Tidligere straffedømt
– Jeg var ikke redd for å komme ut i samfunnet igjen. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg vært redd.
Det er lunsjtider, og Frank Skråmo har satt seg ned på en benk på lekeplassen i Strandveien i Stavern. Vinden blåser litt surt, og hendene veksler mellom å være i varme dunjakke-lommer og i luften, gestikulerende når noe er viktig å få frem tydelig, eller en tur opp i øyekroken når noe er ekstra vanskelig å fortelle om.
– Jeg trodde jeg bare skulle ut og plukke meg en jobb jeg ville ha, jeg. Og bare starte på. Gå på med rak rygg. For alt det andre tenkte jeg at jeg skulle klare å takle. At folk prater, og alt sånt. Men det var ikke så lett, altså. Jeg har hatt mange tårer og runder, og den siste var forferdelig, egentlig. Da hadde jeg holdt på lete etter jobb i halvannet år, og så fikk jeg endelig en jobb i servicebransjen her i Vestfold. Det gikk veldig bra, og jeg fikk beskjed etter ikke mindre enn to-tre uker, at jeg var så flink at jeg skulle få fast jobb. At vi kunne skrive kontrakt noen dager etter.
– På jobbintervjuet hadde jeg jo fortalt om bakgrunnen min og alt, men da direktøren fikk høre om historien min, og jeg kom på jobb dagen etter. Så fikk jeg sparken på dagen.
– Da sa jeg til Tobias Hofsøy i Sammen for Livet, som hadde hjulpet med å få meg ut i arbeidslivet, at “nå er det nok. Nå uføretrygder jeg meg. Om jeg blir kriminell, det veit jeg ikke. Men jeg orker ikke mer.” Da kom han flaten meg hjem til meg og henta meg, og kjørte meg rundt til butikker og alt. Og da var det at jeg fikk jobb på Meny i Stavern.
– Hvor viktig er ikke den organisasjonen som Tobias har? De er de eneste som hjelper folk som vil tilbake og jobbe, i hele Norge. For meg så hadde jo tankene begynt å gå. Om jeg virkelig måtte leve som kriminell, eller om jeg skulle flytte fra Norge. For jeg fant ikke plassen min. Men det har forandra seg helt sinnsykt etter at jeg kom til Meny.
– Daglig leder der, Thomas Eriksen har vært veldig ærlig hele tiden. Seks måneder. At vi skulle prøve det først. Se åssen jeg er, og om det funker. Og så, når det nærma seg tida, så sa’n at “selvfølgelig”. Hvis vi finner en stilling til deg, så skal du få jobb. Så var sommeren over, og så sa’n: “Du trenger ikke være redd. Det ordner seg”. Men likevel gikk jeg jo og var redd, for jeg følte at jeg hadde blitt lurt litt før, da.
– Så var det en dag, da. “Kom inn her” sa’n. “Skriv under her”, sa’n. Så skreiv jeg under. Og jeg takka. Og jeg takka, igjen. Og han sa at: “Det er ikke noe å takke for det. Jeg har sagt det til deg hele tida.” Men likevel så var det noe inni meg som holdt igjen. Men da jeg satte meg i bilen og skulle kjøre hjem, så gråt jeg. Jeg gråt. Og da jeg skulle ringe hjem og fortelle at jeg hadde skrevet kontrakten, så gråt jeg enda mer.
– Hvordan livet kan forandre seg er helt vanvittig, egentlig. Jeg unnskylder aldri det jeg har gjort. For jeg har gjort noe tragisk. Men jeg er i hvert fall stolt av at jeg har tatt straffen min og kommet ut. Da synes jeg det er fælt at en skal bruke så lang tid på å bli godtatt igjen av samfunnet. Av folk som ikke kjenner deg. Mange av dem som ikke godtar meg, vet ikke hva jeg har gjort en gang. De vet ikke ingen ting. Bare at jeg har vært i fengsel.
Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.