Konsernsjef, Norsk Hydro
– Jeg lærte mye av Svein Arne når det kommer til ledelse. Han var jo bakeren sjøl, men hver morra etter at han hadde satt deigene og holdt på med det, så kom’n til oss jentene. Han tok en melkekartong og et par skolebrød, og lurte på hvor store ordrene var. Og han var opptatt av oss, da. For meg så var han liksom kimen til det å være leder.
Hilde Merete Aasheim het hun den gang. Og det gjør hun i dag, også. Men bortsett fra det, de umiskjennelige krøllene, og det at hun fremdeles ser på Larvik som “hjemme”, så har det aller meste endra seg siden hun i gymnastida hadde sommerjobb hos Baker Næss. Nå finner man nesten ikke noen i landet som er leder for flere. Og mektigere forretningskvinner finner man nesten ikke hverken i Norge, eller andre steder. Fortune Magazine har hvert år en kåring over de femti mektigste kvinnene i internasjonalt næringsliv. Der har Hilde Merete vært i toppskiktet begge de to årene siden hun ble konsernsjef i Norsk Hydro i 2019.
De tingene hun er mest opptatt av, har likevel akkurat like mye å gjøre med Hilde Merete i bakeriet, som Hilde Merete nå.
– Ja, jeg synes nok noe av det viktigste en kan forstå, er sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Næringslivet er jo grunnlaget for å skape interessante arbeidsplasser. Og en interessant jobb tror jeg er veldig viktig for mennesket sjøl. Det å ha noe spennende å drive med, og det å være i en utvikling.
– Da jeg jobba hos Svein Arne så fikk jeg først oppleve det å stå tidlig opp på morra’n og bake skolebrød og boller og alt det som skulle til campingplassene i distriktet.. Men etter hvert da, så fikk jeg muligheten til å gå litt gradene. Jeg var på ordrekontoret. Jeg var på lønningskontoret, og jeg satt og fakturerte. Jeg opplevde jo, og det har jeg sagt til Svein Arne sjøl og, at han så meg. Han så at jeg hadde muligheter. Så hver sommer fikk jeg nye oppgaver. Og det var for meg kjempespennende.
Da vi inviterte Hydrosjefen hjem til Larvik så var det for å mimre litt tilbake til oppveksten, ja. Men kanskje aller mest, for å få hjelp til å, med en industrileders blikk, se på Larvik i dag, og fremover. En gammel industri-kjempe av en by, som mange undres på om den bare sover med rolig pust, eller om selve pulsen fra industrihallene er borte for alltid.
– Jeg er jo veldig farga av den karriera jeg har hatt. For da jeg begynte som revisor fikk jeg prosessindustri- og entrepenører som klientgrupper. Elkem, for eksempel. Da farta jeg rundt på anlegg på steder som Sauda, Bremanger, og Salten. Og da fikk oppleve dette med industri der utgangspunktet var noe naturgitt, da. Som vannkrafta. Jeg fikk en fascinasjon for de lokalsamfunna som var skapt av noe som var naturgitt. Og menneskene der, som produserte noe som verden trengte. Og jeg opplevde hva det gjorde med lokalsamfunnet. Hva det gjorde med kompetansen på disse stedene. Og velferden.
– Det er interessant synes jeg. Naturressursene har jo vært et sterkt fundament i Larviks levedyktighet og utvikling bestandig, men når vi beveger oss vekk fra næringene som gjorde at vi var avhengig av ressursene, er det da fare for at ikke bare kontakten og kunnskapen om naturressursene våre taper seg, men også kompetansemiljøene forsvinner?
– Ja, da tenker jeg på Alfred Andersen og Larvik smelteverk. De er jo typiske, kjente industribedrifter. Der var det jo masse kompetanse. Og erfaring. Kompetanse er jo ikke bare professorer. Det er erfaring. Lang erfaring. Og det å da kunne jobbe med kontinuerlig omstilling, sånn at det ikke blir helt borte. At kompetansen kan utvikle, og settes inn i nye produkter. Men noen ganger må man gå ut av noe fordi det ikke er lønnsomt. Det er ikke noen vits i å produsere damplokomotiver hvis det er lyntoget som er produktet.
– Hvis du skulle se for deg et nytt kompetanse-milljø som blir skapt i Larvik, da. Femti år frem eller hundre år frem i tid. Hva vil vi kunne se da? Og hvordan starter man med å bygge et miljø slik man for eksempel ser i Kongsberg?
– Nei, det er det jo vanskelig for meg å si som ikke er så tett på, da. Men jeg tror ikke nødvendigvis at man skal feste seg ved det begrepet “industri”. Man kan heller si “spennende arbeidsplasser”. Spennende og robuste arbeidsplasser. Å bygge rundt det som allerede er her, som er sterkt. Som steinindustrien, for eksempel… Og så har Larvik en av de største havnene i Norge. Bygg rundt det, og se hva det kan akselerere av nye muligheter.
– Men når man snakker om ressurser, så må vi ikke glemme at de viktigste ressursene vi har er menneskene. Og nå kan ikke jeg nok om selskap sånn som Jotron og Abax. Men der er det jo ikke noe som er naturgitt, annet enn hodene. Og hvis man har noen kloke hoder her, som har noe spennende å jobbe med, så burde det jo være lett å tiltrekke seg folk for å skape nye arbeidsplasser, og nye muligheter. Her er det viktig at kommunen også er offensive og ønsker ny aktivitet og arbeidsplasser og fremstår som en attraktiv vertskommune. For oss i Hydro er dette av stor betydning når vi ser etter lokasjoner for ny aktivitet.
Muligheten må synliggjøres. Og så kan man ikke bli god på alt. Man må bare bestemme seg for noen områder som har livskraft, da.
– Opplever du at Larvik er dyktig nok til å peke ut de måla?
– Nei, altså jeg har jo fulgt med litt på byutviklingen. Og skal man oppnå noe så må man kanskje enes om noen felles mål. Og det tror jeg er viktig for Larvik fremover. Det er veldig mye diskusjon. Og mye er “omatt og omatt”. Hvis man retter befolkningen inn mot noen felles mål, så har man større mulighet til å lykkes, også. Jeg tror det er viktig når vi snakker om å feire 350 år, at vi også setter retninga fremover. I Hydro så snakker vi om “Nye 100 år”. Larvik kan også tenke sånn. 100 år. Eller nye 350. Hva er det de årene skal tuftes på?
– Og det er jo en gave til befolkningen, det å sette en retning.
Tittel til nett: Konsernsjefen som lærte om lederskap fra en baker på Torstrand.
“Jeg tror det er viktig når vi snakker om å feire 350 år, at vi også setter retninga fremover.»
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.