Hu som går

– Altså. Jeg kan fortelle en historie, som er en bitteliten sak. Og det er ofte de bittelille sakene som setter veldig spor, da. Og denne handler om smil. Hvor mye kraft det er i et smil.

– Jeg merker det så på kroppen. Hvis jeg går på en av turene mine, og er sånn skikkelig bånn sliten, og så får jeg et smil, så er det som jeg plutselig får krefter, eller det som er mørkt blir litt lysere. Altså, man kan kjenne det. Rent fysisk. Jeg elsker å få et smil. Og den beste måten å få det, er ved å gi ett.

Mari Haga har nettopp møtt oss med et av dem. Smilene sine, på en benk på utsida av leiren i Stavern. Hun kan like godt gå små turer på hjemlige stier også, selv om hun nok er kjent for å ta seg permisjon fra jobben for å gå på tvers av kontinentet vårt, og sånt. Sist gang gikk hun fra Stavern til Spania, med en liten omvei bortom Sveits på veien. Bare fordi hun hadde lyst. Og det er på denne turen, at hun opplever “den bittelille saken” hun vil fortelle om. I en liten by som heter Göttingen, i Tyskland.

– Det er søndag, så jeg må ut. Jeg lager ofte mat sjøl, og så må jeg ut og finne et sted å spise fordi butikkene er stengt, da. Og jeg finner et litt uhøytidelig sted, med langbord ute på gata. Og så setter jeg meg ved inngangen, som jeg pleier, sånn at jeg kan se folk når de kommer, og gi et smil og kanskje få et tilbake.

– Jeg går inn etter mat, og så setter jeg meg der. Og så kommer det en kar. Og jeg smiler. Og så blir’n litt paff, da. Men han smiler litt sånn forvirra tilbake, før han går inn. Så, når han kommer ut igjen, så kikker’n litt sånn rundt, og så nikker jeg liksom, at: “vær så god, du kan bare sette deg her, hvis du vil det.”

– Og så har’n ikke mer enn satt seg ned før tårene står i øynene på’n. Han er 60 år gammel, og fra Sri Lanka opprinnelig. Men han har bodd i Tyskland i femten år. Har jobb. Er gift med ei tysk dame. Er det vi ville si “perfekt integrert”. Og så sier’n, da: At det er ikke en dag uten at han kjenner på utenforskapet. Ikke en dag uten at han kjenner på at han ikke passer. Baler med det hele tida. Føler seg utafor.

– Og så sier’n det derre: “Derfor så var det smilet du ga meg. Det betydde så mye.”

– Og jeg som bare er egoist, ikke sant. Jeg skulle jo bare ha et smil a’n. Altså den effekten av hva du gjør… Om det så bare er så lite som et smil? Den effekten, den har jo ikke jeg noen kontroll over. Og hvis du smiler til meg, og det er et være eller ikke være den dagen, det har en ikke kontroll over. Det skjer en eller annen magisk greie på veien til meg. Og så tenker jeg: “Fy filler’n, det er så lite som skal til, da. Så minimalt lite”.

– Så det jeg tenker da, det er jo at det bare er å øse på! For kanskje en gang hvert tiende år, så er det en som virkelig føler seg sett.

– Og så tenker jeg jo at er det noe som kan spre seg, så er det vel å gi et smil?

– Du, det er litt gøy at du sier det. For jeg går jo samme vei til jobben hver dag. Og så møter jeg ofte skoleelever på Jordet skole. Og så hilser jeg og smiler. Og så er det en gang jeg gikk forbi Lysheim barnehage da, og så kommer det en bil og svinger inn og parkerer. Ei mor som kommer med ungene sine, liksom. Men så ser jeg at hu skynder seg ut av bilen da, og kommer pilende bort til meg. Og så sier ‘a: “Du, jeg må bare fortelle deg”. Med litt sånn tysk aksent, faktisk: “Jeg må bare fortelle. Barna mine møter deg hver dag, og så forteller de meg at du smiler til dem”. Og ved middagsbordet her om dagen så hadde de sagt: “Nå skal vi også begynne å smile, for det er så hyggelig”.

– Og, altså… Da ble jeg veldig rørt.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Sagbruksarbeider ved Farriselva (Paul) og lege i Larvik (Jacob)

— Han var et menneske og måtte få beholde livet så lenge som mulig. I 18 uker og to dager gikk jeg til ham før han døde.

I juli 1738 satt legen Jacob Thrane bak skrivebordet sitt og ferdigstilte et brev til greven. I flere måneder hadde han gått på sykebesøk til en av grevens sagbruksarbeidere. Legen rapportere at han hadde gjort alt han kunne for å redde sagbruksarbeiderens liv, men at han ikke hadde klart det. Nå håpet han at greven ville dekke noen av utgiftene han hadde hatt.

Farriselva var på 1700-tallet hjertet i Larviks industri. Jernverket og sagene var viktige arbeidsplasser for folk i byen. Sikkerheten kunne være mangelfull, og den raske utviklinga i industrien gjorde at arbeiderne i noen tilfeller ble satt til å håndtere utstyr de ikke var fortrolige med. Dette førte til flere alvorlige arbeidsulykker.

En av sagbruksarbeiderne ved Farriselva het Paul Andersen. Han var 43 år gammel, født i Sandeherred, men bodde nå sammen med kona si i Larvik. En februardag i 1738 falt han ned fra en stilling høyt oppe på en av sagene. Det var lett å se at Paul hadde dårlige odds. Beinet var brukket tvert over og hadde et stort blødende sår. Den skadde sagbruksarbeideren ble båret hjem, og sagbruksforvalteren sendte bud på Jacob Thrane som var både verkets og byens lege.

Tidlig på 1700-tallet var det mange steder barbereren som fungerte som lege. Med sine skarpe kniver kunne barbereren skjære bort byller, amputere og tappe blod. Larvik var imidlertid heldigere stilt. Byen hadde noen år i forveien fått en skolert lege. Jacob Thrane hadde eksamen fra det medisinske fakultet i København og fikk gode skussmål for sin kunnskap om skjelett og knokler, anatomi og kirurgi. Han hadde praktisert som lege både i Arendal og Tønsberg før han kom til Larvik.

Nå sto han foran den vanskelige oppgaven det var å forsøke å lege beinet til stakkars Paul. I første omgang måtte han forsøke å forbinde det brukne beinet. Det var ingen lett jobb, for vitnene fortalte om hvordan det knaste i beinstubben når beinet ble forbundet.

Jacob Thrane besøkte pasienten sin daglig i tiden som fulgte. Han stelte såret og hadde også med seg ulike medikamenter. Han hadde med seg sprit til å rense såret og han forsøkte å dempe Pauls smerter med forskjellige smertestillende og beroligende pulver og dråper. At legen virkelig forsøkte alle midler han hadde tilgjengelig, er den lange medikamentlista i arkivet et vitnesbyrd om. Jacob Thrane klarte å få såret til å slutte å blø, men det ville ikke gro. Legen forsto at han måtte endre behandling drastisk om han skulle klare å redde Paul Andersens liv. Han måtte amputere det skadde beinet.

Nå gjensto det bare å forklare pasienten hva han hadde tenkt å gjøre. Tre uker etter ulykken tok legen med seg tre av Pauls overordnede på sagbruket hjem til Paul Andersen og kona. Legen forsøkte å forklare alle sammen hvorfor det var helt nødvendig med en amputasjon. Men Paul var en svært religiøs mann som ikke ville la legen skjære i ham.

— Med min vilje skal det aldri skje! Jeg vil overlate meg til Guds gode behag og vilje, enten det nå blir til livet eller døden, sa han.

Når pasienten hadde sagt sitt, var det ikke mer legen kunne gjøre. Han skrev ned hva Paul Andersen hadde sagt, og ba de tre frammøtte sagmesterne være vitner. Det hele ble skrevet ned, og vitnene, som ikke kunne skrive, satte sine bumerker på legens dokument.

Med et sår som ikke ville gro gikk det som legen hadde fryktet. Paul Andersens tilstand forverret seg over de neste månedene. Legen besøkte ham med de medikamentene han hadde. Men ingen medisiner kunne redde livet til den skadde sagbruksarbeideren. Han døde den 30. juni, etter nesten fire måneder med sterke smerter.

Kilder: Asbjørn Bakken (1962): I grevens tid. Sykdom og legevesen. Laurvigs hospital. Vestfoldminne, Statsarkivet på Kongsberg (Larvik grevskap, 1 personalforvaltning, 12 pakkesaker, rekke 2, diverse 1694-1787) og folketellinger.

Det finnes ikke bilder av Paul Andersen eller Jacob Thrane. Her framstilles de av skuespillere fra Larvik barne- og ungdomsteater.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Skøytelegende

– Jeg kjente jo ikke Ragnar fra før av, forteller Kjell. Men jeg må si at den tida med ham, den ga meg veldig mye.

Det kunne stått skøytehelt under navnet hans, men det føles som at “legende” er mer dekkende. For selv om Kjell Berntsens karriere er blant larvikshistoriens mest imponerende, er det kanskje aller flest historier knyttet til hva Berntsen kunne oppnådd på isen, enn hva han faktisk rakk. For Kjell var bedre enn Fred Anton Maier, og Fred Anton ble best i verden.

– I ‘57 ble jeg tatt ut til å bli med på Norgesmesterskapet. Det er nok det største jeg har opplevd på skøytebanen. Mesterskapet ble holdt på Fram, og jeg hadde akkurat blitt senior. Jeg plasserte meg bare sånn på midten av resultatlistene, men det å gå på hjemmebane, når det var 16.000 publikummere i løpet av de to dagene, det var svært.

Samme året ble Kjell nordisk ungdomsmester i finske Rovaniemi. Men så fikk altså den lovende skøytekarrieren en brå og uventet stopp. Først kom militærtjenesten, med blant annet et halvt år i Gaza, deretter en vinter på Fram uten is. Kjell valgte i stedet for en karriere på isen, en karriere innen shipping. I form holdt han seg med tennis. Ni klubbmesterskap og syv kretsmesterskap har han fått med seg fra sine år på Bergeløkka ved Bøkeskogen. Og selv om det er en stund siden det siste, er han fremdeles aktiv. 72 år etter at han tok tak i racketen for første gang.

Men her slutter altså vårt snakk om Kjells bragder innen idrett. For da vi senhøsten 2020 sitter på Bøkekroa og blir kjent, så kommer overraskelsen som gjør at denne ukas portrett blir litt todelt. Jeg spør nemlig om hans sterkeste minne fra idrett, og forventer en skildring av en duell på skøyteisen, eller over et nett i Stavernshallen. Men i stedet, og uten særlig lang betenkningstid svarer han:

– Du, jeg tror nesten det må være med guttane jeg går tur med.

Og historien han forteller videre er så inspirerende, at vi noen uker senere snakker videre mens vi er på tur med gjengen. Ikke noe jålete. Denne onsdagen går turen i gatene rundt i Stavern, Agnes og Solstad, og grunnet en journalist som absolutt skal ta bilder, har vi blitt hengende litt etter “feltet”.

-Jeg merker det nå som jeg har blitt eldre, at jeg har veldig godt av det, forteller Kjell og utdyper: – Akkurat dette her, når jeg henger etter og får krampe i låra. Vi trenger det alle sammen. Og det sosiale, også. Nå i koronatiden mer enn noen gang.

Kjell har akkurat fortalt at tennishallen ble stengt samme dag, så nå har aktivitetsdagene i uka gått ned fra tre til én. Tempoet er høyt på gjengen som spenner i alder fra 70-åra til Kjell på 84. Tre av de andre, blant annet eldstemannen i gjengen på 89 har valgt seg en kortere runde og møter resten for en kopp kaffe på et på forhånd avtalt sted etter runda. Som vanlig. Det er egentlig ingen godkjent unnskyldning for å ikke stille. -Det fører til mobbing, ler Kjell.

– Det begynte for tolv år siden. Jeg hadde egentlig nok med tennis og sånne ting, men så lurte de meg med. Og nå har onsdagene blitt veldig viktige for meg. Vi prater om alt mulig. Vi diskuterer politikk, og så prater vi om problemer vi måtte ha. Vi er der for hverandre, og hvis noen ikke kan komme, så passer vi på å følge dem opp.

– Det høres ut som at dere er flinkere til å ta vare på hverandre enn mannfolk flest?

– Ja, og det begynte nok med Ragnar.

Ragnar er et navn som er litt ekstra spesielt for alle i onsdagsklubben. Det var nemlig Ragnar som var motivasjonen som startet alt sammen. Og, i tillegg til seg selv, så går de nok fremdeles også litt for ham. Kameraten hans Arnfinn skjønte nemlig at det var noe med Ragnar. At han var syk, og at mosjon ville være viktig. Så de to begynte å rusle sammen, og etter hvert tenkte de at flere kunne være med.

Ragnar ble sykere. Etter hvert måtte han over i elektrisk rullestol, og han kom på korttidsplasser på ulike sykehjem. Men det var aldri noen tvil om at han skulle være med.

– Det skapte egentlig litt spesiell stemning rundt turene våre det.

Vi har tatt igjen resten av turgjengen etter en liten rast på Agnesodden, og Arnfinn, som hører at vi snakker om Ragnar, skyter inn.

– Vi henta’n overalt, og overalt så var betjeninga helt sånn himmelfalne over dette her. Men det var ikke i våre tanker i det hele tatt, at det var noe spesielt. Vi bare skulle få’n med, vi. Etter hvert så ble vi nok litt av et syn med staver, rullestol og tau, der vi skulle trekke med oss kameraten vår opp skråninger og trapper.

– Og jeg tror som Kjell, at den tida med Ragnar påvirka oss. For gjennom en slags aktivisering av omsorgsevnen som vi måtte ha da, så fortsatte vi å måtte tenke litt på hverandre, også etterpå. Og vi har, tror jeg, mye mer åpenhet rundt helseproblemer og andre utfordringer enn jeg tror vi ville hatt.

– Jeg kjente jo ikke Ragnar fra før av, forteller Kjell. Men jeg må si at den tida med ham, den ga meg veldig mye. Det ble veldig viktig. Så han savner jeg.

– Vi hadde en oppgave, som ga svar på alt annet. Og det var å hjelpe Ragnar. Fordi det var viktig for han. Men ganske snart, så merka vi at det var like viktig for alle oss andre.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Turner og turninstruktør

– Det gikk over to år etter at jeg giftet meg før den første babyen kom, og det ble sagt ute i byen at grunnen til det, var at jeg turnet.

I 1969 takket Helene Seemann av som turninstruktør. Hun nærmet seg 80 år, og hadde gjennom fire tiår brukt fritida si på å lære ivrige larviksbarn å turne. På 1950- og 60-tallet var Helene Seemanns nøstepartier for de yngste jentene så populære at de sprengte kapasiteten i den gamle turnhallen på Herregårdssletta.

Da Helene Seemann selv begynte å turne tidlig på 1900-tallet, var det ingen selvfølge at kvinner skulle få drive med idrett.

– Jeg ser ennå for meg husmødre med trillebår på vei ned til Lilleelva for å skylle tøy. Midtvinters var ikke en slik tur akkurat noen fornøyelse. Innstillingen var at kvinnen fikk mosjon nok i sine daglige gjøremål. Likevel tror jeg trangen til fysisk utfoldelse var like stor hos kvinnen som hos mannen, fortalte Helene Seemann til lokalavisa våren 1971.

Allerede i 1895 ble det gjort et forsøk på å starte opp ei turngruppe for kvinner. Da var tida enda ikke moden for kvinnelige turnere i Larvik. Damene møtte motbør og måtte gi opp forsøket. I 1913 var Helene Seemann blant kvinnene som ønsket å starte opp på nytt. De la saken fram for Larvik Turn-leder Otto Büch- Holm og ba ham om lov til å starte ei turngruppe for kvinner.

– Ja, kan dere bare skaffe damer nok, så sett i gang, svarte Büch-Holm. En stund senere kunne vi legge fram en liste med 60 navn, fortalte Helene Seemann.

En søndag i 1914 skulle herreturnerne i Larvik Turn ha en siste oppvisning før de reiste til Oslo for å delta i landsturnstevnet. På Lovisenlund var det møtt fram uventet mange tilskuere på tribunen. Ryktene hadde gått i byen om at kvinner også skulle være med og turne. Og ryktene stemte. Helene Seemann og de andre turnerne i den nystartede damegruppa ga sin første oppvisning denne dagen.

Kvinnenes inntog på idrettsarenaen ble møtt av begeistring hos noen, men det var ikke alle som var like positive.

– Det var ikke alle aktverdige borgere av byen som mente at det sømmet seg for kvinner å turne – og slett ikke for gifte kvinner, som meg. Bare det at vi opptrådte i skjørter til knærne var nok til å vekke manges forargelse, fortalte Helene Seemann.

Helene Seemann ble en av pionerne for dameturningen i Larvik. Etter at hun ga seg som aktiv utøver, ble hun en populær instruktør for jentepartiene i Larvik Turns turngruppe. Hun startet som instruktør i 1931 og ga seg først i 1969. Helene Seemann hadde i årenes løp flere tusen larviksjenter innom på sine turnpartier. Flere av de som en gang var fru Seemanns små nøster har tatt kontakt og spurt om vi ikke kan fortelle om henne i denne serien. Andre forteller om hvordan de sto forventningsfulle på trappa til turnhallen og ropte «Nå kommer fru Seemann, nå kommer fru Seemann!»

Gymnastikkinspektør Helga Vogt besøkte Larvik i 1948. Hun var svært imponert over Helene Seemanns innsats for turninteresserte barn i Larvik. Etter besøket rapporterte hun begeistret:

«Fru Seemann er en dame jeg med en gang fikk beundring for, det er strålende gjort uten noen gymnastisk utdannelse å drive pikepartiene slik hun gjør. Ungene hadde en disiplin man ofte må lete forgjeves etter, de var lærevillige og interesserte med øyne som lyste av gymnastikkglede. Godt gjort, fru Seemann.»

Som 81-åring turnet Helene Seemann fremdeles to ganger i uka. Da Østlands-Posten intervjuet henne våren 1971, imponerte hun den utsendte journalisten med å strekke tåspissen opp til sin egen utstrakte håndflate. Hun så med glede tilbake på årene som turninstruktør.

– Arbeidet med nøstene har gitt meg uendelig mye. Da tenker jeg ikke i første rekke på oppvisningene på Lovisenlund og stevner rundt om i fylket, men samværet og treningen sammen med dem om ettermiddagene i Turnhallen. Selvfølgelig kunne det være strevsomt iblant. Ikke minst når det gjaldt å få ungene til å forstå at skulle vi få til noe, måtte det være disiplin. Unger er jo unger, og ikke alle er like medgjørlige. Men stort sett klarte vi å få alle med.

Kilde: Østlands-Posten 14. 11. 1950 og 7. 4. 1971 og Einar Nord (red) (1990): Hvit og blå i 125 år.

Tegning basert på foto fra Per Nyhus’ fotosamling.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Larviks mestvinnende Paralympics-utøver

– Michelle Obama, Stevie Wonder, Aung San Suu Kyi, PSY…

I ei stor sofagruppa i et stort hus på Holtet i Nevlunghavn sitter Larviks idrettshelt May Grønvold og ramser opp navn, sammen sine trenere og veiledere. Mamma Ingvild og pappa Tore.

Aller mest følger May med på alt moren og faren forteller om opplevelsene de har hatt sammen, og skyter inn et nøkkelord mellom foreldrenes beretninger. De lange dyptgående beskrivelsende er May avhengig av at foreldrene hjelper til med. Det kommer av en funksjonsnedsettelse som May er født med. Men når spørsmålet kommer om hun har truffet noen interessante folk gjennom idrettskarrieren hennes, er 34-åringen der med en lang liste.

– Og Bang Ki Moon! Og den japanske keiseren!

Og ikke nok med dét. Da regentene våre skulle feire 25 år ved tronen, fikk May og pappa Tore en invitasjon i posten. May løper og henter den, og viser frem.

– Fra kongen, ja! Kongen og Dronningen.

– Vi satt sammen med Bjørn Dæhlie og Hege Riise vi, forteller pappa Tore. Det stemmer det. May satt foran regjeringa. Det var en stor opplevelse. Og så kom ‘a på tv, og. Sammen med Stoltenberg.

Men nå må vi spole tilbake. Lenger enn da vi for litt siden stod blant alle Mays treningsapparater i entreen og så på medaljehylla. Lenger tilbake enn selv hennes første gullmedalje i Special Olympics i Nagano i 2005. Helt tilbake til starten. Da May var liten, og Ingvild og Tore ikke visste hva datteren sin kunne få til.

– Helt i starten så var målsettinga at May skulle lære å gå, forteller Ingvild. For at vi skulle finne ting som vi kunne gjøre sammen. For vi er jo utemennesker.

– Så i forbindelse med at hun lærte å gå, hadde vi balansetrening på Mølen, fortsetter Tore. Vi tok ‘a med på Mølen, og så gikk vi litt unna, og så måtte hun komme til oss, da. Det har sikkert gjort mye for både sykling, padling, skigåing og alt. At hun hele tida måtte trene på balansen.

– Så, første gang May var med på en konkurranse, gikk hun på Frøy skole. Der så hun en plakat for et skirenn, og så ble ‘a med. Det var Barnas Ridderuke på Beitostølen. Da begynte vi med langrenn og slalåm. Og etter hvert skulle hun falle for sykling og padling, også.

– Husker dere om det var et gjennombrudd der det løsna og dere skjønte hvor god hun var?

– Ja, det var da vi dro til Nagano, forteller Ingvild. May hadde aldri vært med på noe utafor Norge, og vi visste ingenting om hva hun kunne oppnå. Vi tenkte bare at her har vi vært heldige og fått en tur, kan en nesten si. Men så vant ‘a. Det å da få se hvor god hu er. Altså, herregud. Jeg tenkte: “Har jeg ei så flink jente?” Jeg visste ikke åssen jeg skulle takle meg sjøl engang. Det var en utrolig opplevelse.

– Og så har det jo bare eskalert, for vi så jo hvordan hu reagerte på treningen etter hvert.

– ”Atte dere orker”, sier mange til oss. Å holde på. Men det er jo gjensidig. Vi har en glede av å se at May er flink, pluss at hu holder oss i farta. Og så alle de stedene som vi har kommet, på grunn av henne. Du vet jo hvordan en fort kan finne på å reise til de samme stedene igjen og igjen. Vi har fått reise til Seoul og Nagano. Vært på Venice Beach, og vært med på Moods of Norway-fest i Hollywood.Nei, når en begynner å tenke på det. Alt det vi har opplevd. Alle de stedene vi har kommet bare på grunn av May… Men den største gevinsten er at May har blitt den fine jenta hu er blitt nå. For det var ikke forutsetningene, at May skulle bli ei så fin jente.

– Det er mye som dukker opp når en sitter og snakker. Da glemmer du alle de timene når det ikke går bra, skyter Tore inn. -Du glemmer all treninga når en får oppleve de tingene der.

– Nei, når May har de vanskelige dagene, utdyper Ingvild. Hvor hu er langt nede, og ingenting stemmer. Når hu glemmer åssen hu skal vaske seg og åssen hu skal spise, og alt det der. For å få ‘a opp igjen da, så må ‘a bli sliten. Og da er vi ute og trener og trener, sånn at hu bare skal tenke på én ting. Da får vi ‘a sakte men sikkert tilbake.

– Jeg tru’kke det er helt etter boka, smiler pappa Tore. Men vi vet at det fungerer.

– Det har gitt May veldig mye. Tenk da hu var lita. Da kunne kunne ‘a ligge på gulvet her og bare rugge, eller ligge og dunke for å stimulere kroppen.

– Ja, og vi har dessverre hatt noen forferdelige opplevelser med hvordan folk tenker om dem som er annerledes. Jeg husker første gang vi reiste med Peter Wessel, som det var den gangen. Det var masse folk på båten, og ting var ikke lett for henne. Da la ‘a seg på gulvet og satt og slo seg sjøl. Da stod folk og pekte og lo.

Veien May har gått fra den gang kan en nesten ikke forestille seg. Ingen kan lenger le og peke. For hvem i Larvik kan noen gang måle seg med de bragdene May fra Nevlunghavn har klart. Til sammen har det blitt 4 vinter- og sommerleker, og åtte paralympiske medaljer. Tre gull, to sølv, og tre bronse. Og hu har fått Larvik kommunes idrettspris. Men et idrettsminne skinner likevel sterkest.

– Aller mest moro tror jeg gullmedaljen på 7,5 kilometer i vinterlekene i Ramsau i 2017 var, forteller Tore. Da slo ‘a erkerivalen.

– Ramsau! Det var fint, sier May. Nasjonalsangen!

Og med hendene høyt hevet over hodet, øyne som stråler og verdens største smil forteller May:

– Da gjorde jeg sånn!

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mai: Kropp og sjel

Regiondirektør i Kriminalomsorgen Sør (2017 – mars 2021)

– Jeg var fungerende politimester 22. juli. Det er kanskje det i jobbsammenheng som har gjort aller sterkest inntrykk, og som peker seg sterkest ut i livet. Særlig i den rolla. Og så var det veldig rart når jeg kom over til kriminalomsorgen, for nå har jeg også hatt ansvaret for gjerningsmannen. Han sitter jo i Skien.

Det å på den ene siden stå i den håndteringsrollen. Vi hadde jo flere hos oss som var der den første natta og hjalp til, og sto vakt over åstedet og alle de døde ungdommene. Men også folk som var med krimteknisk, og andre som etterpå hadde ansvar for de tilrettelagte avhørene av ungdommene som var der.

Det å senere skulle sørge for riktig nivå av sikkerhet, og å gjøre det som norsk kriminalomsorg er så verdenskjent for, med å gi en human straffegjennomføring for den samme personen. Det synes jeg har vært veldig interessant. Man står liksom midt i etikken, når en jobber med de to forskjellige perspektivene. Det synes jeg kanskje har vært det mest givende med jobben. Spesielt fordi vi har den tilnærminga vi har i Norge.

– Men du er jo et menneske, og. Du må jo behandle alt dette. Kan det være noe av grunnen til at du trekker frem den saken, at det er en splittelse i deg sjøl?

– Ja, kanskje det. Rett og slett. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvordan ting kan gå galt i folks liv da. Det er så mange tilfeldigheter og lite som skal til før du plutselig befinner deg i en situasjon hvor du tar et valg som gjør at du havner innafor, fordi du gjorde noe som var utafor. Jeg har aldri vært noen A4-person, sånn i oppveksten, selv om folk tror det. Så jeg forstår godt hvordan det kan skje at en gjør noe kriminelt. Men jeg klarer ikke å forstå 22. juli.

Men selv om jeg har forståelse for hvordan ting kan gå galt, mener jeg det er veldig viktig å ha en type straffegjennomføring og straff som klinger tilstrekkelig godt da, i folks rettsoppfatning. At rettferdighetsfølelsen til folket blir mer eller mindre tilfredsstilt. For det er liksom basert på tillit dette her. At vi gir bort muligheten til å ta vår egen hevn, til samfunnet. Hvis ikke det virker godt nok, så finner folk andre løsninger. Som en gjør i ganske mange andre kulturer.

– Det er interessant at du trekker frem det begrepet “hevn”. For det tenker jeg nesten ikke på at det er lenger. I hvert fall ikke Norge.

– Jo, men det er jo det. De aller første lovene vi hadde var jo veldig basert på den uretten som var begått mot noen. Under Magnus Lagabøte og lagtingene som fantes den gangen, skulle man få en viss straff av samfunnet, men samtidig gi fra seg penger eller land til den det gjaldt. Det er litt mer sivilisert nå, men i ytterste grad så er det jo også på samme måte.

– Hvor er det vi har mest å hente på systemet vi har i dag?

– Det måtte være på ressurser til at politiet klarer å gjennomføre etterforskninger raskere. Både etterforskere og jurister. Men også nok ressurser i fengslene til å kunne gjøre noe mer enn bare oppbevare folk. Det er et utrolig viktig perspektiv at ja, vi skal ta fra folk friheten… Men utover det så skal ikke straffen være et onde. Tvert imot skal vi bruke den tida ganske fornuftig. Og der har Norge lang tradisjon for å ha gjort det bra. Men det begynner å bli trange tider i kriminalomsorgen også.

– Man skulle jo tro at staten sparte mer, dess flere av dem som sitter i fengsel som kommer tilbake til vanlige liv?

– Ja, i en undersøkelse som ble gjort i Sverige i 2005, som jeg er helt sikker på at fremdeles er helt relevant, så fant de ut av for hver krone du satset på kriminalomsorgen og på det å få folk ut i jobb og inntekt, så fikk du tretten til atten kroner tilbake. Og det forholdet tror jeg det fremdeles er. At du får femtengangeren tilbake. Det bør være et gyldig argument. At det er lønnsomt rett og slett.

– Hvis en om hundre år ser tilbake på i dag. Hva er det i den tida vi er inne i nå vi kommer til å bli huska for innen kriminalomsorgen, tror du?

– Hmmm. Ja, det er et veldig godt spørsmål. For det som var normalt for hundre år siden fremstår jo som helt vilt nå. Det er jo bare virkelig ikke til å tro, liksom. I Oslo Fengsel så var det en del som het Botsen. Botsfengselet. Da det blei bygd, så ble det bygd med tanke på bot og bedring. Nå snakker vi 1860 eller noe sånt. Og filosofien var at en bare skulle være på cella si. Og så skulle en be om bot og bedring, med en prest godt engasjert. Og være mest mulig alene med egne tanker. De hadde til og med hetter, som de fikk over hodet, når de skulle ut i luftegården og sånn, fordi de ikke skulle ha mellommenneskelig kontakt med de andre fangene. Det er jo stikk motsatt av det vi baler med nå. For vi vet at en veldig fort tar skade av å sitte alene i en politiarrrest eller i en celle.

Så det er et interessant spørsmål, når folk i fremtida ser tilbake i tid… Kanskje vil det være at vi faktisk fortsatt driver med innlåsing og isolasjon? Vi blir jo sterkt kritisert av torturovervåkingskomiteen og de som følger opp at vi holder oss til menneskeretts-standarder. De mener at vi driver for mye med både varetekt og isolasjon. Så hvis det er en ting jeg tror kommer til å stå igjen som er kritikkverdig, så er det kanskje det.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for april: Forbrytelse og straff

Sogneprest i Larvik

Søndag 24. februar 1946 tok sogneprest Kristian Ljostveit plass ved prekestolen i Larvik kirke. Han visste at han kom til å provosere, han visste at mange ville bli sinte og skuffet over det han hadde å si. Han visste at det ikke var dette NRK hadde sett for seg da de hadde bedt ham om å holde søndagens direktesendte preken. Likevel hadde han ikke samvittighet til å la være. Han åpnet munnen, og spetakkelet var i gang.

– De landssvikdømte bør møtes med nestekjærlighet og forsoning, ikke hat og straff, erklærte han.

Kristian Ljostveit gikk dermed rett inn i den betente politiske debatten om hvordan man skulle behandle de 92 805 nordmennene som etter krigen ble etterforsket for landssvik. Fra prekestolen snakket han om tilgivelse og forsoning, istedenfor straff og splittelse.

Under krigen hadde sognepresten markert seg som en tydelig motstander av tyskernes okkupasjon. Ved flere anledninger brukte han sin posisjon til å tale tyskerne midt imot. I begynnelsen av 1945 ble han arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet. Han ble transportert videre til avhør i Oslo, og tilbrakte resten av krigen i fangenskap på Grini og Berg.

Kristian Ljostveit kjente på et ansvar for hvordan det norske samfunnet behandlet de som hadde sviktet. I prekenen sin denne søndagen malte han et dystert bilde av de landssvikdømtes plass i samfunnet.

«Da vi kjempet vår harde kamp, gjorde de seg skyldige i synd og svik, både mot Gud og fedrelandet. Deres ulykke ble fullmoden da rettsoppgjøret begynte. Deres familier er trukket med dem i ulykken både materielt og i grenseløs sjelelig lidelse. De er foraktet av vårt folk og utestengt fra folkefellesskapet og har ingen framtid som likeverdige borgere i landet», sa Ljostveit.

Men Ljostveit nøyde seg ikke med å beskrive de landssvikdømtes vanskelige stilling. Han gikk til angrep på selve rettsoppgjøret:

«Det blir mer og mer klart at vi [med straff] ikke oppnår det ringeste av positive verdier, verken for landet eller den det rammer. Straff kan hverken hindre kløving eller skape samhold. Det må settes inn nye byggende krefter som skaper disse egenskaper. Vi bygger intet nytt med rettsoppgjør og straff. Det kløver bare», framholdt sognepresten i radioprekenen.

I stedet tok han til orde for å ta landssvikdømte inn i varmen igjen, og vise dem nestekjærlighet og vilje til forsoning.

«Tross våre svære synder mot Gud tilga han oss og sendte oss ut til et fritt Norge. Burde ikke vi da ha vist barmhjertighet og tilgitt våre medbrødre som svek oss i kampen? Kjærlighet og barmhjertighet er nemlig positive krefter som overvinner og forvandler forbryteren», fortsatte Ljostveit.

Sogneprest Ljostveits radiopreken vakte sterke reaksjoner. NRK mottok sinte telefoner bare minutter etter at sendingen var over. I den norske samfunnsdebatten var det et skarpt skille mellom den såkalte isfronten, som representerte en hard linje overfor de landssvikdømte, og silkefronten, som ble brukt om de som ønsket et mildere og mer forsonlig oppgjør. Nå ble sognepresten kritisert for å være en del av silkefronten.

I dagene som fulgte ble Kristian Ljostveits preken fordømt i sterke ordelag, både i hovedstadspressen og i lokalavisa i Larvik. Østlands-Posten kritiserte Ljostveit på lederplass og beskyldte sogneprestens preken for å være «den mest vidtgående hjelpeaksjon som enda er utgått fra silkefronten». Dagbladet ble regnet som en del av isfronten, og avisa var sterk i sin kritikk av Ljostveit: «Sognepresten ga seg til mine av å holde gudstjeneste; isteden fikk hans andektige tilhørere et ensidig og fanatisk agitasjonsforedrag om politikk.»

Kristian Ljostveit forsvarte seg i et telefonintervju med samme avis:

– Det jeg sa i går er det jeg mener, jeg føler det slik og da må jeg få si det. Jeg har snakket med mange landssvikere under fengselsbesøk, og de innser fullt ut at de har handlet galt og hvorfor skal vi ikke tilgi? En rund tilgivelse vil føre til at vi unngår å gjøre disse menneskene til hatefulle borgere i vårt samfunn.

Sognepresten fikk kjenne på at det i 1946 var vanskelig å forsvare landssvikdømte offentlig. Men hjem til presteboligen i Herregården strømmet det de neste månedene hundrevis av brev fra takknemlige lyttere som satte pris på den utstrakte handa fra Larvik.

Kilde: Sjur Isaksen (2020), Ulykkelig fred, Dagbladet 25.02.1946 og Østlands-Posten 25.02.-06.03.1946.

Tegning basert på foto fra Larvik kirke.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for april: Forbrytelse og straff

Tidligere straffedømt

– Jeg var ikke redd for å komme ut i samfunnet igjen. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg vært redd.

Det er lunsjtider, og Frank Skråmo har satt seg ned på en benk på lekeplassen i Strandveien i Stavern. Vinden blåser litt surt, og hendene veksler mellom å være i varme dunjakke-lommer og i luften, gestikulerende når noe er viktig å få frem tydelig, eller en tur opp i øyekroken når noe er ekstra vanskelig å fortelle om.

– Jeg trodde jeg bare skulle ut og plukke meg en jobb jeg ville ha, jeg. Og bare starte på. Gå på med rak rygg. For alt det andre tenkte jeg at jeg skulle klare å takle. At folk prater, og alt sånt. Men det var ikke så lett, altså. Jeg har hatt mange tårer og runder, og den siste var forferdelig, egentlig. Da hadde jeg holdt på lete etter jobb i halvannet år, og så fikk jeg endelig en jobb i servicebransjen her i Vestfold. Det gikk veldig bra, og jeg fikk beskjed etter ikke mindre enn to-tre uker, at jeg var så flink at jeg skulle få fast jobb. At vi kunne skrive kontrakt noen dager etter.

– På jobbintervjuet hadde jeg jo fortalt om bakgrunnen min og alt, men da direktøren fikk høre om historien min, og jeg kom på jobb dagen etter. Så fikk jeg sparken på dagen.

– Da sa jeg til Tobias Hofsøy i Sammen for Livet, som hadde hjulpet med å få meg ut i arbeidslivet, at “nå er det nok. Nå uføretrygder jeg meg. Om jeg blir kriminell, det veit jeg ikke. Men jeg orker ikke mer.” Da kom han flaten meg hjem til meg og henta meg, og kjørte meg rundt til butikker og alt. Og da var det at jeg fikk jobb på Meny i Stavern.

– Hvor viktig er ikke den organisasjonen som Tobias har? De er de eneste som hjelper folk som vil tilbake og jobbe, i hele Norge. For meg så hadde jo tankene begynt å gå. Om jeg virkelig måtte leve som kriminell, eller om jeg skulle flytte fra Norge. For jeg fant ikke plassen min. Men det har forandra seg helt sinnsykt etter at jeg kom til Meny.

– Daglig leder der, Thomas Eriksen har vært veldig ærlig hele tiden. Seks måneder. At vi skulle prøve det først. Se åssen jeg er, og om det funker. Og så, når det nærma seg tida, så sa’n at “selvfølgelig”. Hvis vi finner en stilling til deg, så skal du få jobb. Så var sommeren over, og så sa’n: “Du trenger ikke være redd. Det ordner seg”. Men likevel gikk jeg jo og var redd, for jeg følte at jeg hadde blitt lurt litt før, da.

– Så var det en dag, da. “Kom inn her” sa’n. “Skriv under her”, sa’n. Så skreiv jeg under. Og jeg takka. Og jeg takka, igjen. Og han sa at: “Det er ikke noe å takke for det. Jeg har sagt det til deg hele tida.” Men likevel så var det noe inni meg som holdt igjen. Men da jeg satte meg i bilen og skulle kjøre hjem, så gråt jeg. Jeg gråt. Og da jeg skulle ringe hjem og fortelle at jeg hadde skrevet kontrakten, så gråt jeg enda mer.

– Hvordan livet kan forandre seg er helt vanvittig, egentlig. Jeg unnskylder aldri det jeg har gjort. For jeg har gjort noe tragisk. Men jeg er i hvert fall stolt av at jeg har tatt straffen min og kommet ut. Da synes jeg det er fælt at en skal bruke så lang tid på å bli godtatt igjen av samfunnet. Av folk som ikke kjenner deg. Mange av dem som ikke godtar meg, vet ikke hva jeg har gjort en gang. De vet ikke ingen ting. Bare at jeg har vært i fengsel.

Last ned portrettet som PDF.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for april: Forbrytelse og straff

«Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal miste sin hals og deres hoder settes på en stake». Slik lød paragraf 6-6-7 i Christian Vs norske lov. I 1772 ble den unge Tjøllingjenta Maren Olsdatter Tveiten stilt for retten i Larvik, anklaget for barnemord.

Maren ble født på gården Tveiten i Tjølling i 1746. Bare ni år gammel måtte hun reise hjemmefra, og gjennom hele oppveksten reiste hun fra gård til gård i Vestfold og tok seg arbeid. På Tjøme fikk hun jobb hos bonden Nils Larsen Østgården. Bonden var gift, og var nesten tre ganger så gammel som Maren. Sommeren 1771 hadde de to et forhold, og hun ble gravid.

Tjøllingjenta befant seg i en fortvilet situasjon. Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap ble straffet med høye bøter. I tillegg måtte de stå foran menigheten og bekjenne sine synder. Dersom man ble gravid med en som allerede var gift, hadde man gjort seg skyldig i hor, og bøtene var enda høyere.

Maren så ingen annen utvei enn å forlate Tjøme høsten 1771. I november fikk hun jobb i huset hos Ulrikka Broager i Larvik. Fru Broager var enke etter presten i Tjølling, og hadde et hus med en stor husholdning. Maren fortalte ikke til noen at hun ventet barn, og gjennom hele vinteren skjulte hun graviditeten.

Den 21. april var Maren høygravid. Denne dagen var hun blitt sendt i et ærend til gården Rekkevik, og på vei tilbake til byen gikk hun innom søsteren sin på Østre Halsen. Men da fødselen startet den ettermiddagen, var hun tilbake hos fru Broager.

Maren hadde vondt og tryglet om å få lov til å gå tilbake til søsteren sin. Hun sa ingenting om at hun var i fødsel, og husfruen ga henne streng beskjed om å bli hvor hun var. Noen timer senere, da smertene ble enda sterkere, ba hun på nytt om å få reise til søsteren sin, men fikk heller ikke denne gangen lov.

Klokka halv ti om kvelden fødte Maren alene på rommet sitt. Det var en vanskelig fødsel. Barnet ble født med føttene først, noe som på den tiden innebar stor risiko for både mor og barn. Hun var livredd for å bli oppdaget og tilkalte ikke hjelp. Maren innrømmet senere at barnet etter fødselen hadde rørt på beina, og at hun hadde lagt handa over munnen på barnet for å være sikker på at det ikke skulle gi fra seg lyd. Barnet døde kort tid etter, og hvilken rolle Maren spilte her, vil vi ikke få vite.

Maren tullet den lille kroppen inn i underskjørtet sitt og la barnet i kleskista ute i gangen. Neste morgen kom fru Broager opp på Marens rom. Hun hadde nok en mistanke om hva som hadde skjedd i løpet av natten, for etter å ha spurt Maren om hun følte seg bedre, krevde hun å få utlevert nøkkelen til kleskista hennes. Fru Broager hevdet at hun var blitt frastjålet lintøy, og Maren ble beordret til å ta ut et og et plagg fra kleskista si. Til slutt var det bare underskjørtet igjen. Maren forsøkte desperat å skjule den lille bylten. Fru Broager skjøv tjenestejenta til side, åpnet skjørtet og fant det døde barnet.

Maren tryglet husfrua om ikke å tilkalle noen, men noen timer senere kom underfogden og tok henne med til Larviks arresthus. Barnet ble obdusert, og legen foretok den såkalte lungeprøven, der han testet om lungene fløt eller sank. Ettersom barnets lunger fløt, kom legen fram til at barnet måtte ha pustet etter fødselen. Mistankene om at Maren hadde drept barnet ble styrket.

Den 22. mai 1772 kom saken for retten hos Larvik Byfogd. Blant vitnene var barnefaren fra Tjøme. Han forsøkte først nekte for at han var barnets far, men etter å ha blitt presset av Marens forsvarer, innrømte han at han hadde lurt Maren til sengs ved å love å gifte seg med henne. Han sto imidlertid ikke tiltalt, og kunne reise hjem igjen etter at han hadde vitnet.

To uker senere ble det avsagt dom i saken. Maren Olsdatter Tveiten ble dømt etter paragraf 6-6-7, for å ha drept barnet sitt. Men byfogden må ha følt seg usikker på om det virkelig var bevist at Maren hadde drept barnet. Derfor dømte han henne også etter paragraf 6-6-8, for å ha født i skjul. Hvis man fødte i hemmelighet uten å tilkalle hjelp og barnet døde, gjaldt samme regler som om man selv hadde drept barnet. Praktisk sett hadde det liten betydning hvilken paragraf som ble benyttet. Straffen var uansett døden ved halshugging.

Maren Olsdatter Tveiten forsøkte å anke saken sin, men den unge Tjøllingjenta ble ikke vist noen omsorg, forståelse eller nåde. I desember 1772 ga kongen ordre til greven om at dommen skulle fullbyrdes. Det ble sendt en skarpretter ned fra Christiania, og Maren ble henrettet kort tid etterpå. Hun ble 26 år gammel.

Kilder: Statsarkivet på Kongsberg, Larvik byfogd, Tingbok 1766-1774 og Torgrim Sørnes (2014): Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772-1782.

Det finnes ikke noe bilde av Maren Olsdatter Tveiten. Her blir hun framstilt av en skuespiller fra Larvik barne- og ungdomsteater.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for april: Forbrytelse og straff

Forfatter, journalist og feminist

– Da vi flyttet til Nanset så skilte vi oss nok litt ut. For det var ganske politisk blått i Larvik. Da vi kjøpte villaen så var den hvit. Nå er den rød. Og den første sommeren vi bodde der, skulle vi teste den rødmalinga. Så foreldrene mine skreiv “Stem RV” med store bokstaver på hele veggen ut mot Nansetveien. Det husker jeg. For folk ble jo nysgjerrige på hvilke folk som hadde kjøpt det huset. Da fikk de svar på det.

– Var det en spesiell opplevelse som gjorde at engasjementet ditt for kvinnesak ble så viktig?

– Det er et vanskelig spørsmål. Saken er den at jeg hadde en mor som var med i Kvinnefronten. Så det har alltid vært der som en positiv ting for meg. Det er nok mange som har sett på feminisme med fordomsfulle øyne. Særlig på 80- og 90-tallet. Da var det mange som tenkte at det var noe som var forbi. At det handla om 70-tallet. Og at det bare var sinte, stygge damer, og alle de fordommene som eksisterer. Men selv så jeg alt det med helt andre øyne, for min mor og hennes venninner var jo engasjerte og kule. Selv om man kanskje ikke synes at mora si er så innmari kul, men jeg respekterte i hvert fall den kampen som de dreiv da.

– Hva så du når du så dem sammen?

– Mamma hadde veldig mange møter hjemme i Nansetveien. I Larvik var det en kvinnegruppe som besto av folk med ulik politisk tilknytning. De hadde møter jevnt og trutt, og jeg fikk være med på noen av de festene og arrangementene deres. Jeg skjønte ikke alltid hva de snakka om eller dreiv med, men husker at de malte bannere til 8. mars og gikk i tog. Jeg har nok alltid hatt et godt forhold til voksne mennesker, jeg likte lærerne mine, og foreldrene til venninnene mine, og mammas venninner. Så det var ikke sånn at jeg løp på rommet når det kom voksne folk på besøk. Jeg satt i sofaen helt til mamma sa “kan ikke vi få pause fra deg, da”.

– Husker du noen minner med dem bedre enn andre?

– Jeg husker jo at de sto på torget og delte ut løpesedler mot porno, da. For på standbukken var det mange pornobilder og det husker jeg at var litt pinlig. Og litt tøft. Jeg hadde mange opplevelser sammen med dem. Vi dro til syden husker jeg,. På Kypros. En sju-åtte av de damene. Og meg. Og alle, inkludert meg, med steinvaska olabukser, og helt pinnekort hår. Fjærklipp kalte vi det.

– Så starta de noe som het Bokkafeen, som lå bak den gamle brannstasjonen i sentrum, der de fikk inn bøker som ikke fantes i vanlige bokhandler. Så der kunne man få politiske bøker og alt fra buttons til små pandaer, liksom. Der stod mamma bak disken i blant, og jeg hang med der. Og så starta de og dreiv Folkeakademiet. Og samarbeidet med asylmottaket, der de en gang i året hadde en svær happening hvor de fikk disse kvinnene fra andre land til å lage mat hjemmefra. Og så fikk vi smake mat fra andre verdener da, og fikk gode vibber da. For dette var på 80-tallet, hvor det var mye rasisme, rett og slett.

– Jeg blir veldig provosert når damer på min alder nedvurderer 70-tallets kvinnebevegelse. Med disse stereotype ideene om hva det var, og at det var en kamp som gikk altfor langt, og er ferdig liksom.

– Hvilke saker er det vi glemmer?

– Abortsaken er jo brennaktuell igjen, da. Nå mistet de nylig retten til abort i Polen, igjen. Og den står på spill i mange land. I USA ikke minst. Det samme gjelder i en del latin-amerikanske land. Der er det enten abortforbud, eller i ferd med å bli det. Det går også feil vei i Italia, i Ungarn og i Russland. Abortspørsmålet er én ting, men det er en del av et helt mønster, som handler om at patriarkalske autoritære ledere forsøker å dra kampen bakover. De prøver å fjerne denne typen rettigheter for kvinner. Det gjelder ikke bare abort, men også prevensjonsbruk i en del konservative land. Og nå har mange benytta pandemien til å løfte frem gode gamle kjernefamilie-verdier, og knytte det sammen med nasjonalisme, ikke sant? Når man plutselig får unntakstilstand, så har man liksom et slags frikort til å gjøre som man vil, da. “Det skal ikke noen utlendinger inn her”, og det ene og det andre. Så nasjonalisme og konservativisme er på frammarsj, og Polen har innført homofrie soner, og så videre.

– Hvilke saker er de viktigste du synes gjenstår i Norge?

– Det er mye som gjenstår. Hvis vi skal holde oss til pandemien, så fikk vi alle oppleve at det vi ser på som lavtlønte undervurderte kvinneyrker, viste seg å være uvurderlige samfunnskritiske funksjoner. Og vi fikk det lille løftet, da så mange som applauderte sykepleierne. Men da gjenstår det å gjøre noe ordentlig. Å virkelig løfte de yrkene. For det gjenstår mye når typiske mannsyrker blir så mye mer verdsatte enn typiske kvinneyrker, der gjenstår det veldig mye. Og jeg føler at pandemien kanskje har trukket litt i riktig retning der, da. Vi ser at det å drive og flytte penger ikke egentlig er det som skaper våre verdier. Det er kanskje andre yrker som kanskje blir viktige fremover, i folks hoder også, og det håper jeg vil påvirke politikken.

– Store deler av kvinnebevegelsen har også vært pådriver for sekstimers-dagen. Og jeg tror kanskje det er en voksende drøm og ønske i det norske samfunnet at vi skal ha mer tid til omsorg, og tjene litt mindre. Men det som er viktig å være oppmerksom på er, at når den saken debatteres, så ligger det ofte implisitt at det er mødrene som skal trappe litt ned, for at tidsklemma skal gå opp. Det er sånn det er, og sånn det har vært. Det er kvinner som jobber mest deltid og dermed tar dette ansvaret. Min drøm er at begge to skal gjøre det. Jeg mener at dette må være en reform som gjelder både kvinner og menn. Og hvis vi får til det, så er jeg veldig for at folk skal jobbe litt mindre.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mars: Kvinner

Adelskvinne, skilt og samboende

– Jeg vil heller ende mitt bedrøvelige liv enn å leve under min fars grusomme hender!

Året var 1766 og Ingeborg Akeleye levde som separert kvinne uten kontroll over eget liv, økonomi og hvor hun ville bo. Faren hadde gradvis sørget for å undergrave alle hennes forsøk på selvstendighet.

Ingeborg var 15 år gammel da hun forlot hjembyen København. Kommandørkaptein Jens Werner Akeleye, var tilbudt stilling som overlos i Norge og flyttet til Tønsberg med hustru og datter. Noen år senere var ryktet om Ingeborgs skjønnhet og gifteklare alder nådd den unge adelsmannen Herman Løvenskiold. Han befant seg i Paris, og fridde per brev. Saken ble håndtert av kaptein Akeleye, som etter å ha undersøkt frierens økonomi og livssituasjon, ga klarsignal. Løvenskiold var arving til Fossum i Telemark, og ble regnet som et godt parti. Det unge paret hadde knapt møtt hverandre da de ble viet i København våren 1763. Så snart de var gift, forsøkte Ingeborgs far å sikre seg kontroll over svigersønnens økonomi. Familien Løvenskiold fikk satt en stopper for det skitne trikset, men Akeleye satte i gang med bakvaskelser og intrigemakeri som drev ekteparet stadig lengre fra hverandre.

Separasjon og skilsmisse var sjeldent på 1700-tallet, men ikke umulig, og foregikk normalt ved rettergang og dom. Det fantes også en alternativ måte i form av et bønnebrev til kongen. Dette ble til slutt løsningen for Ingeborg og Herman. I separasjonskontrakten heter det at de fra første stund hadde håpet på hjelp fra det høyeste for at hjertene deres skulle bøye seg og kjærligheten bli fullkommen, men at dette ikke hadde skjedd, og at de nå ville leve separat. De fikk godkjent separasjonen i mars 1766, og gikk dermed inn i en uavklart situasjon der ingen av dem var fri til å gifte seg igjen, og hvor begge var satt under økonomisk formynderskap.

Ingeborg klarte å få faren med på at hun kunne bo i eget hus i Tønsberg og leve på renter, men han brøt snart det løftet. Ovenfor myndighetene hevdet han at datteren var umulig å ha med å gjøre og ikke i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Han han fikk utstedt kongelig ordre på at hun skulle flytte til København, der han selv hadde bosatt seg etter årene i Norge. For at det ikke skulle se ut som han hadde til hensikt å få kontroll over midlene hennes selv, foreslo han en slektning som formynder. På utspekulert vis forsøkte han å lure til seg en del av Løvenskiolds formue, slik han hadde planlagt fra starten.

Ingeborg var dypt fortvilet, og dette kom sorenskriver Friis på Falkensten for øre. Som familievenn var han smertelig klar over den vanskelige situasjonen, og hjalp henne å flykte. Deretter fikk han satt i gang en ny undersøkelse av hele saken, men før den var ferdig behandlet skjedde det noe som var både overraskende og uvanlig. Et brev signert kongen meddelte at Ingeborg Akeleye etter søknad var fritatt fra farens formynderskap. Hun var fri fra all tiltale, kunne bo hvor hun ville og selv velge formynder.

Fra flere hold er det hevdet at den som påvirket kongens avgjørelse var Larviks greve Christian Conrad Danneskjold-Laurvig. Greven hadde ofte møtt fru Ingeborg i sosiale sammenhenger da hun fortsatt var gift, og ting tyder på at de hadde mer enn et godt øye til hverandre. Det som er sikkert, er at de to innledet et forhold etter at Ingeborg var lovformelig skilt. Da greven vendte tilbake til Larvik i 1770, ble de samboere på gården Roligheten i Hedrum. Det har alltid vært hevdet at greven ikke ønsket å gifte seg med Ingeborg Akeleye, men dette er feil. Søknader ble sendt, men avslått. Den siste søknaden rakk ikke å bli ferdig behandlet, men innvendingene fra professorene ved det teologiske fakultet oser av skepsis, spesielt mot Ingeborg Akeleye og forholdene rundt separasjonen fra Løvenskiold.

Christian Conrad Danneskjold-Laurvig døde den 9. april 1783 hjemme på Roligheten. Ingeborg Akeleye giftet seg på nytt like etter og fortsatte sitt urolige liv. Hun hadde nok lite til felles med vanlige kvinners hverdag, men historien hennes kaster likevel lys over kvinners og døtres mangel på rettigheter i Danmark-Norge på 1700-tallet.

Skrevet av Aina Aske, konservator NMF, Vestfoldmuseene.

Kilder: Poulsen, Ellen (1991): Jens Juel Katalog s. 48. Hanne Marie Johansen (1998): Separasjon og skilsmisse i Norge 1536-1909, A. Fjelstrup: Ingeborg Akeleye, i Personalhistorisk tidsskrift rk. 6, bd. 2 (1911), Øyvind Næss (1976): I grevens tid, Norsk biografisk leksikon på snl.no, Erik Berentsens slektssider. Herman Leopoldus Løvenskiold (1739 – 1799) og Gunnar Molden: Historiesaker & ting. 28. februar 2017.

Tegning etter maleri av Jens Juel, 1770.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mars: Kvinner

ØP-journalist Kjersti Bache har invitert håndballkommentator og foredragsholder Gro Hammerseng Edin, kommunedirektør Gro Herheim og psykolog Catharina Carming Vestmoen til studio til å snakke om hvordan det er å være jente i Larvik i dag. Vi får også innslag med influenser Andrea Sveinsdottir og blogger Ida Vindstad.

Dette er den tredje av i alt tre podkaster fra Larvikspodden

Her finner du den første og den andre.

Tema for mars: Kvinner

– Kanskje var det fordi jeg vokste opp på landsbygda i Skottland, der det var masse regn. Vi trampet mye rundt i søle, og det var veldig fritt. For meg er det viktig med den friheten det er å kunne komme seg ut i skogen med hva som helst på. Å kunne se grusom ut, uten at det gjør noen verdens ting. Å kunne gå ut i regnet splitter naken, hvis jeg har lyst til det.

Det er vinteren 2015 og vi sitter i et av hjørnene ved et stort kjøkkenbord hos Susan og Ulrik Hellum, i huset Ulrik selv har tegnet på Eidsten i Brunlanes. De to har besøk av det jeg tror er en datter som er hjemme på besøk, og det tenker jeg på grunn av måten hun beveger seg så barnlig og naturlig rundt i husets rom. Det er som at bevegelsesmønsteret hennes er skapt da hun var i barneskole-alderen, liksom. Og når hun er tilbake, så er hun straks tilbake i det mønsteret. Men jeg tar feil. Det er ikke datteren deres. Det er ikke en gang en i familien. Det er en nabo, og forklaringen på dette med måten hun beveger seg rundt i huset mener Susan må komme av at hun har vokst opp med å kunne gå inn og ut her hver dag. Og at hun også noen år ba om, og fikk lov til å feire barnebursdagene sine her. Det er et sånt hus vi sitter i. Der en kan komme og være, når man vil. Og hvor en kjenner at en kan være seg selv.

– Du må passe på at jeg ikke fornærmer noen, men Larvik hadde en småbymentalitet da jeg kom hit for femti år siden. Det er en kultur som jeg tror har forandret seg, men den gang visste alle naboene hvem du var, og du måtte oppføre deg som de tenkte at du skulle oppføre deg. Jeg var svigerdatteren til doktoren, og han ville bare at svigerdøtre skulle være pene og produsere masse barn. Det var hans mål. Svigermoren min døde altfor tidlig. Hun hadde selv kommet til Norge fra Amerika og Paris, og jeg ble fortalt at hun hadde vært ulykkelig. Ulykkelig fordi hun lot seg fange av sin tids konvensjoner i byen, og at hun følte at hun bare var “Fru doktoren”. Jeg prøvde lenge å være det som man skulle være. Prøvde å tilpasse meg. Være “Fru arkitekten”. Men min svigermors historie gjorde det ekstra tydelig for meg. Jeg skulle ikke være som henne. Jeg skulle bare være meg.

– Sirkus Arnardo kom til byen, og jeg tok med barna våre. Vi satt på første rad sammen med svigerfar og alle disse såkalte kondisjonerte. Litt ute i forestillingen er det at en av underholderne spør: “Er det noen fra publikum som vil komme opp?” “JA”, sier jeg, til min families misnøye. Men de må snart finne seg i å se sirkusarbeiderne feste et belte rundt livet på meg. I beltet fester de så et tau som går opp til en trinse i taket. Ikke lenge etter står jeg på ryggen av en hest som galloperer rundt i manesjen. Runde etter runde. Så, som at ikke det er nok, og til min overraskelse, trekker de hardt i tauet igjen. Jeg glemmer aldri den følelsen. Med ett ser jeg alle ansiktene i sirkusteltet fra høyt oppe. Jeg ser svigerfar. Jeg ser flere av de andre legene i distriktet. Jeg ser en skipsreder. Alle ser de opp i sjokk og forundring på doktorens svigerdatter som svever i en stor sirkel der oppe under taket. Da husker jeg at jeg tenkte, mens jeg så tilbake ned på dem: “I’m fed up!” “I’m finished with småby-Larvik!” “To hell with them all!»

– Og etter det ble det annerledes.

Denne ukens portrett er hentet fra prosjektet Vi i Larvik fra 2015.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mars: Kvinner

^{Historien er også tilgjengelig som podcast}

Lærerinner og stemmerettsforkjempere

– Hvis man utelukker kvinnen fra å stemme, utelukker man en kraft som kunne komme samfunnet til gode!

Den 47 år gamle lærerinnen Olga Hassel inntok talerstolen i Ynglingeforeningens lokaler nederst i Nansetgata. Året var 1896, og det norske samfunnet var i ferd med å bli mer demokratisk. Dette året fikk alle menn stemme ved lokale valg, men tanken om at kvinner skulle få lov til å stemme, møtte fortsatt sterk motstand. Framtredende politikere hevdet at hjemmet ville gå i oppløsning og barn ville bli forlatt skrikende i vogga hvis kvinnen fikk plass i det offentlige rom.

Søstrene Olga og Erika Hassel fra Nanset våget å stå opp for kvinnelig stemmerett i ei tid da kvinner helst ikke skulle heve stemmen.

Hassel-søstrene var lærerinner i Larviksskolen. Olga Hassel var en av de aller første kvinnene som ble ansatt i skoleverket i Larvik da hun fikk jobb ved pikeskolen i 1877. Den ti år yngre søsteren Erika jobbet i folkeskolen. Søstrene var beleste og bereiste, de brevvekslet med kjente forfattere i inn- og utland og drev en diskusjonsforening for kvinner hjemme i huset sitt på Nanset.

I januar 1896 innkalte de to søstrene til stemmerettsmøte for kvinner. På forhånd bekymret de seg for om det ville komme noen på møtet. Å engasjere seg politisk ble sett på som lite kvinnelig, og initiativtakerne hadde fått vite at det kunne straffe seg å samle kvinner på denne måten. Olga Hassel fortalte om truslene i et brev til kvinnesaksaktivisten Gina Krogh:

«Det hadde ikke manglet på velmente advarsler fra den mannlige side mot ikke å holde møtet, da vi, som fikk det i stand, ville komme til å unngjelde for det. Men vi kunne naturligvis ikke ta hensyn til det. Vi satte saken i Guds hånd og lot det stå til. Det ville jo være å fornekte en god sak hvis vi hadde unnlatt å arbeide for den på vår måte, bare for å spare vårt eget skinn».

Søstrene trengte ikke å bekymre seg for oppmøtet. Da møtet startet denne januarkvelden i 1896 var lokalet nederst i Nansetgata fullt av engasjerte kvinner. For Olga og Erika Hassel var det viktig at kvinner fikk slippe til i samfunnsdebatten:

«Fikk vi bare lov til å hjelpe til, så ville det komme til å se annerledes ut både i statsliv og kirke. […] Vi mener ikke det at mannen har gjort det så grumme dårlig, men vi tror at det ville bli enda bedre hvis kvinnen fikk kommunal stemmerett. På en måte kan mannen i kommunestyret kun representere seg selv. Han kan kun gi sin egen kraft, ikke kvinnens. Å utelukke kvinnen er å utelukke en kraft som kunne komme samfunnet til gode», argumenterte Olga Hassel i sitt foredrag.

Erika Hassel holdt foredrag etter storesøsteren. Fra talerstolen tok hun et oppgjør med kvinnenes påståtte mangel på kunnskap om politikk.

– Mange har sagt at de fleste kvinner mangler de nødvendige kunnskaper for å kunne stemme, men kan ikke det samme sies om menn? spurte Erika.

På stemmerettsmøtet ble menn nektet adgang. Arrangørene ville skape en trygg ramme for kvinnene som deltok, og beskytte dem mot sjikane og sladder. Av samme grunn ble lokalavisenes mannlige journalister nektet adgang. Dette ble tatt ille opp av journalistene fra både Jarlsberg og Larviks Amtstidene og Østlands-Posten.

Journalistene tok ikke hensyn til kvinnenes ønske om anonymitet. De offentliggjorde navn på både arrangører og foredragsholdere, og kritiserte dem for hemmelighold. Dagen etter møtet kunne Larviksfolk lese i Jarlsberg og Larvik Amtstidene:

«Det er oss en gåte, hva som virkelig kan ha beveget de ærede damer, som her i Laurvik har åpnet felttoget for kvinnenes stemmerett, til å omgi seg med en så dyp hemmelighetsfullhet. Allmennheten ler bare av den slags og kaller det narraktig. Eller man bringes på den tanke, at damene har noe å skjule, noe som de ikke tør vedstå […] Innledningsforedraget holdtes av Frk. Jønsberg, som bl.a. oppholdt seg ved mennenes skrøpelighet, som var paret med den mest skrikende hensynsløshet og likegyldighet overfor den annen halve del av menneskeheten. Dog var det ikke meningen ganske at gjøre skapningens herrer til slaver; man skulle bare hjelpe dem.»

Uthengingen i lokalavisa må ha vært en belastning for de to lærerinnene, og gjorde det nok ikke lettere for kvinner å engasjere seg politisk i lokalsamfunnet. Det ble ikke dannet noen stemmerettsforening i Larvik etter møtet i januar 1896.

Olga og Erika Hassel hadde imidlertid vekket et engasjement som ikke lot seg stoppe. Fem år etter Hassel-søstrenes møte ble det for første gang mulig for kvinner å stemme ved lokale valg. Ved dette valget ble seks Larvikskvinner valgt inn i kommunestyret i Larvik. Ingen andre kommuner i Norge hadde høyere kvinneandel.

Kilder: Nylænde 15. februar 1896, Larvik og Jarlsberg Amtstidene 27. januar 1896, Østlands-Posten 6. desember 1924, Brit Stuksrud (2008): Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene, valgstatistikk 1901 og Digitalarkivet.

Tegninger basert på foto fra Larviks historie, bind 3 og Per Nyhus’ fotosamling.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for mars: Kvinner

Konsernsjef, Norsk Hydro

– Jeg lærte mye av Svein Arne når det kommer til ledelse. Han var jo bakeren sjøl, men hver morra etter at han hadde satt deigene og holdt på med det, så kom’n til oss jentene. Han tok en melkekartong og et par skolebrød, og lurte på hvor store ordrene var. Og han var opptatt av oss, da. For meg så var han liksom kimen til det å være leder.

Hilde Merete Aasheim het hun den gang. Og det gjør hun i dag, også. Men bortsett fra det, de umiskjennelige krøllene, og det at hun fremdeles ser på Larvik som “hjemme”, så har det aller meste endra seg siden hun i gymnastida hadde sommerjobb hos Baker Næss. Nå finner man nesten ikke noen i landet som er leder for flere. Og mektigere forretningskvinner finner man nesten ikke hverken i Norge, eller andre steder. Fortune Magazine har hvert år en kåring over de femti mektigste kvinnene i internasjonalt næringsliv. Der har Hilde Merete vært i toppskiktet begge de to årene siden hun ble konsernsjef i Norsk Hydro i 2019.

De tingene hun er mest opptatt av, har likevel akkurat like mye å gjøre med Hilde Merete i bakeriet, som Hilde Merete nå.

– Ja, jeg synes nok noe av det viktigste en kan forstå, er sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Næringslivet er jo grunnlaget for å skape interessante arbeidsplasser. Og en interessant jobb tror jeg er veldig viktig for mennesket sjøl. Det å ha noe spennende å drive med, og det å være i en utvikling.

– Da jeg jobba hos Svein Arne så fikk jeg først oppleve det å stå tidlig opp på morra’n og bake skolebrød og boller og alt det som skulle til campingplassene i distriktet.. Men etter hvert da, så fikk jeg muligheten til å gå litt gradene. Jeg var på ordrekontoret. Jeg var på lønningskontoret, og jeg satt og fakturerte. Jeg opplevde jo, og det har jeg sagt til Svein Arne sjøl og, at han så meg. Han så at jeg hadde muligheter. Så hver sommer fikk jeg nye oppgaver. Og det var for meg kjempespennende.

Da vi inviterte Hydrosjefen hjem til Larvik så var det for å mimre litt tilbake til oppveksten, ja. Men kanskje aller mest, for å få hjelp til å, med en industrileders blikk, se på Larvik i dag, og fremover. En gammel industri-kjempe av en by, som mange undres på om den bare sover med rolig pust, eller om selve pulsen fra industrihallene er borte for alltid.

– Jeg er jo veldig farga av den karriera jeg har hatt. For da jeg begynte som revisor fikk jeg prosessindustri- og entrepenører som klientgrupper. Elkem, for eksempel. Da farta jeg rundt på anlegg på steder som Sauda, Bremanger, og Salten. Og da fikk oppleve dette med industri der utgangspunktet var noe naturgitt, da. Som vannkrafta. Jeg fikk en fascinasjon for de lokalsamfunna som var skapt av noe som var naturgitt. Og menneskene der, som produserte noe som verden trengte. Og jeg opplevde hva det gjorde med lokalsamfunnet. Hva det gjorde med kompetansen på disse stedene. Og velferden.

– Det er interessant synes jeg. Naturressursene har jo vært et sterkt fundament i Larviks levedyktighet og utvikling bestandig, men når vi beveger oss vekk fra næringene som gjorde at vi var avhengig av ressursene, er det da fare for at ikke bare kontakten og kunnskapen om naturressursene våre taper seg, men også kompetansemiljøene forsvinner?

– Ja, da tenker jeg på Alfred Andersen og Larvik smelteverk. De er jo typiske, kjente industribedrifter. Der var det jo masse kompetanse. Og erfaring. Kompetanse er jo ikke bare professorer. Det er erfaring. Lang erfaring. Og det å da kunne jobbe med kontinuerlig omstilling, sånn at det ikke blir helt borte. At kompetansen kan utvikle, og settes inn i nye produkter. Men noen ganger må man gå ut av noe fordi det ikke er lønnsomt. Det er ikke noen vits i å produsere damplokomotiver hvis det er lyntoget som er produktet.

– Hvis du skulle se for deg et nytt kompetanse-milljø som blir skapt i Larvik, da. Femti år frem eller hundre år frem i tid. Hva vil vi kunne se da? Og hvordan starter man med å bygge et miljø slik man for eksempel ser i Kongsberg?

– Nei, det er det jo vanskelig for meg å si som ikke er så tett på, da. Men jeg tror ikke nødvendigvis at man skal feste seg ved det begrepet “industri”. Man kan heller si “spennende arbeidsplasser”. Spennende og robuste arbeidsplasser. Å bygge rundt det som allerede er her, som er sterkt. Som steinindustrien, for eksempel… Og så har Larvik en av de største havnene i Norge. Bygg rundt det, og se hva det kan akselerere av nye muligheter.

– Men når man snakker om ressurser, så må vi ikke glemme at de viktigste ressursene vi har er menneskene. Og nå kan ikke jeg nok om selskap sånn som Jotron og Abax. Men der er det jo ikke noe som er naturgitt, annet enn hodene. Og hvis man har noen kloke hoder her, som har noe spennende å jobbe med, så burde det jo være lett å tiltrekke seg folk for å skape nye arbeidsplasser, og nye muligheter. Her er det viktig at kommunen også er offensive og ønsker ny aktivitet og arbeidsplasser og fremstår som en attraktiv vertskommune. For oss i Hydro er dette av stor betydning når vi ser etter lokasjoner for ny aktivitet.

Muligheten må synliggjøres. Og så kan man ikke bli god på alt. Man må bare bestemme seg for noen områder som har livskraft, da.

– Opplever du at Larvik er dyktig nok til å peke ut de måla?

– Nei, altså jeg har jo fulgt med litt på byutviklingen. Og skal man oppnå noe så må man kanskje enes om noen felles mål. Og det tror jeg er viktig for Larvik fremover. Det er veldig mye diskusjon. Og mye er “omatt og omatt”. Hvis man retter befolkningen inn mot noen felles mål, så har man større mulighet til å lykkes, også. Jeg tror det er viktig når vi snakker om å feire 350 år, at vi også setter retninga fremover. I Hydro så snakker vi om “Nye 100 år”. Larvik kan også tenke sånn. 100 år. Eller nye 350. Hva er det de årene skal tuftes på?

– Og det er jo en gave til befolkningen, det å sette en retning.

Tittel til nett: Konsernsjefen som lærte om lederskap fra en baker på Torstrand.
“Jeg tror det er viktig når vi snakker om å feire 350 år, at vi også setter retninga fremover.»

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for februar: Industri og arbeidsliv

Verkstedarbeider, Alfred Andersen Mekaniske Verksted

– De lederane som styrte da, de var vel ikke så møe lik de som styrær i da’.

Med ryggen mot en rød låvevegg i Svarstad sitter Erland Bøe. Med rolig stemme og et stadig tilbakevendende lite glimt i øyet forteller 67-åringen om det å ha vært en brikke i Larviks kanskje viktigste industrieventyr. Et sted som ble en stor del av livet til mange i Larvik. Det ble det i aller høyeste grad for Erland, også. 44 år ga han til “Alfred” før nedleggelsen i 2012. Der bygde han opp en stolthet for de tingene han gjorde. Bygde bruer, master, og kanskje har du hørt om plattformen Troll? Den har Erland vært med på.

– Hvis du trivas en plass, så blir du jo der. Det er jo ikke no’ vits i å begynne noen annen plass. Og det må jeg jo si, det gjorde jeg jo. Det var veldig mange bra folk å jobbe sammen med. Og det var sånt arbe som jeg likte, da. Så da så jeg jo ikke noen grunn til å begynne med noe annet.

Erland er forsiktig med å fortelle for mye om enkeltpersoner han har jobba med, eller enkeltepisoder. Men én mann føler han likevel for å si litt om. En som ble viktig for ham, og som han så opp til.

– Vi hadde en direktør som hette “Gullord”. Helge Gullord. Han var en bestemt mann. Men utrulig flink. Han hadde raid. Han dukka opp på alle døgnets tider, så vi var jo så vant te at’n gikk rundt der. Og det var jo ikke så mye han snakka med oss, men han var jo nokså imponeranes for når han først begynte å prate med deg vøttø, så visste’n hva du holdt på med. Han spørrte ikke om det. De sa’e jo det at han satt og kikka på stemplingskorta hva vi dreiv med, vi forskjellige. Hvor mye sant det er, det vet ikke jeg, men…

– Så han visste hvem alle var?

– Åjajaja. Det visste’n.

– Med rundt 350 ansatte? Det er jo imponeranes nok, det?

– Jada, du kan si han var vel egentlig superintelligent. De sa’e jo det at han var på høgskolen i Trondheim og prata foran de, og han hadde ikke noe manuskript eller no’. Han var temmelig stødig.

Hvordan Helge Gullord fra Råde i Østfold kom til Larvik, og etter hvert ble administrerende direktør, er egentlig noe av en historie selv. Gullord gikk på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, da de hadde en ekskursjon. Hele kullet reiste på busstur rundt i landet, og et av stoppestedene var Karmsundbroen i Rogaland. Og Helge, som alltid hadde vært interessert i broer bet seg merke i det at brua ble bygget av Alfred Andersen.

Når ekskursjonen senere hadde hatt et stopp i Larvik, og de var tilbake på bussen igjen, kom professoren bort til Helge og fortalte at det var en jobb ledig der. Lurte på om ikke det var noe for ham. Gullord søkte, fikk jobben, begynte der omtrent dagen etter at han var ferdig med skolen, og jobbet der helt til han døde i 1995. Da hadde han fått Kongens Fortjenestemedalje, og vært ved Alfred i 41 år. 25 av dem som administrerende direktør.

Men selv om ikke direktøren opprinnelig var fra Larvik, så forstod han, mer enn de fleste, hvor viktig bedriften var og kunne være for byen.

– Han så menneskene. Jeg sanser vi hadde en vinter som vi nesten ikke hadde oppdrag i hele tatt. Vi ble jo nervøse for jobbane våre. Men det va’ jo aldri no’ snakk om at noen sku’ sendas hjem eller no’ sånt no’ vøttø. De tankane trur jæ’kke han hadde i huet sitt en gang. Da dreiv vi i stedet å mala innvendig i bruhallen, og gjorde annet vedlikehold. Og så laga vi master som vi visste det etter hvert ville komme bestilling på, da.

– En annen ting… Han sendte jo folk bort te den derre parken på Torstrand, vøttø? For å rødde opp. Han sendte te og med noen oppi Vestmarka for å hente noe søppel som lå oppi der. For han syntes det var så fælt.

– Fordi de ikke hadde nok arbeid?

– Nei, nei. Det hadde ikke noe med det å gjøre. Men han ville ikke ha det ligganes, der. Han sa’e jo det mange ganger atte: “søppel avler søppel”. Og det er jo sant. Hvis du ser det ligger et papper et sted, så er det jo møe lettære at du kaster et papper til, enn hvis det er helt reint. Så det hadde’n som motto.

– En dag som vi holdt på med “Høyenhallen” som vi kaller’n, da. Så kom’n og lurte på om ikke vi kunne rødde opp langs jernbanen for atte det var så stygt der. Og så da’n etterpå som kom’n og spurte om vi hadde gjort ‘e. Du slapp ikke unna. Og vi hadde jo gjort det, vi. For vi visste at han kom te å komme og spørre.

– Lærte dere noe av det?

– Ja, det tror jeg vi gjorde altså, faktisk. For det er jo rekti det han sa.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for februar: Industri og arbeidsliv

^{Historien er også tilgjengelig som podcast}

Fyrstikkarbeidere

– Jeg var så sliten at jeg slingra hjem om kvelden. Jeg hadde blemmer over hele fingrane. Hardt arbeid var det, og farlig, fortalte Hans Karlsen fra Agnes.

Året var 1953 og historieprofessor Edvard Bull banket på hjemme hos ekteparet Hans og Mathilde Karlsen på Agnes. Bull var opptatt av at historie ikke bare skulle handle om konger og kriger, men også om vanlige arbeidsfolk. Hans og Mathilde hadde jobbet hele livet på Agnes, og kunne fortelle professoren fra Oslo om en arbeidshverdag som kunne gå på helsa løs.

– Den derre fosfor’n var jo noe ufyselige greier, fortalte Hans Karlsen.

Han begynte som fyrstikkarbeider på Agnes allerede som 12-åring, i 1897. De to første årene arbeidet han i limesalen, men etter konfirmasjonen startet han i selve fyrstikkproduksjonen.

Ved århundreskiftet produserte man fyrstikker ved å dyppe trestikker i en fosforblanding. Fosforen var veldig giftig og kunne gjøre stor skade. Det giftige stoffet kom via hendene og maten ned i hull i tennene og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning. Dette het fosfornekrose. For å forhindre at fosforen kom ned i selve kjevebeinet, måtte tenner med hull trekkes.

– Vi hadde en dokter i Stavern som vi måtte gå til da, han var jo her borte og undersøkte oss rett som det var og rota nedi munnen på vårs, og så om vi hadde noen råtne tenner. Og var det råtne tenner så var det fort å dra dem ut, fortalte Hans Karlsen.

Hvis fosforen først kom ned i kjevebeinet, ble det porøst og måtte meisles bort. Hans Karlsen kunne fortelle historieprofessoren om hvordan enkelte av arbeidskameratene ble ødelagt av den giftige fosforen.

– Det var mange som måtte av gårde og meisle. Vi har jo en mann her på Agnes den dag i dag som har skavanker etter den fosforen. Ja, han har dem meisla ut hele overkjeven på. Jeg var i følge med han inn til Oslo da han dreiv og meisla. Han hadde en beinbeta og viste fram, det var en stor beinbeta dem hadde meisla ut, den var hølete som marken skulle ha krabba imellom hele den beta’n. Så den fosfor’n, det var noen forferdelige greier, fortalte han.

– Fosforen hadde også en fæl lukt som trakk inn i alt. På grunn av fosforlukta kunne vi ikke komme ut blant andre mennesker uten at noen merket hva vi var for slags folk, fortsatte Hans.

Kona Mathilde Karlsen hadde også mye å fortelle under professorens besøk. Hun begynte på fyrstikkfabrikken i 1910, og seksbarnsmoren jobbet med å pakke de nye sikkerhetsstikkene som etter hvert overtok for fosforstikkene. Sikkerhetsstikkene var ikke giftige på samme måte som fosforstikkene, men var lett antennelige og kunne lage brannsår hos de som jobbet med dem.

– Jeg brente meg forferdelig der borte jeg. Og det gjorde de fleste. Jeg vet Katrine, hu brant seg jo forferdelig. Hu gikk jo og bar traver hu, kan du huse? Og så tok det fyr i alle travene som hu gikk og bar på, og så slapp ‘a dem ikke heller. Nilsine og, det var jo forferdelig å de brente seg. Det var så alvorlig at de fikk skade av det. De fikk vondt i øynene av det. Men jeg brant bare armane og ansiktet da, så det blei ikke så allerverst likavæl.

Historieprofessoren spurte Hans Karlsen om hvordan man fikk folk til å jobbe på fyrstikkfabrikken under sånne forhold. Hans Karlsen tenkte seg om før han svarte:

– Ja, du vet det her stedet, det har liksom vært en familie hele tida. En kunne nesten ikke reise fra og begynne med noe annet. Det var sånn før, ser du. Det var som en hel familie.

Kilder: Intervjumateriale samlet inn av professor Edvard Bull i 1953, utlånt av Norsk folkemuseum.

Tegning basert på foto utlånt av familien.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for februar: Industri og arbeidsliv

^{Historien er også tilgjengelig som podcast}

– Åssen går det Lars?

– Skitt. Kommer disse maskinane blir det ikke råd å leve i byen.

Året er 1909 og bilen var i ferd med å rulle inn i Larviks gater. Østlands-Posten sendte en medarbeider ut i gatene for å lodde stemningen. Ved jernbanestasjonen møtte han gatefeieren Lars Lauritzen. Tidlig på 1900-tallet sto hestedrosjene på rad og rekke på Storgata, klare til å frakte de reisende dit de skulle. Lars Lauritzen fikk to kroner i uka for å holde området rundt jernbanestasjonen rent for hestemøkk.

Lars Lauritzen var født i Larvik i 1858. Folketellingene forteller oss at han til tross for vanskelige kår aktivt grep jobb og muligheter der han kunne. Han jobbet som tobakksarbeider, vedhugger, dagarbeider og gatefeier.

Lars var bekymret for om bilene skulle fortrenge hestedrosjene og dermed gjøre ham og jobben han gjorde overflødig. Men til Østlands-Postens journalist hadde han løsningen klar, om det nå ble sånn at bilene fortrengte hestetrafikken fra byens gater.

«Det blir nok ei råd likevel, sånn når maskinane kommer. For jeg skal nok klare å få jobb med de au, jeg. For jeg kan vel alltids få pusse det blanke på maskinane vel?»

Lars Lauritzen var løsningsorientert og klar for å tilpasse seg en by der endringene skjedde raskt. Det viste seg likevel at Lars Lauritzen enda hadde mange år igjen som gatefeier i Larvik. På filmen «Byen vor» fra 1921 kan vi se ham som 63-åring på Storgata med sopekost og bøtte. I loslitt jakke og bredbremmet hatt ser vi ham sope gata foran Grand Hotel, mens mennesker og hestevogner strømmer forbi. Lars stopper opp, retter ryggen og ser inn i kameraet, før filmfotografen beveger seg videre. 

Lars Lauritzen ble 88 år gammel. De siste årene bodde han på gamlehjemmet i Dronningens gate. Da han døde skrev Østlands-Posten:

«Lars er død – gamle Lars Lauritzen. De yngre generasjoner kjente ham vel ikke, mens alle vi eldre var på vennskapelig talefot med ham og for oss alle var han kort og godt Lars. Med bøtte og kost gjorde han sitt til at byen skulle se litt penere ut. Det var hans lille vakre gjerning.»

Kilde: Østlands-Posten 6. februar 1909, 13. juli 1946, Digitalarkivet og filmen «Byen vor» (1921), Kommunenes filmsentral.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for januar: Larvik i endring

Podcast

– Jeg bodde så nærme ildens oppkomst at jeg ikke fikk reddet noen ting, skrev Kaja Andersen til «Bestyrelsen for Brandlidte» i 1902.

Det har bare gått fem dager siden katastrofen har rammet, da veversken, enken og trebarnsmoren Kaja Andersen lar oss få et innblikk i sitt liv. Det har bare gått fem dager siden Kaja mistet hjemmet og alt hun eide i en forferdelig brann. Og hun var ikke den eneste. Bybrannen i Larvik i 1902 rammet ufattelige 2000 mennesker.

Larvik har hatt flere store branner som har endret byen vår dramatisk. Før storbrannen i 1902 sto de små trehusene i Bøkelia tett, og de som bodde i bydelen var fattige og sjelden forsikret. Kaja Andersen leide en liten leilighet i Nedre Bøkeligate 8. Hun var født i Sverige, men flyttet til Larvik da hun giftet seg med mølleren Ingebret Andersen. Kaja og Ingebret fikk to sønner, og ventet ei jente på nyåret i 1875. Men Ingebret ble syk og døde bare noen måneder før yngstejenta kom til verden. Som enke med tre barn var det vanskelig å finne arbeid. Kaja tok strøjobber og livnærte seg av å veve for andre.

I 1902 var Kaja blitt 69 år gammel og bodde alene. Brannen startet rett i nærheten, og i den sterke vinden denne julidagen spredte flammene seg raskt fra trehus til trehus i den tette bebyggelsen. Kaja rakk bare så vidt å komme seg ut, før huset ble tatt av flammene.

I dagene og ukene etter brannen ble det samlet inn penger til brannofrene. De som hadde mistet alt måtte selv skrive til komiteen som bestyrte disse pengene, og argumentere for hvorfor nettopp de skulle få et bidrag.

Og det er her, blant brev sendt til denne «Bestyrelsen for Brandlidte» at vi finner Kajas stemme. Det er her at vi finner hennes skjebne, og hennes forsiktige anmodning om hjelp.

«Undertegnede tillater seg herved å komme i betraktning ved utdelingen av penger da jeg bodde så nærme ildens oppkomst så jeg har derfor lidt tap da jeg ikke fikk reddet noen ting da jeg ble husløs og mistet min levevei da veven med alt tilbehør brente.

Da jeg som enke i flere år har livnært meg med veving, så ber jeg om De vennlig ville huske meg med en liten skjerv, skal jeg være Dem meget takknemlig. Jeg er nå 69 år og sykelig, så jeg kan ikke påta meg noe tungt arbeid. Jeg har ingen hjelp eller støtte fra noen kant. Ærbødigst Ingebret Andersens enke»

Vi vet ikke om Kaja Andersen fikk den hjelpen hun trengte fra bestyrelsen. Men vi vet at da hun døde på gamlehjemmet i 1912, var hun registrert som «fattiglem».

Kilde: IKA Kongsberg: Larviks hjelp til brannlidte 1902 og Digitalarkivet.

Det finnes ikke noe kjent fotografi av Kaja Andersen. Illustrasjon er derfor utført med hjelp av en skuespiller ved Larvik Teater.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for januar: Larvik i endring

Podcast

Lærer og ordførerkandidat for Larvikslista i lokalvalget 2003

– Jeg husker at jeg tenker: “Kan jeg besvime? Kan jeg få et illebefinnende?” Og rakk å innse at hvis jeg skulle besvime akkurat da, ville jeg attpåtil slå hodet i en sau.

En skulle kanskje ikke tro det. Men det Inger-Johanne Gran skildrer er faktisk fra politikken i Larvik. I en av de mest spennende og originale valgkampene vi kanskje har opplevd i Larviks historie. På den oppbladde kalendersiden rundt på kjøkkenveggene våre stod det august og 2003, og i tillegg til sauen, var Gran flankert av Sonja Mandt Bartholsen, Øyvind Riise Jensen, Hallstein Bast, Per Manvik og andre rutinerte politikere med ordførerkjedet i siktet. For første gang gikk det opp for Inger-Johanne hva hun hadde begitt seg ut på.

– Jeg var jo egentlig aldri politiker. Jeg var lærer. Hadde aldri jobbet politisk før, men vi fikk samlet nok underskrifter, og med ett så er jeg ordførerkandidat og skal på en utspørring i regi av Vestfold Bondelag. Og der sitter jeg og har ingen erfaring. Ingen! Vi er på Nordbyen, og Bondelaget hadde ordnet så vi skulle sitte på melkespann. Det var høyballer rundt, og en bilhenger med netting hvor det stod et par sauer. Så er det at jeg skjønner, at alle de andre debattantene hadde fått spørsmålene på forhånd, mens vi ble mer invitert i siste liten og måtte klare oss uforberedt. Da var det at jeg begynte å svette oppover.

17 år har gått siden den dagen, og Larvikslista er ute av bildet siden da, men blikket til Inger-Johanne er det samme som en husker. Tilstedeværelsen i det. Engasjementet. I dag for bygdekvinnelaget i Hillestad etter at arbeidsdagen ved Haukerød Skole er ferdig. Men mye annet har likevel endret seg. Inger-Johanne har flyttet fra Larvik, og når hun kommer tilbake for å treffe gamle venner, kommer hun til en by som har vært igjennom en stor utvikling.

– Tror du at vi hadde hatt kulturhus. Tror du Larvik hadde sett ut som det gjør nå, hvis ikke det var for Larvikslista?

– Vet du, nei det tror jeg ikke. For det var jo vanskelig nok å få det til for oss, også. Vi måtte få med både Høyre, Venstre, KrF og SV for å få det til, ikke sant? Så jeg tror vi ble katalysatoren som gjorde at det gikk, på et vis. Kulturhuset er jo ikke bare vårt, men vi var igangsetteren. Når jeg er på kulturhuset, eller ser ut over indre havn, med volleyballbanen, stupetårnet og iskiosken, så blir det litt at jeg tenker: “Dette fikk vi til.”

– Hvordan var det Larvikslista fant hverandre?

– Noen begynte å snakke sammen. Og så begynte flere å snakke sammen, og enda flere. Og så plutselig så var det sånn: “Dette gjør vi”.

– Jeg husker at det var en sånn “drive” allerede da vi møttes første gang. Og det ble lagt ned enormt med dugnadstimer. For partiprogrammet, for eksempel. Helt enormt. Kun av interesse. Og den derre fantastiske følelsen på valgnatta, hvor vi kom inn med 21,9 prosent. Det var helt vanvittig.

– Tror du at det hadde gått an å gjort noe sånt igjen? I dag?

– Ja. Jeg tror det. Men jeg tror det er avgjørende at det vokser frem fra et behov. Mange nok må synes at noe er viktig nok.

Tilbake til Nordbyen i august 2003. Nå vet vi hvordan det går. Larvikslista og dama som ikke var politiker får faktisk nok stemmer til å bli ordfører, men valgte varaordførerrollen litt av den grunnen, kanskje. Tanken at en ordfører bør ha litt politisk erfaring. Men da Inger-Johanne satt på melkespannet var det et hav å krysse frem dit. Eller for å bruke hennes egne ord. Hun “hadde hoppet ut i et hav hun ikke ante hvor dypt var”. Så plutselig var utspørringen i gang. Og på et vis lærte læreren å svømme, der og da.

– Heldigvis begynte utspørringen i motsatt ende av panelet. Så jeg rakk å “catche” litt hva spørsmåla var, og hva de forskjellige svarte. Larvikslista hadde jo ikke politikk på kulturlandskap og beitende sauer, men jeg fikk det til på et vis ved å ta litt argumenter fra et parti, og andre fra et annet, og så satte jeg det sammen litt der og da, hva Larvikslista mente.

– Jeg må jo si at jeg var livredd noen ganger. Og jeg brukte jo folk rundt meg rått for å overleve. Du spurte om hva man må gjøre hvis man vil noe? Da må man engasjere seg. Det gikk an. Vi fikk det til. Og etterpå satt jeg igjen med en tro på at jeg kunne få til det jeg ble satt til, og det er en god følelse det også.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for januar: Larvik i endring

Podcast

^{Historien er også tilgjengelig som podcast}

– Jernbanen ødela det vakre Larvik!

Ordene tilhører 95-årige Augusta Abrahamsen. I en samtale med fylkeskonservator Asbjørn Bakken på aldershjemmet der hun bodde på 1950-tallet, fortalte Augusta om byen hun hadde forelsket seg i da hun som ungjente kom flyttende til Larvik.

«Storgaten, med vakre hus på den ene side, og hvor familiene hadde sine deilige haver på den andre. Jeg husker spesielt apoteker Teilmanns have (nå jernbaneperrongen) med nøttetrealleen. Der inne var det benker og bord hvor det holdtes festlige kaffeselskaper. Rosene blomstret der inne, rikere enn i de øvrige haver. Hele Storgaten var fylt av velduft.»

Augusta skrev bøker og fortellinger for både barn og voksne. Hennes mest kjente bok, «Radikalerens hustru», handler om harde politiske kamper i Larvik i 1880-årene. Hun var gift med venstrepolitiker Lars Abrahamsen, og fikk nær kjennskap til stridighetene. På begynnelsen av 1900-tallet var hun også en av de viktigste pådriverne for å få valgt inn kvinner i kommunestyret i Larvik. Men da fylkeskonservatoren fikk henne i tale, var det ikke forfatterskapet eller stemmerett hun først og fremst ville snakke om. Hun var mer opptatt av hvordan toget hadde ødelagt byen hennes. Storgata hadde vært Europas vakreste gate der den lå som en halvmåne om fjorden med de vakre hagene på nedsiden, mente hun.

«Å drive der, frem og tilbake sommerkveldene, høre den sakte skvulpen fra stranden, se utover havet når den berømte Larviksmåne kastet sølvstrime derover – nei, man glemmer det aldri. Intet under at Larvik ble kalt Nordens Neapel.»

Augustas dom over byutviklingen var ærlig, men hard:

«Jernbanen hugg seg brutalt gjennom byens sentrum, den fylte luften med skitt og larm, den laget store og stygge jernbanetomter der hvor hagene hadde blomstret og folk hadde koset seg nede ved stranden. »

Kilde: Østlands-Posten 28. september 1967 og 10. mars 1979.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for januar: Larvik i endring

Podcast