Historien er også tilgjengelig som podcast
Fyrstikkarbeidere
– Jeg var så sliten at jeg slingra hjem om kvelden. Jeg hadde blemmer over hele fingrane. Hardt arbeid var det, og farlig, fortalte Hans Karlsen fra Agnes.
Året var 1953 og historieprofessor Edvard Bull banket på hjemme hos ekteparet Hans og Mathilde Karlsen på Agnes. Bull var opptatt av at historie ikke bare skulle handle om konger og kriger, men også om vanlige arbeidsfolk. Hans og Mathilde hadde jobbet hele livet på Agnes, og kunne fortelle professoren fra Oslo om en arbeidshverdag som kunne gå på helsa løs.
– Den derre fosfor’n var jo noe ufyselige greier, fortalte Hans Karlsen.
Han begynte som fyrstikkarbeider på Agnes allerede som 12-åring, i 1897. De to første årene arbeidet han i limesalen, men etter konfirmasjonen startet han i selve fyrstikkproduksjonen.
Ved århundreskiftet produserte man fyrstikker ved å dyppe trestikker i en fosforblanding. Fosforen var veldig giftig og kunne gjøre stor skade. Det giftige stoffet kom via hendene og maten ned i hull i tennene og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning. Dette het fosfornekrose. For å forhindre at fosforen kom ned i selve kjevebeinet, måtte tenner med hull trekkes.
– Vi hadde en dokter i Stavern som vi måtte gå til da, han var jo her borte og undersøkte oss rett som det var og rota nedi munnen på vårs, og så om vi hadde noen råtne tenner. Og var det råtne tenner så var det fort å dra dem ut, fortalte Hans Karlsen.
Hvis fosforen først kom ned i kjevebeinet, ble det porøst og måtte meisles bort. Hans Karlsen kunne fortelle historieprofessoren om hvordan enkelte av arbeidskameratene ble ødelagt av den giftige fosforen.
– Det var mange som måtte av gårde og meisle. Vi har jo en mann her på Agnes den dag i dag som har skavanker etter den fosforen. Ja, han har dem meisla ut hele overkjeven på. Jeg var i følge med han inn til Oslo da han dreiv og meisla. Han hadde en beinbeta og viste fram, det var en stor beinbeta dem hadde meisla ut, den var hølete som marken skulle ha krabba imellom hele den beta’n. Så den fosfor’n, det var noen forferdelige greier, fortalte han.
– Fosforen hadde også en fæl lukt som trakk inn i alt. På grunn av fosforlukta kunne vi ikke komme ut blant andre mennesker uten at noen merket hva vi var for slags folk, fortsatte Hans.
Kona Mathilde Karlsen hadde også mye å fortelle under professorens besøk. Hun begynte på fyrstikkfabrikken i 1910, og seksbarnsmoren jobbet med å pakke de nye sikkerhetsstikkene som etter hvert overtok for fosforstikkene. Sikkerhetsstikkene var ikke giftige på samme måte som fosforstikkene, men var lett antennelige og kunne lage brannsår hos de som jobbet med dem.
– Jeg brente meg forferdelig der borte jeg. Og det gjorde de fleste. Jeg vet Katrine, hu brant seg jo forferdelig. Hu gikk jo og bar traver hu, kan du huse? Og så tok det fyr i alle travene som hu gikk og bar på, og så slapp ‘a dem ikke heller. Nilsine og, det var jo forferdelig å de brente seg. Det var så alvorlig at de fikk skade av det. De fikk vondt i øynene av det. Men jeg brant bare armane og ansiktet da, så det blei ikke så allerverst likavæl.
Historieprofessoren spurte Hans Karlsen om hvordan man fikk folk til å jobbe på fyrstikkfabrikken under sånne forhold. Hans Karlsen tenkte seg om før han svarte:
– Ja, du vet det her stedet, det har liksom vært en familie hele tida. En kunne nesten ikke reise fra og begynne med noe annet. Det var sånn før, ser du. Det var som en hel familie.
Kilder: Intervjumateriale samlet inn av professor Edvard Bull i 1953, utlånt av Norsk folkemuseum.
Tegning basert på foto utlånt av familien.
Last ned portrettet som PDF her.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.