Lærer og ordførerkandidat for Larvikslista i lokalvalget 2003
– Jeg husker at jeg tenker: “Kan jeg besvime? Kan jeg få et illebefinnende?” Og rakk å innse at hvis jeg skulle besvime akkurat da, ville jeg attpåtil slå hodet i en sau.
En skulle kanskje ikke tro det. Men det Inger-Johanne Gran skildrer er faktisk fra politikken i Larvik. I en av de mest spennende og originale valgkampene vi kanskje har opplevd i Larviks historie. På den oppbladde kalendersiden rundt på kjøkkenveggene våre stod det august og 2003, og i tillegg til sauen, var Gran flankert av Sonja Mandt Bartholsen, Øyvind Riise Jensen, Hallstein Bast, Per Manvik og andre rutinerte politikere med ordførerkjedet i siktet. For første gang gikk det opp for Inger-Johanne hva hun hadde begitt seg ut på.
– Jeg var jo egentlig aldri politiker. Jeg var lærer. Hadde aldri jobbet politisk før, men vi fikk samlet nok underskrifter, og med ett så er jeg ordførerkandidat og skal på en utspørring i regi av Vestfold Bondelag. Og der sitter jeg og har ingen erfaring. Ingen! Vi er på Nordbyen, og Bondelaget hadde ordnet så vi skulle sitte på melkespann. Det var høyballer rundt, og en bilhenger med netting hvor det stod et par sauer. Så er det at jeg skjønner, at alle de andre debattantene hadde fått spørsmålene på forhånd, mens vi ble mer invitert i siste liten og måtte klare oss uforberedt. Da var det at jeg begynte å svette oppover.
17 år har gått siden den dagen, og Larvikslista er ute av bildet siden da, men blikket til Inger-Johanne er det samme som en husker. Tilstedeværelsen i det. Engasjementet. I dag for bygdekvinnelaget i Hillestad etter at arbeidsdagen ved Haukerød Skole er ferdig. Men mye annet har likevel endret seg. Inger-Johanne har flyttet fra Larvik, og når hun kommer tilbake for å treffe gamle venner, kommer hun til en by som har vært igjennom en stor utvikling.
– Tror du at vi hadde hatt kulturhus. Tror du Larvik hadde sett ut som det gjør nå, hvis ikke det var for Larvikslista?
– Vet du, nei det tror jeg ikke. For det var jo vanskelig nok å få det til for oss, også. Vi måtte få med både Høyre, Venstre, KrF og SV for å få det til, ikke sant? Så jeg tror vi ble katalysatoren som gjorde at det gikk, på et vis. Kulturhuset er jo ikke bare vårt, men vi var igangsetteren. Når jeg er på kulturhuset, eller ser ut over indre havn, med volleyballbanen, stupetårnet og iskiosken, så blir det litt at jeg tenker: “Dette fikk vi til.”
– Hvordan var det Larvikslista fant hverandre?
– Noen begynte å snakke sammen. Og så begynte flere å snakke sammen, og enda flere. Og så plutselig så var det sånn: “Dette gjør vi”.
– Jeg husker at det var en sånn “drive” allerede da vi møttes første gang. Og det ble lagt ned enormt med dugnadstimer. For partiprogrammet, for eksempel. Helt enormt. Kun av interesse. Og den derre fantastiske følelsen på valgnatta, hvor vi kom inn med 21,9 prosent. Det var helt vanvittig.
– Tror du at det hadde gått an å gjort noe sånt igjen? I dag?
– Ja. Jeg tror det. Men jeg tror det er avgjørende at det vokser frem fra et behov. Mange nok må synes at noe er viktig nok.
Tilbake til Nordbyen i august 2003. Nå vet vi hvordan det går. Larvikslista og dama som ikke var politiker får faktisk nok stemmer til å bli ordfører, men valgte varaordførerrollen litt av den grunnen, kanskje. Tanken at en ordfører bør ha litt politisk erfaring. Men da Inger-Johanne satt på melkespannet var det et hav å krysse frem dit. Eller for å bruke hennes egne ord. Hun “hadde hoppet ut i et hav hun ikke ante hvor dypt var”. Så plutselig var utspørringen i gang. Og på et vis lærte læreren å svømme, der og da.
– Heldigvis begynte utspørringen i motsatt ende av panelet. Så jeg rakk å “catche” litt hva spørsmåla var, og hva de forskjellige svarte. Larvikslista hadde jo ikke politikk på kulturlandskap og beitende sauer, men jeg fikk det til på et vis ved å ta litt argumenter fra et parti, og andre fra et annet, og så satte jeg det sammen litt der og da, hva Larvikslista mente.
– Jeg må jo si at jeg var livredd noen ganger. Og jeg brukte jo folk rundt meg rått for å overleve. Du spurte om hva man må gjøre hvis man vil noe? Da må man engasjere seg. Det gikk an. Vi fikk det til. Og etterpå satt jeg igjen med en tro på at jeg kunne få til det jeg ble satt til, og det er en god følelse det også.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.