20. februar 2021

Erland Bøe (1953-)

Verkstedarbeider, Alfred Andersen Mekaniske Verksted

– De lederane som styrte da, de var vel ikke så møe lik de som styrær i da’.

Med ryggen mot en rød låvevegg i Svarstad sitter Erland Bøe. Med rolig stemme og et stadig tilbakevendende lite glimt i øyet forteller 67-åringen om det å ha vært en brikke i Larviks kanskje viktigste industrieventyr. Et sted som ble en stor del av livet til mange i Larvik. Det ble det i aller høyeste grad for Erland, også. 44 år ga han til “Alfred” før nedleggelsen i 2012. Der bygde han opp en stolthet for de tingene han gjorde. Bygde bruer, master, og kanskje har du hørt om plattformen Troll? Den har Erland vært med på.

– Hvis du trivas en plass, så blir du jo der. Det er jo ikke no’ vits i å begynne noen annen plass. Og det må jeg jo si, det gjorde jeg jo. Det var veldig mange bra folk å jobbe sammen med. Og det var sånt arbe som jeg likte, da. Så da så jeg jo ikke noen grunn til å begynne med noe annet.

Erland er forsiktig med å fortelle for mye om enkeltpersoner han har jobba med, eller enkeltepisoder. Men én mann føler han likevel for å si litt om. En som ble viktig for ham, og som han så opp til.

– Vi hadde en direktør som hette “Gullord”. Helge Gullord. Han var en bestemt mann. Men utrulig flink. Han hadde raid. Han dukka opp på alle døgnets tider, så vi var jo så vant te at’n gikk rundt der. Og det var jo ikke så mye han snakka med oss, men han var jo nokså imponeranes for når han først begynte å prate med deg vøttø, så visste’n hva du holdt på med. Han spørrte ikke om det. De sa’e jo det at han satt og kikka på stemplingskorta hva vi dreiv med, vi forskjellige. Hvor mye sant det er, det vet ikke jeg, men…

– Så han visste hvem alle var?

– Åjajaja. Det visste’n.

– Med rundt 350 ansatte? Det er jo imponeranes nok, det?

– Jada, du kan si han var vel egentlig superintelligent. De sa’e jo det at han var på høgskolen i Trondheim og prata foran de, og han hadde ikke noe manuskript eller no’. Han var temmelig stødig.

Hvordan Helge Gullord fra Råde i Østfold kom til Larvik, og etter hvert ble administrerende direktør, er egentlig noe av en historie selv. Gullord gikk på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, da de hadde en ekskursjon. Hele kullet reiste på busstur rundt i landet, og et av stoppestedene var Karmsundbroen i Rogaland. Og Helge, som alltid hadde vært interessert i broer bet seg merke i det at brua ble bygget av Alfred Andersen.

Når ekskursjonen senere hadde hatt et stopp i Larvik, og de var tilbake på bussen igjen, kom professoren bort til Helge og fortalte at det var en jobb ledig der. Lurte på om ikke det var noe for ham. Gullord søkte, fikk jobben, begynte der omtrent dagen etter at han var ferdig med skolen, og jobbet der helt til han døde i 1995. Da hadde han fått Kongens Fortjenestemedalje, og vært ved Alfred i 41 år. 25 av dem som administrerende direktør.

Men selv om ikke direktøren opprinnelig var fra Larvik, så forstod han, mer enn de fleste, hvor viktig bedriften var og kunne være for byen.

– Han så menneskene. Jeg sanser vi hadde en vinter som vi nesten ikke hadde oppdrag i hele tatt. Vi ble jo nervøse for jobbane våre. Men det va’ jo aldri no’ snakk om at noen sku’ sendas hjem eller no’ sånt no’ vøttø. De tankane trur jæ’kke han hadde i huet sitt en gang. Da dreiv vi i stedet å mala innvendig i bruhallen, og gjorde annet vedlikehold. Og så laga vi master som vi visste det etter hvert ville komme bestilling på, da.

– En annen ting… Han sendte jo folk bort te den derre parken på Torstrand, vøttø? For å rødde opp. Han sendte te og med noen oppi Vestmarka for å hente noe søppel som lå oppi der. For han syntes det var så fælt.

– Fordi de ikke hadde nok arbeid?

– Nei, nei. Det hadde ikke noe med det å gjøre. Men han ville ikke ha det ligganes, der. Han sa’e jo det mange ganger atte: “søppel avler søppel”. Og det er jo sant. Hvis du ser det ligger et papper et sted, så er det jo møe lettære at du kaster et papper til, enn hvis det er helt reint. Så det hadde’n som motto.

– En dag som vi holdt på med “Høyenhallen” som vi kaller’n, da. Så kom’n og lurte på om ikke vi kunne rødde opp langs jernbanen for atte det var så stygt der. Og så da’n etterpå som kom’n og spurte om vi hadde gjort ‘e. Du slapp ikke unna. Og vi hadde jo gjort det, vi. For vi visste at han kom te å komme og spørre.

– Lærte dere noe av det?

– Ja, det tror jeg vi gjorde altså, faktisk. For det er jo rekti det han sa.

Last ned portrettet som PDF her.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er viilarvik350logo-1024x1024.jpg

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for februar: Industri og arbeidsliv

Utviklet av Insite Media AS