Sogneprest i Larvik
Søndag 24. februar 1946 tok sogneprest Kristian Ljostveit plass ved prekestolen i Larvik kirke. Han visste at han kom til å provosere, han visste at mange ville bli sinte og skuffet over det han hadde å si. Han visste at det ikke var dette NRK hadde sett for seg da de hadde bedt ham om å holde søndagens direktesendte preken. Likevel hadde han ikke samvittighet til å la være. Han åpnet munnen, og spetakkelet var i gang.
– De landssvikdømte bør møtes med nestekjærlighet og forsoning, ikke hat og straff, erklærte han.
Kristian Ljostveit gikk dermed rett inn i den betente politiske debatten om hvordan man skulle behandle de 92 805 nordmennene som etter krigen ble etterforsket for landssvik. Fra prekestolen snakket han om tilgivelse og forsoning, istedenfor straff og splittelse.
Under krigen hadde sognepresten markert seg som en tydelig motstander av tyskernes okkupasjon. Ved flere anledninger brukte han sin posisjon til å tale tyskerne midt imot. I begynnelsen av 1945 ble han arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet. Han ble transportert videre til avhør i Oslo, og tilbrakte resten av krigen i fangenskap på Grini og Berg.
Kristian Ljostveit kjente på et ansvar for hvordan det norske samfunnet behandlet de som hadde sviktet. I prekenen sin denne søndagen malte han et dystert bilde av de landssvikdømtes plass i samfunnet.
«Da vi kjempet vår harde kamp, gjorde de seg skyldige i synd og svik, både mot Gud og fedrelandet. Deres ulykke ble fullmoden da rettsoppgjøret begynte. Deres familier er trukket med dem i ulykken både materielt og i grenseløs sjelelig lidelse. De er foraktet av vårt folk og utestengt fra folkefellesskapet og har ingen framtid som likeverdige borgere i landet», sa Ljostveit.
Men Ljostveit nøyde seg ikke med å beskrive de landssvikdømtes vanskelige stilling. Han gikk til angrep på selve rettsoppgjøret:
«Det blir mer og mer klart at vi [med straff] ikke oppnår det ringeste av positive verdier, verken for landet eller den det rammer. Straff kan hverken hindre kløving eller skape samhold. Det må settes inn nye byggende krefter som skaper disse egenskaper. Vi bygger intet nytt med rettsoppgjør og straff. Det kløver bare», framholdt sognepresten i radioprekenen.
I stedet tok han til orde for å ta landssvikdømte inn i varmen igjen, og vise dem nestekjærlighet og vilje til forsoning.
«Tross våre svære synder mot Gud tilga han oss og sendte oss ut til et fritt Norge. Burde ikke vi da ha vist barmhjertighet og tilgitt våre medbrødre som svek oss i kampen? Kjærlighet og barmhjertighet er nemlig positive krefter som overvinner og forvandler forbryteren», fortsatte Ljostveit.
Sogneprest Ljostveits radiopreken vakte sterke reaksjoner. NRK mottok sinte telefoner bare minutter etter at sendingen var over. I den norske samfunnsdebatten var det et skarpt skille mellom den såkalte isfronten, som representerte en hard linje overfor de landssvikdømte, og silkefronten, som ble brukt om de som ønsket et mildere og mer forsonlig oppgjør. Nå ble sognepresten kritisert for å være en del av silkefronten.
I dagene som fulgte ble Kristian Ljostveits preken fordømt i sterke ordelag, både i hovedstadspressen og i lokalavisa i Larvik. Østlands-Posten kritiserte Ljostveit på lederplass og beskyldte sogneprestens preken for å være «den mest vidtgående hjelpeaksjon som enda er utgått fra silkefronten». Dagbladet ble regnet som en del av isfronten, og avisa var sterk i sin kritikk av Ljostveit: «Sognepresten ga seg til mine av å holde gudstjeneste; isteden fikk hans andektige tilhørere et ensidig og fanatisk agitasjonsforedrag om politikk.»
Kristian Ljostveit forsvarte seg i et telefonintervju med samme avis:
– Det jeg sa i går er det jeg mener, jeg føler det slik og da må jeg få si det. Jeg har snakket med mange landssvikere under fengselsbesøk, og de innser fullt ut at de har handlet galt og hvorfor skal vi ikke tilgi? En rund tilgivelse vil føre til at vi unngår å gjøre disse menneskene til hatefulle borgere i vårt samfunn.
Sognepresten fikk kjenne på at det i 1946 var vanskelig å forsvare landssvikdømte offentlig. Men hjem til presteboligen i Herregården strømmet det de neste månedene hundrevis av brev fra takknemlige lyttere som satte pris på den utstrakte handa fra Larvik.
Kilde: Sjur Isaksen (2020), Ulykkelig fred, Dagbladet 25.02.1946 og Østlands-Posten 25.02.-06.03.1946.
Tegning basert på foto fra Larvik kirke.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.