og kunne reise hjem igjen etter at han hadde vitnet.
To uker senere ble det avsagt dom i saken. Maren Olsdatter Tveiten ble dømt etter paragraf 6-6-7, for å ha drept barnet sitt. Men byfogden må ha følt seg usikker på om det virkelig var bevist at Maren hadde drept barnet. Derfor dømte han henne også etter paragraf 6-6-8, for å ha født i skjul. Hvis man fødte i hemmelighet uten å tilkalle hjelp og barnet døde, gjaldt samme regler som om man selv hadde drept barnet. Praktisk sett hadde det liten betydning hvilken paragraf som ble benyttet. Straffen var uansett døden ved halshugging.
Maren Olsdatter Tveiten forsøkte å anke saken sin, men den unge Tjøllingjenta ble ikke vist noen omsorg, forståelse eller nåde. I desember 1772 ga kongen ordre til greven om at dommen skulle fullbyrdes. Det ble sendt en skarpretter ned fra Christiania, og Maren ble henrettet kort tid etterpå. Hun ble 26 år gammel.
Kilder: Statsarkivet på Kongsberg, Larvik byfogd, Tingbok 1766-1774 og Torgrim Sørnes (2014): Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772-1782.
Det finnes ikke noe bilde av Maren Olsdatter Tveiten. Her blir hun framstilt av en skuespiller fra Larvik barne- og ungdomsteater.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.