Arkitektstudent
– Jeg skulle tegne hus. Helt fra barneskolen, da alle skulle bli frisører så skulle jeg bli arkitekt. Jeg husker til og med at det var en periode da mamma leste nattahistorier for meg, at jeg ikke klarte å la være å komme med planløsningsforslag for hele huset. Gjerne inkludert tak, loft og kjeller.
Selv om Inga Elvira Fiske Guren alltid har drømt om å bli arkitekt, så har ikke plantegningene hennes for veien dit vært lagt like lenge. Men nå er drømmen innen rekkevidde. I det journalisten skriver dette vet han at Inga er oppe til en eksamen ved arkitektlinjen ved Det Kongelige Akademi i København. Men selv om hun studerer i en av verdens mest moderne byer, har hun alltid hjembyen sin i tankene. Tidligere har hun brukt Larvik som prosjektområde på skolen, og når hun snart skal i gang med kandidatoppgaven håper hun at den også kan gjennomføres med Larvik som sitt område.
– Jeg har allerede fått lov til å ha sommerjobb hos arealplanavdelingen i Larvik kommune, og fått jobbe med InterCity og stasjonsplasseringen her som en del av utdanningen. Nå har jeg veldig lyst til å ta for meg hele Larvik.
Måneden vi nå er inne i i byjubiléåret er kalt “Larvik i endring”, og gjennom fire portretter har vi blitt kjent med store endringer i nær og fjern fortid. Men når en skal markere et jubileum så er det vel så fristende å se fremover som tilbake, og selv om Inga ikke er hverken ferdig med utdanningen, eller har begynt på kandidatprosjektet sitt, så kan sikkert mange forstå hvorfor vi spør nettopp henne om hun kan trekke noen linjer på Larvikskartet med oss.
– Dette har jeg jo tenkt på i lang tid allerede, må Inga innrømme da vi snakker med henne i høst. Men vi ga henne hele juleferien hjemme i Larvik til å se for seg sin fremtidskommune, uten begrensninger fra kommuneplaner og alt det måtte være. Men på tross av de frie rammene… Da vi snakket sammen igjen i midten av januar, føltes det likevel som et ganske nøkternt, og for en som ikke har jobbet i arealplan, også ganske gjennomførbare forslag?
Den tankefriheten ga litt tilgang til barndomsminner, faktisk. Litt sånn fra rundt den tida da jeg begynte å fornye huset vårt imens mamma skulle lese for meg. Jeg kom til å tenke på den første gangen jeg skulle gå fra Nanset skole og ned til mamma på biblioteket, den store mestringsfølelsen når man er ute på tur sjøl, men også at jeg snudde fordi det ble for skummelt. Når jeg skulle tenke litt nå, så har jeg tenkt på hvordan du opplever byen fra de beina du står på. Før du har sjansen til å kjøre bil, eller ta buss. Hvilke verdier har det at vi bor i en by der man i stor grad kan gå rett ut i naturen, og hvilke verdier har de trygge små gatene som vi har?
– Hvis jeg skulle gjøre noe, så ville jeg gjort noe med stoltheten til det vi har, og samtidig gjøre det grønne og det blå kanskje enda mer tilgjengelig med en gang man går ut av døra. Til fots og på sykkel. Kanskje kunne det forsterket følelsen at man også har lyst til å være her når det er sommerferie. Og til at vi får lyst til å invitere folk til være her med oss.
Mange kjenner kanskje til “sommerfuglmodellen” av Larvik. Det er et planlagt utbyggingsmønster som skal verne dyrkbar mark og gi grunnlag for en attraktiv byutvikling. Inga har latt dette bildet fått inspirere seg i julen, men også utviklet det videre.
– Det er gode muligheter for å klare seg utendørs på egen hånd i oppveksten i Larvik. For du kan sykle, gå og oppleve mye på dine egne to bein. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta vare på det i hver bydel, men samtidig muliggjøre å knytte disse bydelene sammen med nye, tydelige og trygge bevegelsesmønstre mellom dem.
– I dag er det én ganske tydelig sløyfe i Larvik. Den store veisløyfen som knytter Brunlanes og Stavern til sentrum. Hva hvis vi kunne tydeliggjøre flere slike sløyfer? Da får man de naturlige bevegelsesmønsterne som trekker oss ut og enkelt visuelt tilgjengeliggjør de fantastiske distriktene våre. Samtidig får vi også en forsterking av denne følelsen av samhold rundt sentrumet.
Så kan en se for seg da, hvor slike sløyfer som Inga beskriver naturlig kan gå. En av dem kan gå til Halsen over Kaupangveien, Haakestadveien til Verningen og Rauanveien ned til Lågabrua, for eksempel. En annen kan gå opp Vestmarkaveien og videre oppover så langt en vil på vestsida av Lågen, og ned igjen på gamleveiene på østsida. Og selvfølgelig med uendelige muligheter til avstikkere langs disse sløyfene. Aller helst på sykkel. Akkurat på det er Inga insisterende.
– Er det ikke på tide at det blir ordentlige sykkelforhold hele veien på disse stedene? Det er jo fantastisk å sykle rundt i Larvik!
Inga har også tanker om ideer som kan ta vare på, og løfte Larviks mange mindre lokalsamfunn rundt de ulike bevegelsessløyfene.
– Hva med å lage en form for paviljonger? Stoppesteder der man har installasjoner som for eksempel rammer inn utsikten, gir mulighet for opphold og en form for opplevelse. På denne måten kan vi knytte sammen ulike tettsteder og bydelene våre, samt invitere til nye opplevelser – sammen med noen man er glad i eller på egenhånd. Kanskje er det en mulighet for litt sosialt med nye turkamerater? En kan også ha arrangementer på disse paviljongene, dersom en arrangerer dette på flere av stoppestedene kan man jo oppmuntre til å ta turen litt lenger enn man i utgangspunktet hadde tenkt.
Og hvis Inga skulle kunne ønske seg noe til…
– En opplevelse til vanns! Dersom vi har en form for bussbåt, har vi mulighet for å nå ut til nye opplevelser kollektivt. Det finnes her i København og det er helt fantastisk. Man opplever byen på en ny måte, og kan se byen fra nye vinkler. I Larvik kunne man kan ta med seg sykkelen, gå på båten i indre havn, gå av i Viksfjord, på Ula, i Stavern eller Nevlunghavn, og sykle turer derfra, eller tilbake til sentrum.
– Det hadde jo vært helt rått, synes jeg da!
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.