Søndag 19. desember blir det julestemning i Larvik! Blir med på en koselige helg i Larvik.

Opplev en lyssatt trekronegang

Det er bygget en trinnfri gangvei fra Residensveien inn i trekronene bak Herregården.
Gangveien leder inn i og omslutter ett av de eldste trærne i anlegget – et  350 år gammelt lindetre fra grevens tid.

Fra kl. 16.00 på søndag kan du oppleve en lyssatt trekronegang. Dette er en spektakulær opplevelse for store og små.

Les mer om Trekronegangen her

Søndagsåpne butikker

Larvik sentrum har søndagsåpne butikker fra kl. 14.00 – 18.00.
Det blir julemusikk og koselige stemning i sentrum

Kanefart i Larvik – AVLYST

Det blir tradisjonell kanefart i Larvik sentrum.

Søndag 19.desember fra kl. 14.00.

Detektivløype i Larvik

Hele julen kan du og din familie løse mysterier i Larvik sentrum.

Få svarark på Ark i Larvik sentrum.

Les mer om Tyveriene i Larvik sentrum: https://vi350.no/tyveriene-i-larvik-sentrum/

Startpunkt for løypa:  Larvik Torg. I App Store laster du ned appen Voice of Norway, den er helt gratis.

Forretningsmann og bilentusiast

-Nye framkomstmidler har alltid møtt motstand i begynnelsen, men motstanden har snart blitt brutt. Sånn vil det gå her også.

Dette skrev en optimistisk Thøger Andresen i et forsvar for biltrafikk i Larviks gater. Den driftige forretningsmannen planla å skaffe seg bil og starte opp bilruter til Brunlanes og Lågendalen.

Thøger Andresen var en velstående og høyt respektert forretningsmann i Larvik. Men han var ikke født til velstand. Han fikk lite formell skolegang under oppveksten i Askim, og måtte klare seg selv fra han var 13 år gammel. Han kom til Larvik som ung mann og klarte på få år å gå fra jobb som stuer hos Treschow-Fritzøe til å starte sin egen fargehandel. De første årene jobbet han hos Treschow-Fritzøe på dagtid, mens han rev farger på natta i fargehandelen. 

– Goddag Hr. Andresen, vi har søkt deg i mange, mange dager. Er det indiskré å spørre …
– Om automobilfarten? Nei, vær så god! Nå står det bare på Amtet om vi får tillatelse til å kjøre på veiene. Det blir regelmessige ruter for post og passasjerer daglig fra Larvik til Fredriksvern, Nevlunghavn og Helgeroa – og tilbake igjen, naturligvis.
– Hvor store blir vognene?
-For en 20 passasjerer, tror jeg. Alt, vogner og sjåfører blir absolutt førsteklasses, så man ikke skal risikere uhell.

Thøger Andersen hadde planene klare for rutebiltrafikk. Men det var mange som var svært kritiske til bilens inntog i byen. Ikke uventet kom den sterkeste motstanden fra vognmannsforeningen. De fryktet for sitt eget levebrød dersom den nye rutebilen overtok transportoppdragene. I et leserbrev tok foreningen et kraftig oppgjør med planene:

«Vognmannsforeningen […] kom enstemmig til det resultat at automobiltrafikk i Larvik med sine mange lange, krokete og trange smug ansees som utilrådelig. […] Det måtte bli en umulighet å passere en automobil med en hest på mange steder. En av dem måtte naturligvis havne i grøften, og det ville uten tvil bli gårdbrukeren og hans hest. […] Er automobiltrafikk påkrevet i en by med 90 brukbare hester?»

Thøger Andersen måtte ut i avisa, svare på vognmennenes sinte spørsmål, og forsvare ønsket om å få en bil til Larvik. Han skrev:

«Jeg kan forstå at vognmennene ikke ser med blide øyne på den stadig mer utbredte bruk av automobil. Men på den annen side er det innlysende at hensynet til en enkelt stands interesser ikke i lengden kan stille seg i veien for det heles vel. Og det kan vel ikke være tvil om at det som gjelder for oss her i Larvik er å følge med tiden og skaffe de best mulige kommunikasjoner. Man har alltid sett at nye framkomstmidler har møtt motstand i begynnelsen, men denne har snart blitt brutt. Sånn vil det også gå her. Bøndene vil forstå at de fordelene de oppnår vil langt mer enn oppveie den ulempen som kan være ved at hestene deres kan være litt redde for automobilene i begynnelsen. Den frykt går nemlig fort over.»

Da alle tillatelser var i orden og bilen skulle komme til Larvik våren 1910, forsto Thøger Andersen at nyanskaffelsen hans ville trenge litt positiv omtale. Han inviterte derfor Larviks to avisredaktører til å være med på bilens jomfrutur inn i Larvik. Avisredaktørene lot seg begeistre:

«Vi takker for turen og håper, at alle veier omkring Larvik i en meget nær framtid må åpnes for vår tids mest fullkomne befordringsmiddel. Det mest interessante ved turen i går var å se hvordan hestene oppførte seg når automobilen skulle passere. Vi må da straks fortelle at de mellom 20 og 30 hester vi møtte i går eller passerte oppførte seg aldeles utmerket», skrev en av dem etter turen.

Men folk i Larvik var ikke like lette å overbevise om bilens fortreffelighet. Bilens første tid i Larvik ble beskrevet på denne måten: 

«Dette første motorkjøretøyet ble inderlig hatet av alle som kjørte med hest og vogn. Så snart hestene hørte bilen i det fjerne, ble de rent vettskremte og rebelske og det var nesten forbundet med livsfare å sitte i en vogn trukket av hest når bilen skulle passere. Men det var nok ikke bare hestene som var redde for bilden, de som satt i vognen var kanskje vel så vettskremte og sjåføren som kjørte bilen fikk høre mange stygge ord av hestekjørerne. Ute på Brunlanes hendte det en gang da bilen var ventet, at hele landeveien var barrikadert av store steiner. Ved å sperre veien mente bøndene at automobilen kunne utestenges. Store hauger med glasskår ble også strødd på landeveien, lumskelig gjemt i støv og sand»

Bilen fikk til og med diktet en egen nidvise mot seg. Første vers lød slik: 

«Byen er oppskremt! Det sutres og det skjelles

når det ved en heslig melodi om hjørnet meldes: 

Tut-tut, tut-tut! Nå kommer`n den svære svarte styggen,

hvor enn vi er og går og står, vi kan ei være trygg`n.

Det er nå rent for galt det her: den lukter vondt, bensinen,

men ennå verre er med det fæle hornets grinen.

Tut-tut, tut-tut, tut-tut, tut-tut! 

Det er ei til å holde ut

og hvis det ikke straks blir slutt,

jeg sinnssvak blir av pinen.»

Thøger Andersen fikk slite som bilpioner i Larvik:

-Det var nesten ikke en dag uten at jeg måtte opp til sorenskriveren eller politimesteren og svare for «bilens synder» – snart var det en hest som løp ut, snart var det en ku som var blitt vettskremt – ja, det hendte forresten at eldre kvinner nærmest besvimte når de observerte bilen på landeveien. Jeg ble pålagt å bekjentgjøre det tre dager forut når jeg aktet å ta en tur opp gjennom Lågendalen med bilen, og da kan De være sikker på at både folk og fe passet på å holde seg vel forvart innenfor fire vegger. Men allerede den gangen var jeg fullt oppmerksom på den store betydning som dette nye fremkomstmiddel ville få.

Thøger Andersen var den første bileieren i Larvik, men den sterke lokale motstanden gjorde at han snart oppga rutetrafikk med bil. Men han beholdt den sterke bilinteressen og ble i 1920-årene trolig den første til å starte bensinstasjon i Larvik.

Kilder: Jarlsberg og Larviks Amtstidende 18.7.1925, Østlands-Posten 16.1.1909, 18.1.1909, 21.1.1909, 26.4.1910, 30.5.1910, 22.8.1930, 17.10.1956, 17.6.1967 og 25.10.1975.

Student, overinspektør og familiemann

-Man kunne ved å sammenligne med det svenske jernet bli klar over hva som gjør det ene bedre enn det andre, hva som er feil med det norske jernet, og hva man kan gjøre for å forbedre dette. Gjennom et slikt forsøk ville man dessuten få vite hva det norske jernet kunne brukes til i England, og følgelig hvilke dimensjoner det burde ha.

I 1758 befant Frederik Ludvig Fabricius seg i London. Han hadde reist dit på oppdrag av greven for å finne ut mest mulig om engelsk jernproduksjon.  Etter at Fredrik Ludvig Danneskiold-Laurvig ble greve i 1754, hadde han gått i gang med fornyelse av næringsvirksomhetene i Larvik grevskap, og var spesielt opptatt av å forbedre driften ved jernverket. De høye herrer i administrasjonen i København hadde fortalt greven om Fabricius og hvordan han hadde imponert dem med sin innsikt i grevskapets eiendommer. Frederik Ludvig Fabricius var velutdannet, språkmektig noe som til sammen var et godt utgangspunkt for en mann som skulle hente «nyttig kunnskap» tilbake til industrivirksomheten i Norge. 

Forventningene til den oppvakte nordmannen var store allerede fra barndommen av. Han var sønn av Larviks overinspektør Laurits Fabricius, eldst av åtte søsken og oppkalt etter grev Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvigs eldste sønn – Frederik Ludvig. I 1744 ble han sendt den lange veien fra hjemmet på Storgata i Larvik til Danmark for å bli student ved universitetet i København. Han ble først tatt opp som elev ved Odense latinskole og løpet av årene som elev der lærte han seg både tysk og fransk. Den 4. juli 1748 kunne han med lett hjerte skrive til foreldrene at han hadde bestått med 19 «bene» (meget bra). Deretter fulgte universitetsstudier, og han tok først teologisk embetseksamen og deretter juridisk eksamen på latin. Alle årene han var borte fra Norge skrev Frederik Ludvig brev til foreldrene om stort og smått som skjedde i hverdagen og han innledet alltid med «allerkjæreste høystærede foreldre», eller «hjertenskjære papa og mama». Brevene er bevart og forteller om en omsorgsfull og flittig sønn, men det var ikke fritt for at han lot seg prege av å bo i en storby. For eksempel ba han om å få sydd klærne sine i København, og ikke i Larvik, fordi han forventet at moten haltet bakpå i hjembyen. Han så dessuten fram til å få sin første parykk «på grunn av mitt tynne hårs skyld». 

I september 1752 kunne Frederik Ludvig endelig vende hjem til Norge etter endt utdannelse. Noen travle arbeidsår i farens tjeneste fulgte, før han altså ble bedt av greven selv om å foreta en lengre utenlandsreise – som også var dannelsesreise.

Formålet med reisen var tredelt. Først skulle han bli kjent med forholdene i Storbritannia. I London skulle han først lære språket og deretter studere markedsforholdene for trelast og jern. Med tanke på de store skogområdene i grevskapet og den store etterspørselen etter trelast i Storbritannia var det ikke så overraskende at denne oppgaven fikk høy prioritet. Deretter skulle han studere de skotske kullgruvene og vurdere det som for oss kan virke som en besynderlig idé – kulldrift ved Oslofjorden! Det tredje oppdraget var å utforske ny teknologi og nye teknikker som angikk jernverksdriften. Det var her Fabricius la ned størst innsats og undersøkelsen ble oppsummert i en rapport til greven med overskriften «Om Jern-Handlingen». Under oppholdet satte han i gang undersøkelser og sammenligning av stangjernet fra Fritzøe jernverk med engelsk og svensk jern og argumenterte med at et praktisk forsøk ville gi «nyttig kunnskap» uansett utfall. Oppholdet i Storbritannia ble etterfulgt av en reise til det vallonske området i dagens Belgia. Hensikten var, foruten å skaffe seg førstehånds kunnskap om gruvedrift, jernproduksjon og andre typer industrivirksomhet, å rekruttere smeder til innføring av «vallonsmiing» ved Fritzøe jernverk.

En vårdag i 1762 vendte Frederik Ludvig Fabricius omsider tilbake til Larvik med de vallonske smedene som han hadde «headhuntet». Kort etter døde faren og han ble utnevnt til ny overinspektør i grevskapet. Endelig kunne han tenke på ekteskap! I overinspektørens private opptegnelser heter det: «Anno 1765 den 12 desember sto min hustrus og mitt bryllup her i Larvik i hennes far byfogd Strøms hus – Herren lykksaliggjøre vårt ekteskap.» Frederik Ludvig var 34 år, Margrethe Helene var 18 år og de nygifte flyttet inn i et staselig hus på Langestrand. Her innrettet overinspektøren seg med sitt store bibliotek og kunne forske og skrive om jernverksdrift når tiden tillot det. Men lykken skulle bli kortvarig. 

Etter sin tredje barnefødsel døde Margrethe Helene, bare 26 år gammel. Frederik Ludvig giftet seg på nytt med søsteren hennes som het Louise. Hun ble dermed stemor for de tre sønnene Christian Conrad, Lars og Børre. Frederik Ludvig Fabricius beholdt stillingen som overinspektør til sin død i 1786 og i meldingen om dødsfallet til greven skrev Louise: «Det har behaget den allmektige døden å bortkalle den 4. september om morgenen klokken litt over 4, min elskede mann salig justisråd og overinspektør Fabricius efter 12 års kjærlig ekteskap i hans alder 57 år.»

Skrevet av Aina Aske, konservator NMF, Vestfoldmuseene.

Kilder:

Arne W. Fabricius. Laurs Fabricius og hans familie. Skriveforlaget, 2011

Gunnar Molden. Vallonske smeder ved Fritzøe jernverk 1762 – 62. Et avbrutt forsøk, i Fortuna 3, 2007.

Gunnar Molden. Nyttig kunnskap til liten nytte? Frederik Ludvig Fabricius og hans innsats for å fornye jernverksdriften i Norge, i Fortuna 4, 2008

Statsarkivet Kongsberg: 

Larvik grevskap, saksarkiv, brev, rekke I fra norske overinspektører 38 1733 – 1781

Larvik grevskap, personalforvaltning, dokumenter, rekke I sentrale betjenter, 1 overinspektører 1680 – 1793.

Fargespill

-Da jeg kom hit så slet jeg litt med finne venner, med å snakke språket, og med å sosialisere meg. Jeg slet med å finne noe å gjøre, og var nok fortsatt i tilvenning. Som mange utlendinger, tror jeg. Nå er det seks år siden jeg flyttet hit fra Fillipinene. 29. mars 2015 landet flyet her. 

-Først gikk jeg på Verdensmesteren. Og der var det at jeg først fikk høre om Fargespill. Jeg ble litt interessert i å være med, men visste ikke hvordan jeg kunne melde meg inn, og hverken moren min eller jeg kunne noe særlig norsk. Men så fant jeg Jannicke, da. Jeg skjønte ikke alt hun sa, men hun meldte meg inn. 

-Hvordan vil du beskrive deg selv før og etter du begynte der? 

-Skal jeg være ærlig så er nok ikke Fillipinene et veldig globalisert land. Så jeg tror jeg hadde fått med meg en del fordommer mot ditt og datt derfra. Man har jo stereotypier om forskjellige mennesker, ikke sant. Som at stereotypiene skulle være sanne, liksom. Menneskene rundt meg hadde blitt påvirket av nyhetene, og jeg hadde blitt påvirket av dem. Filippinene er ikke et veldig rasistisk land, men man kan si at det er litt vitsing, da. Som nok hadde opprørt menneskene det handler om hvis de hadde hørt det. Men Fargespill endret alt det. Det endret meg til å tenke selv. 

-Det er jo litt interessant, for det er jo ikke det jeg tenker at Fargespill er der for, men det fungerer for det også, liksom?

-Ja, det fungerer for det, også. Fordi fargespill er ikke bare å danse og synge, det er en veldig lærerik arena for alle som er der. Og veldig inkluderende også. Det handler om å sosialisere og dele kunnskap om ditt land. Og å bidra til noe. Å bidra til et show.

-Og så kan jeg si at Fargespill hjalp meg med selvtilliten min. For det å stå foran tusen, eller danse for mange hundre mennesker, det krever jo mot. Jeg har lært meg å ikke være flau, og å gjøre mitt beste, og å pushe meg selv ut av komfortsonen. For jeg har holdt på å falle i noen dansetrinn foran hundrevis av mennesker, uten å bry meg. Man skal bare gjøre det beste en kan. Folk snakker og ler, men betyr det noe for deg? Nei. Det er egentlig noe av det viktigste jeg har lært. 

-Og egentlig… Det å vise hvem jeg er, også… For jeg er en homofil gutt. Fargespill har hjulpet meg å komme ut, men også å ikke være redd for fordommene til mennesker. For som jeg sa: Det er fordommer jeg har hatt, at noen kulturer ikke er så glade i homser. At det er veldig stigmatisert der. Jeg har oppdaget at det bare er noen av dem det gjelder. Og ved at jeg er med på Fargespill så lærer jeg jo også dem opp litt, og kan normalisere for andre, at mennesker som meg, som både er homofile og utlandske, finnes. 

-Er det sånn at vi egentlig mangler litt stemmer som deg i norsk offentlighet?

-Ja, og det fører jo til at man får tanker som at du ikke kan åpne alle dører, fordi du er som du er. Ingen som deg har lykkes å nå ut før, og da er det sikkert flere som meg, som har noen på skulderen som sier at “du er ikke så spesiell at du skal være den første”. Hvis det hadde vært homofile utlendinger som var profilerte her i Norge, så tror jeg det hadde hadde vært lettere for mange som meg å gå ut og oppnå drømmene våre. For hvis han eller hun, eller hen har klart det, da kan sikkert jeg også klare det. Men hvem gjør det her i Norge? Ingen. Det mangler noen. Og det mangler noe.

i i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

En trekronegang – en vandring i bladenes rike.

Det er bygget en trinnfri gangvei fra Residensveien inn i trekronene bak Herregården.
Gangveien leder inn i og omslutter ett av de eldste trærne i anlegget – et  350 år gammelt lindetre fra grevens tid.

Trekronegangen er rullestolvennlig og passer for barnevogn.

Trekronegangen er temporær og skal stå i 2 år før den flyttes videre til en ny skog. 
Sparebankstiftelsen DNB hadde tro på prosjektet og bevilget allerede i desember 2014  kr.1.2 millioner til Larvik kommune for å etablere en Trekronegang.

Lurer du på hva en trekronegang er?
En trekronegang «Treetopwalk»- et hengende eller opphøyet gangsystem som gjør at man kan bevege seg i nivå med trekronene.

Det er ønskelig og av betydning at flest mulig mennesker skal kunne dele opplevelsen. Aller helst de som kanskje ikke har så gode muligheter fra før som ikke lett kan klatre opp i et tre.

Ulik årstid vil gi ulike opplevelser av trekronegangen.
Om vinteren vil trekronegangen være åpen og lys med god utsikt over Herregården og omgivelsene rundt. Trestamme og grenverk være fremtredende som en naken naturlig skulptur.

Om våren vil trekronegangen vekkes til liv med bladsprett og gryende dyreliv. Bladenes lysegrønne spiring og utvikling vil gradvis lukke og omslutte rommet under trekronen.

Om sommeren vil trekronegangen veksle mellom å vandre i åpne og lukkede rom – inn, ut og gjennom trekronene. Det store frodige løvverket vil danne et tett tak over trekronegangen og legge den i sin skygge, blomstene vil springe ut – insekt, fugle- og dyreliv vil fylle trærne med liv, lyd og lukter.

Om høsten endrer løvverket farge og svøper trekronegangen i sitt lysegule og oransje slør. Den lave solen dukker inn under trekronenes ham og fyller igjen rommet med sitt lys.

• 

• 

• 

Bli med på den offisielle åpningen av trekrongegangen.

Det blir snorklipping, musikk og utdeling av gløgg og kakao. Ta med deg familien på en vandring oppe i trekronene, opplev den flotte utsikten til sjøen, klem på en grein og opplev de 350 år gamle trærne på nært hold.

Trekronegangen blir lyssatt denne ettermiddagen som vil by på en spektakulær opplevelse for store og små.

Åpningen av trekronegangen er en del av programmet til «Jul i Herregården» helgen 27.-28.november, les mer om programmet her: https://vestfoldmuseene.no/kalender/julemarked-i-herregarden/

Forsikringsagent og bypoet

– Deilige fjord. Deilige strand. Deilige by, skrev Joseph Clemens i sin hyllest til Larvik i 1921.

Joseph Clemens har skrevet mange vers med kjærlighetserklæringer til Larvik. Mest kjent er han for å ha skrevet teksten til Larvikskantaten fra 1921.

Larvikspatrioten Clemens kom egentlig fra Kristiansand. Tidlig på 1900-tallet fant han kjærligheten i Larviksjenta Elisabeth Johnsen, og etter noen år i hovedstaden flyttet sørlendingen til Larvik og Elisabeth. De to giftet seg i 1908 og bosatte seg på Langestrand.

I Larvik jobbet Joseph Clemens som forsikringsagent. Han ble beskrevet som fåmælt, mild og beskjeden. Men den forsiktige forsikringsagenten var glødende opptatt av kunst og kultur og av språk og poesi. Han skrev glødende leserinnlegg til forsvar for riksmålet, og brukte fritiden sin på å skrive dikt og sanger.

Clemens lot seg inspirere av det han hadde rundt seg, av Larviksnaturen og av historien til den nye hjembyen sin. Han skrev om steder han var glad i, og blant diktene og sangene hans finner vi en hyllest til Bøkeskogen, en sang til Stavern og sang til Hedrum. Han leste historie og skrev skuespill. Ble det feiret jubileum i en av byens foreninger, var Joseph Clemens ikke vond å be om å skrive noen linjer. Var det noe eller noen som skulle feires, fikk Clemens ofte oppgaven med å holde tale, skrive prologer, sanger og dikt for jubilanten.

I 1921 var Larvik pynta til fest. Byen feiret sitt 250-års-jubileum, og Joseph Clemens var en av byjubileets mest sentrale aktører. Han hadde nemlig ledet byggekomiteen som sto ansvarlig for oppbyggingen av byens nye kino. Munken kino var kommunens gave til seg selv på jubileumsdagen, og ble høytidelig åpnet den 20. september 1921. På åpningsdagen var den en stolt og glad byggeleder som kunne feire at flere års vanskeligheter nå var overvunnet. Byggingen av Larviks nye storstue hadde nemlig hatt store kostnadsoverskridelser, og lenge ble det diskutert om man istedenfor å bygge ferdig etter planene, med et rikt utsmykket og vakkert kinobygg, skulle oppføre et enkelt og provisorisk bygg. Men på åpningsdagen kunne Joseph Clemens stolt konstatere at vanskelighetene var overvunnet og at byen hadde fått et kinobygg de kunne være stolte av. Fra scenen på Munken uttalte han:

-I dag sitter de, mine damer og herrer, for første gang innenfor de vegger som i flere måneder har vakt undren og mange spørsmål. De sitter for første gang i Larvik på en kommunal stol med selvløftende sete, en behagelighet som er Dem vel unt. De sitter under et kuppelhvelv som De må til sultanens by for å se maken til. Det er høyt under taket, for her skal være ren luft og høy stemning. Eventyrets farger omgir Dem, vi ønsker at De her alltid må føle Dem «østenfor sol og vestenfor måne, dvs langt vekk fra dagliglivets strev og bekymringer – inn i eventyrets forunderlige verden.

Noen dager senere var Joseph Clemens igjen i begivenhetenes sentrum. På selve jubileumsdagen den 29. september skulle byens helt nye jubileumskantate framføres. En kantate er en komposisjon for kor, solister og orkester, og Oscar Meier-Hansen skrev melodien. Joseph Clemens’ tekst beskrives som «rikt lyrisk strømmende i det lett pompøse».

Larvikskantaten har mange vers, og forteller Larvikshistorien i dikts form. Den åpner med linjene

Åpen ut mot havets velde, bølgende vilt, 

kranset inn av skog og fjelde, smilende mildt

har du sunget dine sange, 

gjennom vinternetter lange.

Gjennom sommerens lyse kvelde, like ny tross seklers elde. 

Deilige fjord.

Gjennom mange vers formidlet Joseph Clemens hvordan byen vokste fram med viktige næringer som tømmerhogst og tømmerfløting, sjømannskap og skipsbygging.

Men videre gikk veksten

mot syd, mot vest og øst.

Først en, så to, så hundre andre siden.

De tømret sine huser og bygget røst ved røst.

Og sådan vokste byen frem i tiden.

Vi står i dag og grunner på livets rike spill

og søker stoff i gulnede annaler

De krefter som har virket at byen vår blev til

har strømmet gjennom tusener kanaler.

Ja, vi i dag, vi drømmer langt mere stort og rikt

og bygger for den slekt som kommer efter.

Larvikskantaten og de andre diktene og sangene Joseph Clemens skrev til byen, sikret den forsiktige og beskjedne sørlendingen en stor plass i Larviksfolks hjerter. 50 år senere skulle Larvik feire nytt jubileum. Kantaten ble gjenskapt, og Joseph Clemens lange kjærlighetserklæring til byen sin fikk igjen nytt liv.

Kilder: Digitalarkivet, ØP 20.9.1920, 21.9. 1921, 5.10.1950, 12.11.1962 og 8.3.1972 og Jarlsberg og Larvik Amtstidende 19.9.1918, 11.2.1919 og 24.12.1921.

i i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Musikkhistoriker, organist og lærerinne.

– Hjemme hos oss hadde vi en fullstendig kvintett. Far spilte førstefiolin, min bror Thoralf andrefiolin, min bror Nils cello eller fløyte, min søster Sofie og jeg firhendig piano.

I 1944 satt Anna Lindhjem og skrev ned sine minner om sin oppvekst med sang og musikk i Larvik. Det var krig i Norge og skrivepapir var vanskelig å få tak i. Hun var likevel opptatt av å formidle distriktets musikkhistorie, og samlet inn, kartla og skrev møysommelig ned opplysninger om musikklivet i Larviks-distriktet. 

– Som musikkskribent feirer jeg i år mitt 35-årsjubileum i all stillhet. Om krigen bare ville slutte! Og vi få bedre papir! 

Anna Lindhjem vokste opp i en musikalsk familie i Møllestredet i Larvik. Faren var organist i Larvik kirke, dirigent i Larvik sangforening og komponerte egen musikk. Foreldrene hadde tidlig forventninger om at lille Anna også skulle lære å spille. Starten var imidlertid ikke så enkel: https://b0e77a33b6bbca3729e09d573737d873.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-38/html/container.html

– Vi hadde flygel, som far hadde kjøpt hos kammerherre Treschow. Da jeg var seks år gammel, bestemte mor at jeg skulle begynne å spille hos frøken Stenberg. Det gikk dårlig. Senere ble det fru Lugg som skulle streve med meg. Det gikk også dårlig, men det var vel helst min egen skyld. Jeg hadde ikke lyst. 

For Anna Lindhjem ble det møtet med musikklærerinnen Lina Hysing som virkelig vekket lidenskapen for musikk. 

– Så lot far meg gå til frøken Hysing. Der fikk jeg sannelig luft under vingene. Jeg forstår nu at frøken Hysing var en godt utdannet musikklærerinne, men hvor hun hadde fått sin utdannelse vet jeg ikke. Hun var datter av rektor Hysing. Det skal dog være sagt her i denne bok at frøken Stenberg og fru Lugg hadde det tyngste arbeid med å lære meg notene. Man kan jo heller ikke forvente at en husmor skulle ha samme inspirerende musikksjel som en ugift godt utdannet ildsjel som frk. Hysing. 

Annas søster Sofie spilte også piano hos frøken Hysing. Hun kunne fortelle om en streng pianolærerinne som gjennom knallhard disiplin tvang fram gode resultater hos elevene sine. Frøken Hysing var tunghørt, men merket likevel hver minste feil elevene gjorde på pianoet. Hun hadde høye ambisjoner på vegne av de to Lindhjem-søstrene. Til tross for den strenge disiplinen, elsket de pianotimene hjemme hos frøken Hysing i Bredochs gate ved Torget. Søstrene terpet i timevis, både før og etter skolen. Når de skulle framføre det de hadde øvd på, var frøken Hysing så spent på deres vegne at hun ikke torde å være i rommet mens de spilte. Hun satt i sideværelset, og viste en enorm lettelse da det hele var over og framføringen hadde gått fint.

Anna Lindhjems grundige musikkopplæring fra frøken Hysing i oppveksten ga henne en retning for videre yrkesliv. Bare 14 år gammel vikarierte hun for faren sin som organist i Larvik kirke. Etter lærerskoleeksamen i 1894, studerte hun orgelspill ved Musikkonservatoriet i Kristiania. Anna jobbet som lærer i Sandefjord, og en periode organist i Tjølling, men det var som musikkskribent hun virkelig skulle gjøre seg bemerket.

– Jeg ble først lærerinne, siden organist og deretter musikkskribent, skrev Anna Lindhjem i 1944.

Anna Lindhjem var glødende opptatt av musikkhistorie og musikkens plass i det gamle bondesamfunnet. Hun skrev flere musikkhistoriske bøker fra Larviks-distriktet. Larviks musikkhistorie fantes lenge som upublisert manuskript på Larvik bibliotek, men har trolig gått tapt. Tjøllings musikkhistorie finnes fortsatt. 

– Hvordan kom jeg i tankene om å skrive Tjøllings musikkhistorie? Jo, det hendte at jeg lånte boken til Lorens Berg: «Tjølling» av min søster. Jeg kjente den ikke, men leste nå hvert eneste ord. Jeg så at den manglet noe. Den manglet det som lå meg nærmest, nemlig musikken i bygda. Jeg visste de ville gjerne synge og spille hvis de hadde råd til å kjøpe instrument. De ledige timer måtte de benytte til noe. Hele dagen var de opptatt med kroppsarbeid. Sjelen måtte også få litt å gjøre. Dette var den første grunn. Den annen var, at far, som var født i Tjølling og hadde hele sin ungdomstid der, var meget musikalsk og min datterkjærlighet tvang meg til å gjøre det. 

I årenes løp skrev Anna Lindhjem til sammen 16 bøker og manuskripter. Hun var særlig opptatt av kvinner i musikken. I 1931 skrev hun boka «Kvinnelige komponister i Skandinavien». Her ga hun en grundig biografisk gjennomgang av kvinner som skrev musikk på 1800- og 1900-tallet, og tilegnet boka «Til alle Skandinaviens musikklærerinner. Hun var opptatt av at kvinner skulle få plass når musikkhistorien ble skrevet, og kommer i boka med et lite hjertesukk:

– Slutt med forkortelser av fornavn. Mitt navn må ikke skrives eller trykkes med A. Lindhjem. Hvordan skal man finne et kvinnenavn, når navnet i kataloger, bøker og programmers navneliste kun er etternavnet?

De siste årene av livet bodde hun i Gressvik ved Fredrikstad. Her fortsatte hun sitt forfatterskap helt fram til hun døde i 1963. De siste årene Anna Lindhjems grandnevø Per Thorvald Larsen utgitt flere av bøkene hun skrev på nytt, til glede for nye lesere. 

Kilder: Anna Lindhjem (1944): Vår lille musikkhistorie fra Larvik, Anna Lindhjem (1951): Tjøllings musikkhistorie, håndskrevet manuskript, Anna Lindhjem (2013): Dagbøker fra Gressvik, etterord av Per Thorvald Larsen, Østlands-Posten 28.12.2013 og Digitalarkivet. 

Tegning basert på foto fra boka Anna Lindhjem (2011): Kvinnelige komponister i Skandinavien.

Kulturpersonlighet

-Kultur favner så mye, og fyller mange sanser med verdifullt innhold. Når man er fratatt muligheten til å være i aktiv jobb, så betyr kulturopplevelser svært mye. For meg er det viktig å fylle tiden med verdifullt innhold, enten som deltaker eller tilskuer.

Kan hende kjenner du henne igjen ved det mørke håret som stadig får nye fletteformasjoner. Kan hende er det ved stolen som hun skulle ønske hun kunne være foruten. Men er du en flittig bruker av kulturtilbudene i Larvik så er det garantert smilet du først kommer til å tenke på hvis noen nevner navnet Lena Solberg. Et hjertelig et, og varmt som dama sjøl. 

-Mitt første møte med kultur, var da de fremførte teater for barn på biblioteket i andre etasje på Munken på 70-tallet, forteller Lena. Hun har fått spørsmål sendt på epost slik at hun kan ta seg litt tid til å svare. For det tar litt tid når det ikke går i touchmetoden, men ved å legge høyre hånd over venstre ben, og med benet og tyngdekraften forflytte langfingeren til å stave frem ord på en gammel iPhone.  

 -Og så husker jeg det årlige kinobesøket for å se Flåklypa, fortsetter hun. Det er gode minner som betydde mye for ei ung jente. 

Lena burde vært anmelder, for når det gjelder kultur i Larvik så er det få som har så oversikt over hva som skjer, som Lena. Der “er ‘a på nett” som man sier, slik hun sørget for at mobilkundene var det under sine fjorten år i Netcom. Selv om det var julaften eller uvær var hun feltingeniøren som tok oppdraget å fikse opp. “Fjellgeita” ble hun kalt på jobb. 

Men så kom beskjeden om en forutbestemt fremtid. I en epost til kollegaene sine etter at hun fikk diagnosen, innledet Lena med: 

-Fjellgeita fra Sørøst, landet for godt. 

Og diagnosen var ALS. En sykdom som sakte ødelegge nerver i ryggmarg og hjerne. En sykdom det ikke finnes behandling for. Det forutbestemte er at Lena kommer til å bli svekket mer og mer. At hun kommer til å dø. Mer tillater hun ikke at sykdommen skal diktere. Det skriver hun om, og deler med følgerne sine i sosiale medier. 

-Den følelsen når alt du har jobbet for blir revet bort. Når slit og strev var daglig føde som gav deg mer energi. Tomheten av å ikke høre til et felleskap. Smerten ved å ikke være til nytte. Savnet etter adrenalinet i den svaiende masten på fjellets topp. Lengselen etter en bauta i livet, gjør noe med tilværelsen og identiteten din. Mangt skal mestres for ikke å skli utenfor et godt nettverk. Viljestyrke, frivillig arbeid, nye mål å strekke seg etter, poesi og maling. Det gjorde livet verdt å kjempe for.

For Lena er ikke bare en flittig bruker av kulturen i Larvik, hun er også en aktør. I 2019 viste det seg i en egen utstilling med malerier og poesi utstilt i Bøkeskogen. Malerier malt med rullestolhjul og bare føtter. Poesi skrevet med én finger. 

-Jeg hatet å skrive da jeg gikk på skolen, og er jo egentlig en “traust” ingeniør – som plutselig fant poesien og gleden ved å skrive. Når talen ble dårligere betydde det å få uttrykke seg i form av poesi svært mye. For jeg har jo fortsatt mye på hjertet…

-Så da jeg ikke lenger kunne få komme med de kjappe kommentarene, de morsomme vitsene, de intrikate meningene eller lufte følelsene i samme grad som tidligere, så er det fantastisk at jeg får dele av meg selv gjennom poesi. Og ikke minst at folk vil “lytte”. 

Diktene deler Lena med følgerne sine på sosiale medier. Hverdagspoesi og betraktninger sånn litt på skråss, av seg selv og samfunnet. Blant annet har hele “annerledestida” med covid-19 med hennes linjer fått et verdifullt perspektiv. Hver tanke, hver linje, hver bokstav, tastet inn med lårløft, fingerspiss og tyngdekraft. 

Verden står stille

og holder pusten

folk shopper mat

så hyllene står tomme

tenker bare på seg selv

stenger seg inne

mot eller med sin vilje

frykter det ukjente

som bærer ølets navn

saumfarer siste nytt

jeg selv skummer fløten

frisk og glad

gleder meg til 

tilgodehavende klemmer 

når verden igjen slippes fri

nyter natur, sjø og vær

gode venner 

puster med magen

ler og tenker på 

alle flotte barn 

som ser dagens lys

om 10 måneder 

følger hjertet mitt

og lever livet mens jeg lever

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Skomaker. Kom til Larvik som politisk flyktning i 1986.

-En dag kom vi tilbake fra søndagsmiddag hos svigerforeldrene mine og fant min sønns katt drept og hele huset rasert. Da ble vi skremt. Ti dager etter landet jeg alene i Norge. Det eneste jeg visste var at landet var kaldt. Da jeg gikk ut av flyet var det 30 varmegrader!

Hernan Barerra kom til Larvik en junidag i 1986. I hjemlandet Chile hadde Augusto Pinochet tatt makten i et blodig militærkupp et tiår tidligere, og i 1986 var landet fortsatt preget av konflikt og forfølgelse av politiske motstandere. Hernan Barerra bodde med kona Angelica og barna Alexandra og Hernan jr i byen Viña del Mar. Han var sjef for et stort skotøymagasin, og var aktiv i den lokale kirken.

– Vi var ikke politisk aktive. Men sammen med fem andre ektepar jobbet vi i den katolske kirken med å hjelpe barn som hadde fått foreldrene arrestert av det hemmelige politiet. Vi lånte også bort hjemmet til folk som var på flukt fra Pinochets menn. En dag ble en av mennene i gruppa vår fengslet. Rett etterpå raserte politiet huset. Da skjønte vi at det var vår tur. Jeg søkte ly i kirken og ville til Canada. «Der er det stengte grenser for tida. Reis til Noruega. Et bra land», sa de. «Hvor er det?», sa jeg.

Hernan Barerra reiste alene til Norge. Kona og de to barna ble foreløpig igjen i Chile.

-Det var blomster overalt, grønt og nydelig. Men jeg var syk av frykt, ikke for meg selv, men for mine kjære som var tilbake. Det var en forferdelig tid. Jeg visste ikke om de levde. Hver uke skrev jeg brev. De fleste ble stoppet. Bare fem kom fram, åpnet av politiet. Med hjelp av en kamerat her i Larvik fikk jeg lånt 35 000 kroner i banken til flybilletter. Lufthansas reisebyrå i Viña del Mar klarte å få kontakt med Angelica og ungene. I desember kom de. For ei fantastisk jul det ble, fortalte Hernan til ØP-journalist Gunnar Ringheim tre år senere.

I 1986 hadde de første asylsøkerne begynt å komme til Larvik. Gerd Findahl ble ansatt som flyktningsekretær av Larvik kommune, og fikk i oppgave å ta imot og bosette de som kom hit. Da Hernan ble sendt til Larvik, møtte han den nye flyktningsekretæren på hennes kontor. Hun forklarte ham at han hadde rett på 350 kroner i uka i økonomisk støtte.

-Jeg vil ikke ha penger, jeg kan jobbe, sa jeg til fru Findahl. Hun ga seg ikke og dyttet pengene ned i lomma mi.

Til ØP-journalist Kjersti Bache fortalte han senere at han da gikk rett på blomsterbutikken og kjøpte røde roser for 350 kroner. Rosene overrakte han til Gerd Findahl.

-Hun ble sjokkert og begynte å gråte. Jeg ba henne ta imot, for jeg kunne ikke gi roser til min kone som var i Chile enda.

Det tok ikke lang tid før Hernan Barerra kom i arbeid. Han jobbet noen måneder i butikk, før han fikk seg jobb på Bergene Holm. Det var imidlertid tøft å skulle lære seg norsk.

-Jeg torde ikke å snakke fordi norsken min var så dårlig. Språket dere snakker her i landet er forferdelig vanskelig. På norskkurset sa læreren alltid: «0rdet skrives slik, men det uttales sånn, og i Lavik sier vi det på en annen måte…» Hva skal en stille opp mot sånt? På jobben snakket de også forskjellig fra det jeg hadde lært. Dermed ble jeg innesluttet og følte meg som en ape i bur da kollegaene kom bort og kikket på meg mens jeg sorterte planker. Jeg skjønte jo etter hvert at ingen ønsket meg noe vondt, men at de ville bli kjent med meg. Det er viktig å vite hva det betyr å beherske språket. Mange unødvendige problemer oppstår i møtet mellom ulike kulturer fordi folk ikke forstår hverandre, og fordi noen ikke tør å bruke språket. Slik som jeg.

Etter bare et år i Norge fikk familien på fire en skikkelig trøkk. Da tok leiligheten deres i Kongegata fyr. Det eneste de klarte å redde var et bilde av eldstedatteren Aleksandra og et lite smykkeskrin med noen smykker i. Nå sto de på bar bakke

-Det var mens vi var hjemløse at vi virkelig fikk føle varmen fra larviksfolk. Det var så mange som hjalp oss, så mange som ville oss vel.

Etter fem år i jobb for Bergene Holm pådro han seg en stygg skade i beinet i en arbeidsulykke. Nå måtte han igjen tenke nytt på hvordan han skulle livnære seg og familien. Han fikk mulighet til å overta et skomakerverksted i Øvre Torggate. Senere flyttet han verkstedet sitt til Kongegata. Han glemte ikke den varmen han hadde mottatt fra Larvikssamfunnet etter brannen og ulykken.

-Nå når jeg driver min skomakerbutikk, vil jeg gi litt av denne varmen tilbake. Jeg skal ikke bli rik på det jeg driver med, har vi mat og tak over hodet er det det viktigste. Og at vi får lov å leve i demokrati og frihet.

Kilder: Østlands-Posten 6.6. 1987, 6.8. 1987, 3.2.1990, 22.4.1997, 12.5.2007 og 1.8.2015.

Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 22.4.1997.

-Jeg gikk på en ungdomsskole uten noe form for universell utforming. Hele bygget var fullt av trapper, i en tid hvor jeg strengt tatt nesten ikke kunne ta et trappesteg engang. 3 år på den skolen, med slit og smerter, følelsen av å aldri bli hørt eller tatt hensyn til, har vært der bestandig. Jeg starta skolen med å møte opp før vaktmesteren låste opp, satt utafor og venta. Deretter kunne jeg bruke god tid på trappene, hvile meg ved hver nye trapp. Man ville være mest mulig lik de andre i den alderen. Men trappene for meg var et mareritt. De åra var et mareritt.

-Alle skolene, med unntak av folkehøyskolen, var kjempevanskelig for en med vonde bein. Og jeg endte opp i rullestol etter ungdomsskolen, med spørsmål fra leger, om hvorfor jeg hadde gått i trapper og ødelagt beina såpass mye. Jeg satt i cirka to år før jeg klarte å komme meg litt opp på beina igjen, etter noen store operasjoner. Til slutt gir man opp, orker ikke mer, det føles friere og bedre å være hjemme hos foreldrene, på barndomsrommet og la livet suse forbi. Både jeg og foreldre mine var slitne da, etter videregående. Slitne av å kjempe med meg utenfor hjemmet. De som alltid sto på for meg, i alle år, kan ikke være supermennesker hele livet. 

-Den gangen følte jeg at var det min feil, at jeg ikke fungerte på skolen. Jeg kjente på at jeg sikkert var den vanskeligste eleven de hadde hatt. Jeg hadde en lærer som sa; -“Det må være noe bra med deg også, siden du har en så fantastisk bror”. Dette sitter i meg og jeg drømmer ennå om haier som jager meg, i uendelige basseng-lignende trappeoppganger i skolebygget. Jeg svømmer og klatrer. Og de klapper med finnene når jeg er flink med trinna og klarer å holde meg over vannoverflata. For dette skjedde også i virkeligheten, hele klassen med lærer klappet for meg, når jeg ankom tredje etasje. Det var ikke deres feil, men jeg fikk en slags rar angst av dette, slik jeg føler jeg ble litt rar av mye sykehusinnleggelser som barn. Jeg er rar rett og slett. Ordentlig rar. Rarere enn andre i min situasjon føler jeg. Og jeg vil anklage noen for dette. For mange ting… Men jeg kan jo ikke det, jeg tenker at dette også er livet, vi har alle våre terskler.

-Og jeg må heve meg over ting. Mer enn jeg tror mange tenker over. Og jeg har jobba og jobber ennå hardt med å holde meg på beina, da det er en stolthet for meg. Men så er det også dette, at jeg har blitt kjent med endel som er avhengig av universell utforming, folk jeg har likt og hvorfor skal jeg da henge rundt i lokaler de ikke kommer inn i. Det er tross alt personlig for meg. Og jeg har lært at tida på ungdomsskolen ikke var min feil. Men det var meg og foreldrene mine det gikk utover den gangen, slik det er med de som går gjennom det samme idag.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

– Jeg vet sjæl hvordan det er å bli mobbet og flirt av. En gang var jeg 17 år, og det var krig i Norge. Jeg var ei blid jente, for meg var et menneske et menneske og min store «forbrytelse» var at jeg ble glad i en tysker og fikk en unge med ham.

I flere tiår jobbet Agnes Møller Jensen for å ta vare på dem som av en eller annen grunn hadde havnet på utsiden i Larvikssamfunnet. Hun tilbød mat, husly eller noen å prate med. Hun visste selv noe om hvordan det var å stå utenfor. Under krigen forelsket hun seg i en tysk soldat, og ble gravid med ham. Da krigen var over ønsket mange å straffe jentene som hadde vært sammen med tyske soldater. Agnes Møller Jensen ble satt i husarrest hjemme i Furumogata på Torstrand.

– Det tok på å gå slik i det uvisse. En dag kom onkelen min – Anders Østby. Han hadde en stor gård ved Grøttinglia. Onkel Anders var ikke fordømmende, men sa kort og godt: «Kom ut til oss du Agnes, og ta med deg guttungen din. Hos oss skal de ikke få ta deg eller gjøre dere noe vondt»

Agnes Møller Jensen møtte sladder og folkesnakk med rak rygg.

– Det var da, det første fredsåret, jeg bestemte meg for aldri å ligge noen til byrde. Jeg retta ryggen og sa: Agnes, dette er ditt liv, og det skal du fikse. Samtidig bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for andre som tok ukvemsordene på skuldrene.

Snart ble det Agnes som kunne gi en håndsrekning til andre som sto på utsiden. På bakrommet på Jensens Corner etablerte hun sitt eget private sosialkontor. Her tok hun imot alle som hadde vanskeligheter med å få livet sitt på rett kjøl.

– Folk begynte å komme innom med sine bekymringer, og jeg forsto at jeg måtte hjelpe. Å sparke ut noen som hadde bruk for ei hånd, klarte ikke jeg.

Agnes Møller Jensen bidro med mat og husly. På sin lille scooter rykket hun ut med hjelp til de som trengte det. Mange hadde behov for noen som lyttet til det de hadde å si, uten fordømmelse.

– Det nytter lite med lange moralprekener til en full og skjelven person. Da gjelder det å lytte da, samtidig som du sørger for at han får i seg brødskiva. Gjennom åra er jeg blitt flink til å lytte.

Hun hadde lite til overs for dem som satte seg til doms over byens narkomane og alkoholikere. I 1988 leverte hun følgende kraftsalve til ØPs Eva Aaserud:

– Det er lett å trekke foraktelig på skuldrene av ham eller henne som sjangler gatelangs med plastposen. Samfunnssnylter, sier vi, og kjenner oss store og prektige. Vi melder oss inn i foreninger og utbasunerer at her er vi som skal hjelpe mennesker i nød. Leser i bøker om årsak og virkning og renner over av psykologiske forklaringer. Men si meg en ting, du. Hvem åpner døra si for en møkkete, forkommen stakkar. En som har sjæltilliten på bånn av sjøen og som bare så vidt har hue over vannkanten. Jeg skal si deg noe: Ingenting er lettere enn å velte en som ligger halvt i rennesteinen.

I 1991 fikk Agnes Møller Jensen overta to bolighus på Hausane. Her kunne hun tilby mat og kaffe til de som trengte det. Alle visste at det var husrom, mat og omsorg på der. Til forfatteren Oddvar Schølberg fortalte hun i 2011:

– Guttane og jentene vet at jeg er her ute på Hausane, og at de kan komme hit og få mat og kaffe. […] Alle jager etter materialistiske ting og glemmer å ta seg tid til å leve og bry seg om sine medmennesker. En kan jo bare gå litt i sitt eget nabolag så ser man raskt at ikke alle har det like godt. Folk gir blaffen i om andre ligger nede for telling. Tenk bare på hvor mye et lite smil eller vennlig ord kan bety for andre. Det tar bare noen få sekunder av tida vår å utføre en slik liten handling.

Kilder: Østlands-Posten 20.2.1988, 11.3.1995 og 15.3. 2014 og Oddvar Schjølberg (2011): Tyskertøsen som ble gatas samaritan, Aktive fredsforlag.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

I dag, 29.september, er det 350 år siden grevskapet Laurvig ble opprettet og vi feirer med å gi dere premierevisningen av den nye Larviksangen “Byen vår”.

Musikk: Ole Børud Tekst: Winona Karmen og Ole Børud. Vokal: Amanda Rusti og Winona Karmen. Rap: Malek Arabi. Musikkvideoen er produsert av Dag Nordsveen. Koreografi og dansere: 3. trinn v/ Danselinja på Thor Heyerdahl videregående skole. Animasjon logo: Mixedpepper 

Har du lyst til å lære deg «Byen vår» og dansen fra filmen? 
Klikk her

“Mandag på Skogheim, 7.mai 1945”

Til Hallstein (Kodenavn for Håkon, Maries sønn som var med i Gutta på skauen red.anm)

Min Kjære Gut. Tusen takk for brevet jeg fikk fra dig i går kveld. Jeg brant brevet med det samme jeg hadde lest det 2 ganger. Det rant en tåre da det brant.

Det var moro å høre fra dig, og at du er frisk og har det bra. Ja, du har nok ikke hatt det så godt i vinter, men vi får håpe det snart blir bedre nu, med takk til Gud at han har hørt mine bønner at dere må bli bevaret og du må takke ham du også for det.

Tusen takk for det du sendte, det er deilig og nu står suppa på plata og koker. Jeg har ikke fått tid til å ta den før, for jeg har vært nede og stella for fru Halvorsen mens hun var i byen lørdag og til middag igår. Nu er det kjekt for jeg har fått måler ved stikkontakten til komfyren så nu er det bare å vri på bryteren så koker det snart.

Jeg fikk brev fra far lørdag den 21 april. Han sa at han hadde skrivi den 19 mars, men det har jeg ikke fått. Han sa at han hadde det bra, men han kunne nok ikke skrive noget andet heller. Jeg fikk kort der innefra (Grini, red.anm) at jeg kunne sende påskepakke til ham og det gjorde jeg. Den måtte ikke veie mere en 2 kg. Så det blir ikke så stort, men det hjalp nok godt inntil rasjon, for jeg har hørt at de har bare 1/2 rasjoner, så det er ergerlig å se når pakkene mine kommer igjen. Jeg sendte 1 rull papir og noget gamle barberblad, og litt havregryn og nogen stykker mat med godt smør og egg på. Men det kom igjen om fredag, så da var stykkene ganske grønne av mugg. Det andre hadde de tatt og maten sendte de hjem igjen. Så de er a grønne de også. Både uttapå og inni.

I Jonsmyr er det akkurat som før, bare at bestefar blir jo litt veikere etterhvert, de spør ofte om vi hører noget fra dig, men det har vi jo ikke. Vi vet ikke hvor han er sier vi. Det er sanderlig ikke så greit for dem heller i denne tid.

Ja, du spør etter litt syltetøy, hvorfor har du ikke sent bud før, du vet jeg har både saft og syltetøy. Jeg har ikke visst at jeg kunde få sendt noget til dig, bare si fra så skal jeg skaffe så godt jeg kan, for det går an at få tak på litt av vært nu, da det er slik for oss. Jeg har det bare bra med både mat og penge for jeg får lønna for far, og så får jeg mand i mellom og hjelper til. Til fredag skal jeg til Hedvig for de skal til Hoff. Hennes far er 60 år den 13. mai, så de skal være nogen dager der oppe.

Ja, det er godt å bo i avkrokene nå. Tobakken din har kommet til Lindås. Jeg hadde en sekk med blader her hitte og tørka litt, men det var 1 sekk på Heum. Den har Kåre vært etter. Den var det ikke så mye i som den jeg hadde, så han skal nok ha litt av den hærre også. Den kosta 216 kroner. Guren spurte om jeg ville selge noget, men jeg tore ikke gjøre det. Og sa at det ikke var min.

Ja det skulle være snodig å se og snakke med dig nu, men det er nok ikke så godt, nu da det blir så lyst om natta. Jeg har ikke hatt noget besøk av … mere. Han har visst ramla ned på jorda igjen, han også nu. Han blev lensmann vet du nok, det varte i 4 dager. Og nu går han og kjører møkk. Så tia har forandra sig for han også.

Ja nu vet jeg ikke mere og skrive, nu får jeg få litt mat og stille (stelle?) ferdig noget og rusle til Lindås, så får jeg snakke med Aslaug der for hun skal reise med 123-bussen. Jeg kan sette noget saft og syltetøy hos Lindås så du kan få med ham når det passer. Men vi får håpe at det ikke blir så lang tid før jeg kan sette det på bordet til dig her. Hvis det er Guds vilje at vi skal møtes igjen mere nu på jorden. Når jeg ligger og tenker på dig så ønsker jeg at jeg kunde ta dig i favn som da du var liten Gut. Det renner nok nogen tårer iblant, men håper at det må bli til gledestårer snart.

Og som vi vet, hvor uendelig nærme var ikke Maries gledestårer. For allerede neste morgen sa kalenderen 8. mai. Dagen som skulle bli frigjøringsdagen. Hva det kan komme av at Maries brev forble gjemt i isolasjonen i loftsgulvet så lenge, vet vi ikke sikkert. Men hvorfor hun gjemte det kan ha sammenheng med en razzia som ble utført i bygda dagen før frigjøringsdagen.

Brevet er trykket med tillatelse fra Marie og Håkons familie.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tekst av Odd Terje Lysebo

Under åpningen av byjubileet på Bøkkerfjellet 24. September vil vi få anledning til å høre et musikkinnslag av byens æresborger og verdenskjente komponist Arne Nordheim.

Nanset Blåseensemble under ledelse av sin dirigent Odd Terje Lysebo skal framføre ”Recall and Signals” som Nordheim skrev til byen New Yorks 200 årsjubileum i 1986. En spektakulær komposisjon som ble framført ute på en båt i New Yorks havn. Verket har også vært framført i Larvik flere ganger. Først under Cutty Sark i 1986 så på Fyrverkerikonsert 2006 i anledning Nordheims 75 års jubileum. Nanset Blåseensemblet og Odd Terje Lysebo har i tillegg også framført komposisjonen i Stockholm. Nordheim bruker blåserne på en svært fargerik måte med store klanger og spennende kontraster. Slagverket vet han å utnytte på beste måte, hvor klokkene stadig er med.

Klokkeklangen var hans favorittklang, og ga ham alltid minner fra barndommen og klokkene i Larvik kirke. Da freden kom 7. Juni 1945, sto Nordheim som speider i Larvik kirke og kimet med klokkene hele dagen.

Nå skal ”Recall and Signals” framføres i Larvik igjen, men denne gang i en litt annen drakt. I starten mens publikum kommer, får vi nå høre en elektronisk introduksjon som er hentet fra ”Be not Afeard” et komposisjon han skrev til Thor Heyerdahl på hans 75 års dag. Etter disse stemningsfulle klangene går ensemblet rett over i Nordheims komposisjon ”Utposter” for 12 antifonale trompeter opprinnelig skrevet for Kunstakademiet i Oslo sitt 75 års jubileum i Oslo og ble fremført rund på Rådhusplassen. Dette går rett over i den fargesprakende ”Recall and Signals”.

Det er i år 90 år siden Nordheim ble født og med dette ønsker vi også å minnes denne store komponisten og Larviksgutten i dette byjubileet. Komponisten som sammen med Edvard Grieg er regnet som Norges to fremste komponister gjennom tidene.

Larviksdistriktets første kvinnelige ordfører
– Jeg liker begrepet folkevalgt langt bedre enn politiker.

En av de tydeligste stemmene i lokalpolitikken på 1970- og 1980-tallet tilhørte Bjørg Holmsen. I 1975 ble hun valgt til ordfører i Brunlanes. Det var første gang en kvinne kunne innta ordførersetet i Larviksdistriktet, og så langt har ingen andre kvinner gjort det etter henne.

– Her kom jeg: jente fra byen og representant for et parti (Høyre) som aldri hadde vært i ledelse i Brunlanes kommunestyre. Det kriblet, fortalte hun mange år senere til journalist Eva Aaserud.

Bjørg Holmsen vokste opp i Helgesensgate på Torstrand. Hun viste seg tidlig å være en ledertype, og da hun var russ i 1950, ble hun valgt til russeformann. Det vakte oppsikt.

– Det var for mange uhørt at en pike ble sjef for russen. Blant annet kom det et leserbrev i Østlands-Posten der det sto: «Er det noe i veien med alle guttane i årets russekull siden de er nødt til å velge kvinnelig formann?» Jeg husker ikke om jeg kommenterte innlegget, men det er eneste gangen jeg har møtt den holdningen. Ingen har heldigvis spurt om det er noe i veien med de mannlige kommunepolitikerne i Brunlanes siden de valgte en kvinnelig ordfører.

Bjørg Holmsen fikk journalistjobb i Larvik Morgenavis etter gymnaset, og jobbet flere år med å dekke små og store saker i Larviksdistriktet. Da hun giftet seg i 1958, var det forventet at hun skulle være hjemme, så hun sluttet som journalist. Men det var vanskelig å legge bort skrivingen. Da hun ble kontaktet av Østlands-Postens redaktør Einar Nord og spurt om hun kunne tenke seg å skrive en fast spalte i avisa, takket hun straks ja. Spalten fikk navnet «Med husmorblikk».

– Jeg må innrømme at jeg snart tøyde grensene for hva som var husmorblikket, det gikk fort vekk fra kjøkkenbenk og vaskeklut.

Som journalist hadde Bjørg Holmsen dekket kommunestyremøter i Brunlanes i en årrekke. I 1971 ble hun selv valgt inn i kommunestyret. Oppgaven som folkevalgt tok hun på dypeste alvor:

– Til tross for min sterke litteraturinteresse, så fjernet jeg boka fra nattbordet og la kommuneloven med kommentarer der isteden. Sammen med reglementet for kommunestyrets virksomhet.

Kunnskapene om kommuneloven kom godt med fire år senere. Etter et godt valg for Høyre i Brunlanes i 1975, ble Bjørg Holmsen ordfører. I et intervju med Einar Nord fra 1979 beskrev Bjørg Holmsen hvordan både høy temperatur og gode vennskap kunne prege lokalpolitikken.Jeg vil mene at lokale folkevalgte i utstrakt grad er flinke til å skjelne mellom sak og person. Mer enn en gang har jeg notert meg at det er diskusjonens kamphaner som søker sammen når møtet er hevet. Når diskusjonens høye bølger er vel overstått, sitter de side om side ved kaffekoppen. Diskusjonen fortsetter i gemyttlige former. Det er ikke vanskelig å merke den gjensidige respekten for meninger, om nå synspunktene kan sprike aldri så meget. Det blir ofte et tillitsforhold mellom folkevalgte representanter i et kommunestyre. På tvers av partigrensene. Et av de fineste menneskelige trekk jeg kjenner er lojalitet overfor annerledes tenkende.

Det er vel av de ting som det i hvert fall ikke er enkelt å praktisere i valgkampens hete?

– Nei, når vi kommer på slutten av en valgperiode er det på en måte opplest og vedtatt at storslegga skal fram. Da skal «fiendene» legges flate og bevisstløse. Stort sett er en valgkamp lite hyggelig. Det forventes åpenbart at ukvemsordene skal hagle over de gode arbeidskameratene man har hatt gjennom hele valgperioden. Man må jo vise at man «står for noe»! Jeg liker det så dårlig og er kanskje derfor uegnet i politikken.

Velgerne i Brunlanes mente imidlertid ikke at Bjørg Holmsen var uegnet, og hun ble gjenvalgt som ordfører både i 1979 og 1983. Den siste perioden var preget av spørsmålet om kommunesammenslåing. Det såkalte Buvik-utvalget foreslo i februar 1986 å slå Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes sammen med Larvik til en storkommune. En av de tydeligste motstanderne og sterkeste stemmene i denne debatten var Bjørg Holmsen. Hun kjempet innbitt mot sammenslåing. Det ble holdt rådgivende folkeavstemninger i de fire omegnskommunene i mai 1986, og et stort flertall sa nei til storkommune. Den 10. oktober samme år ble det klart at regjeringen likevel gikk inn for kommunesammenslåing. En skuffet Bjørg Holmsen uttalte til Aftenposten:

– En sorgens dag, et hardt slag for demokratiet. Til og med værgudene gråter i dag over Regjeringens beslutning. Jeg håpet og trodde i min naivitet at Regjeringen i demokratiets navn ville lytte til uttalelsene fra de berørte kommunene. Det har den altså ikke gjort. Vi i de små landkommunene snakker ikke samme språk som dem som bare snakker om rasjonell stordrift. Vi snakker om myke verdier, om nærhet mellom mennesker i lokalmiljøet, om kort avstand mellom dem som bestemmer og den øvrige befolkning. Et slikt språk blir tydeligvis ikke forstått. For oss som tror på lokalt selvstyre og demokrati, var Regjeringens beslutning et hardt slag å få.

Da det skulle velges nytt kommunestyre for storkommunen høsten 1987, ønsket ikke Bjørg Holmsen å være med videre. Men hun klarte ikke helt å la politikken ligge. Hun vendte tilbake til journalistikken, og ble kommentator for Radio Larvik. I en årrekke kommenterte hun de radiooverførte kommunestyremøtene til byens befolkning.

– Det er rart med det. Politikere som trapper ned er som sirkushestene. De lukter sagmugg. Slik er det også med meg, uttalte hun til Østlands-Posten i 1996.

Kilder: Østlands-Posten 10.6.1978, 12.6.1979, 10.10.1986, 19.12.1987, 28.11.1996, 11.6.2001 og 17.4.2015 og Aftenposten 11.10.1986.
Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 11.6.2001.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Bli med på en helg hvor både små og store hjerter banker ekstra for byen vår! I denne artikkelen gir vi tips til arrangementer og aktiviteter for små og store barn. Se hovedsiden for jubileumshelgen her.

Lørdag 25. september

INDRE HAVN
11.00-16.00 Tilbake til idretten – fysisk aktivitet fra idrettsforeninger // Gratis, møt opp!

HERREGÅRDEN
11.00-15.00 Barnas aktivitetsdag: sanglek, dans, lefsebaking og aktiviteter fra gamledager. Passer for barn i alle aldre! // Gratis, møt opp!

HERREGÅRDSHAGEN
11.00-16.00 Åpen hage med åpning av ØKO-UKA 2021 og økologisk marked. Åpne boder med grønnsaker, planter og smaksprøver. Matsalg fra Roots & Culture.

LARVIK BIBLIOTEK
10.00-15.00 Åpent bibliotek og Bibliotekscafé // Gratis, møt opp!

11.00-14.00 Overnattingsfest for kosedyr – lever ditt kosedyr på biblioteket! // Gratis, møt opp!

BØKKERFJELLET
11.00-16.00 LABO 75-årsfeiring: familiedag med aktiviteter for barna // Gratis, møt opp!

13.00 Fysikkshow: Naturfag rocker med PK // Gratis, men forhåndspåmelding

14.30 Konsert, Trass, herlig, rufsete barnerock // Gratis, men forhåndspåmelding

Søndag 26. september

HERREGÅRDEN – TOLLERODDEN
12.00-16.00 Teatervandring gjennom Larviks historie, Larvik Barne- og Ungdomsteater og Larvik Museum // Billetter kjøpes her hos Teaterhuset Munken (barn 50 kroner og voksne 100 kroner)

TEATERHUSET MUNKEN
13.00 og 15.00 Familiekonsert, Såvidt en hit for kids // Gratis, men forhåndspåmelding

LARVIK BIBLIOTEK
11.00-15.00 Søndagsåpent bibliotek og Bibliotekscafé // Gratis, møt opp!

11.00 Hent kosedyr etter overnattingsfesten // Gratis, møt opp!

Har du ungdom i hus? Da anbefaler vi at du viser de dette:

Fredag 24. september

TEATERHUSET MUNKEN
18.00-23.00 Vi350 ungdomsfesten- matservering, teatersport, disco, åpen mic og Kahoot // Gratis, møt opp!

Lørdag 25. september

FABRIKKEN
16.00-21.00 JubileumsFabrikken – åpen café, gaming, bålpanne, varm suppe og musikk // Gratis for ungdom 13-20 år, møt opp!

LARVIK MUSEUM
11.00 Foredrag, Redesign med Ingrid Bergtun, Larvik Husflidslag // Gratis, men forhåndspåmelding

VERKSGÅRDEN
12.00-18.00 Klesbyttemarked med syhjelp fra Larvik Husflidslag // Gratis for ungdom, møt opp!

NEDRE FRITZØEGATE 2, LARVIK HUSFLIDSLAG
13.00-17.00 Ingen ledige plasser! Sy-workshop for ungdom, Isipisipants med Ingrid Bergtun, Larvik Husflidslag

Stortingsrepresentant og tidligere stortingspresident

-Jeg satt i telefon med Jens, jeg. Han hadde hatt fri et par uker, og når det er lenge siden en har prata sammen så blir det jo litt sånn: “Har du fått tatt deg noe ferie? Har du fått vært litt med familien” og sånt først. Så før vi hadde kommet til det vi egentlig skulle prate om så hørte jeg noen si til ham at “det har smelt i regjeringsbygget”.
Selv satt han i statsministerboligen. Så hørte jeg ham si at “det må du finne ut av hva er for noe”, og så gikk det bare noen sekunder før han sa: “Det har skjedd noe her. Jeg blir nødt til å ringe deg tilbake”. 

Det har gått ti år siden terrorhandlingene til Anders Behring Breivik når vi møter Dag Terje på en benk på Brufoss. Det var den tidligere Lardal-ordførerens idé. Det var også hans påfunn å ta med kaffe på termos, ei sjokoladeplate og is til journalisten, som takk for en is som gikk andre veien ved forrige korsvei. Settingen kler kanskje ikke temaet, men så var det heller ikke bestemt på forhånd at vi skulle komme i snakk om marerittet som var Utøya, og regjeringskvartalet. Det bare ble tema, da Dag Terje får spørsmålet om hvilken sak som har gjort sterkest inntrykk på ham gjennom over 40 år i politikken.

-Jeg holdt på med noe ute, hjemme. Dreiv og snekra. Og da Jens la på, så visste jeg ikke hva som foregikk. Utover ettermiddagen ble jeg orientert av justisminister Knut Storberget, og en del sikkerhetsfolk på Stortinget, med streng beskjed om ikke å komme til Oslo. Men jeg dro da innover dagen etter, og ut til Sundvollen. Var der gjennom natta fra fredag til lørdag. Og det var det sterkeste. Den natta. Å snakke med foreldre som fremdeles ikke visste om deres barn var på sykehus, eller lå på øya, i et forferdelig regnvær. Det kan ikke beskrives.

-22. Juli var jeg Stortingspresident. Og jeg skulle holde minnetalen i Stortinget. Jeg husker forberedelsene og gjennomføringa av det. Da var den natta på Sundvolden i tankene hele tida. At den minnetalen skulle gjennomføres på en ordentlig måte. Selvfølgelig mest for alle de som hadde gått bort, og de som var igjen etter dem. De som var skada. Det var så mange berørte både i høyblokka og ikke minst på utøya. Jeg leste jo opp alle 77 navna i Stortingssalen. Alle navnene skulle sies riktig. Fakta skal være på plass, men også følelsesmessig sterkt, ikke sant. Med forberedelsen med Arve Tellefsen som skulle spille “Gabriels Oboe” rett før jeg holdt minnetalen. Ja, det var bare massivt.

-Det var jo en forferdelig hendelse som bestandig kommer til å sitte i. Det er ikke noe noen gang som vil prege meg mer enn det. Og det er like meningsløst, og fremdeles sånn at jeg kan våkne og tenkte at: “det her har ikke skjedd”. 

-Men det jeg kanskje husker aller best, det var en kveld en uke senere. Det var fredag. Fra Stortinget og opp til der som jeg har hybel, bruker jeg vanligvis et kvarter på å gå. Så hadde jeg sittet utover kvelden da, fordi jeg skulle ha minnehøytideligheten mandagen etter, og gjort de siste forberedelsene. Da jeg skulle gå fra hybelen og opp, så tok den turen som vanligvis tar et kvarter, den tok meg to timer. Det var folk som stoppa meg. Voksne mannfolk som gråt. Folk som hadde behov for å snakke. Og jeg husker at jeg traff en familie fra Vestfold som hadde reist inn for å legge blomster. Det var jo et blomsterhav utenfor Stortinget. Da brukte jeg altså to timer. Særlig den familien. Små unger som sier “kan du gå her uten livvakter? Da er det jo ikke farlig, da!”. 

-Og det er et tankekors for meg i ettertid. Hvordan det har blitt med livvakter og sånt rundt politikere. At det bidrar til å skape frykt i samfunnet ellers. Jeg synes jo liksom at den gode løsninga på det egentlig ble vist den høsten da vi skulle åpne Stortinget igjen, og jeg skulle ta imot kongen. Da kom’n i åpen bil. Og det var nok veldig bevisst. For den sikkerheten som mange ganger er nødvendig. Den er det andre som bestemmer over. Men den skaper avstand, og den skaper utrygghet blant andre. 

-Hva slags refleksjoner er det du gjorde rundt din egen rolle, og var det sikkert at du skulle klare det?

-Jeg måtte det. 

-Hvordan er det du har behandla det? Har du forsøkt å analysere det? Går det an? 

-Nei, for de fleste av oss så er det jo så irrasjonelt. Det som er åpenbart, det er de mest ytterliggående drivkreftende. Og der er det jo en del konspirasjonsteorier som er helt ville. Arbeiderparti-hatet er jo en del av det. Det er liksom den ene siden av det. Og så er det jo, det som er så farlig i dette, det er alle de som tar elementer av den retorikken og det hatet, og peker på andre mennesker som syndere for sin egen situasjon, eller mistenkeliggjør andres motiver. Det er jo det som gjør at dette her blir mye. Altså, det er så mange usanne historier i forhold til innvandrere, som mange dessverre er med på å spre, kanskje uten å vite at det er det de gjør. 

-Denne historien har ikke et punktum. Det er noe vi kommer til å leve lenge med, og forhåpentligvis lære av. Det har vært to terroraksjoner i Norge. Begge to av hvite nordmenn som ville ta innvandrere, kan man si. Det er et tankekors. Og så har det vært en jobb med politisk oppfølging i forhold til sikkerhetstiltak, da. En ting all historie har vist oss, både når det gjelder terror, naturkatastrofer eller hva det måtte være, er å være forberedt på at den neste hendelsen ikke kommer til å bli akkurat lik den forrige. 

-Hva er de viktigste tankene du opplever at du sitter igjen med etter dette her? 

-Bevissthet om å ta til motmæle mot de holdningene som gjorde at det skjedde det som skjedde. 

-Som ung i dag, og det møtet de får med reaksjoner på meningene sine i kommentarfeltene. Hva slags konsekvenser tror du det får en ny generasjon politikere?

-Det gjelder ikke bare unge. Jeg vil kalle det en trussel for rekruttering av vanlige folk til politikken også, jeg. Du kan til og med se det på kommunestyredebatter i Larvik. Noen ganger så er tonen så hard, at folk som man kunne hatt bruk for i demokratiets tjeneste, ikke vil utsette seg for det. Det er veldig uheldig, for hvis vi mister erfaringa som folk har i fra den vanlige hverdag, i frivilligheten, i jobb, i skole, barnehager, de som virkelig opplever å være i hverdagen. Hvis ikke de blir hørt i demokratiet, så blir demokratiet dårligere, og det er nok dessverre blitt sånn at det er så mange ubehageligheter at jeg er redd for rekrutteringa av vanlige folk som ikke vil utsette seg for det. 

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for makt og avmakt

Vær så snill å hils alle fra oss, skrev Larviksjenta Rita Sachnowitz i et postkort fra utryddelsesleiren Auschwitz i mars 1943.

Natt til 3. mars 1943 rullet et tog inn på perrongen i Auschwitz-Birkenau i det tyskokkuperte Polen. Om bord var 158 norske jøder, de fleste kvinner og barn. To av kvinnene som ble jaget fra togvogna og ut i marsnatta var søstrene Rita og Frida Sachnowitz fra Larvik.  Frida var 19 år gammel og elev ved Larvik høyere allmennskole. Storesøster Rita var 28 og jobba i familiens klesbutikk.

De to søstrene vokste opp i Sveins gate nederst på Nanset. Faren Israel flykta fra Russland tidlig på 1900-tallet. Sammen med en kamerat rodde han over Østersjøen og søkte sikkerhet i Sverige. Han reiste videre til Norge, og i 1911 flyttet han til Larvik med kona Sara og deres nyfødte sønn Martin. På adressa Torget 4, der det i dag ligger en frisørsalong, startet ekteparet opp klesbutikken Larvik Ekviperingsmagasin.

Barna kom tett og i 1925 talte ungeflokken åtte barn, der eldstemann var 15. Sachnowitz-søsknene tok ivrig del i idretts- og musikklivet i hjembyen sin. Frida og Rita var begge ivrige turnere, og Rita var til og med innvalgt i styret i Larvik Turns turngruppe. 

Våren 1940 ble livet snudd på hodet for familien. Det tyske angrepet på Norge gjorde tilværelsen utrygg. Larvik var strategisk viktig for tyskerne, og det tyske sikkerhetspolitiet hadde et av sine tjenestekontorer her.  Som byens eneste jødiske familie kom familien Sachnowitz tidlig i tyskernes søkelys. Allerede på forsommeren 1940 ble de utsatt for ydmykelser og trakassering. Vinduene på butikkene deres ble knust eller overmalt med antijødiske slagord. Israel Sachnowitz ble avkledd og en av sønnene ble tvunget til å trille ham fram og tilbake foran posthuset på Storgata i en trillebår. Eldstemann Martin måtte gi opp tilværelsen som jazzmusiker og orkesterleder fordi han gjennom hele 1940 og 1941 gikk inn og ut av fengsel. I løpet av et snaut år satt han 153 døgn i fengsel i Larvik. Her ble han snauklippet på den ene siden av hodet og tvunget til å marsjere fram og tilbake foran fengselet med et uladd gevær over skuldra.

Familien ble tvunget ut av huset sitt i Sveins gate. I et håp om å komme unna det tyske sikkerhetspolitiets skarpe blikk, flyttet familien Sachnowitz ut på landet. På gården Gjein i Stokke fikk skolejenta Frida besøk av venninna Astrid. I venninnas minnebok skrev hun sommeren 1942 en hilsen:

«Kjæreste Astrid. Øyet kan smile, munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se! Med takk for ditt vennskap og alle dine gode, vennlige ord i årene som er gått, ønsker jeg deg alt godt i fremtiden. Samtidig ønsker jeg innderlig at vi også i de kommende år må få anledning til å være sammen»

Slik gikk det imidlertid ikke. Høsten 1942 ble Frida, Rita og hele resten av familien Sachnowitz arrestert. Faren, de fem brødrene og søsteren Marie ble deportert med skipet Donau den 26. november 1942. Frida og Rita satt fengslet på Bredtvet i Oslo tre måneder før de ble sendt av gårde. Den 24. februar 1943 ble fangene fraktet i buss ned til Filipstadkaia og plassert om bord på skipet Gotenland. Fra Oslo gikk turen videre til havnebyen Stettin og til Berlin, før de kom fram til Auschwitz natta mellom 2. og 3. mars.

Ved ankomsten til leiren fikk Rita og Frida Sachnowitz stukket til seg et postkort. Leirpersonalet ga søstrene beskjed om å skrive hjem. Slike postkort-aksjoner ble med jevne mellomrom igangsatt for å skape et inntrykk av at det som foregikk i konsentrasjonsleirene ikke var farlig, og at jødene som befant seg i leirene var friske, trygge og hadde det bra. De to søstrene valgte å adressere kortet til Sofie Kristensen, som bodde i Prinsegata i Larvik. Sofie var ei venninne av begge de to Sachnowitz-søstrene, og hun var forlovet med storebroren deres, Elias.

Det var Rita som førte kortet i pennen og hun skrev:

«Liebe Sofie. Vi er kommet hit til Auschwitz Lager bei Katowitz, Oberschlesien. Frida og jeg er begge fremdeles friske og ved godt mot. Vær så snild og hils alle fra oss. Skriv så snart du kan til oss. Vi har vært en uke på reisen. Hold ditt humør oppe og hils hele din familie. Gud være med dere alle. Kjærlig hilsen Frida og Rita. PS. Klokken er 12 natt og vi er nettopp kommet av toget.»

Postkortet fra Auschwitz nådde Sofie Kristensens postkasse den 10. mars. Da var Frida og Rita allerede blitt drept. De ble sendt i gasskammeret noen timer etter at de undertegnet kortet til Sofie. Dødsdatoen deres er den samme som datoen de daterte postkortet sitt med. 

Kilder: «Våre falne», postkort i Jødisk museums samling og innsamlet materiale ved Larvik museum.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for makt og avmakt

Til og med 30. september er hagen åpen for alle og kan benyttes som park! Herregårdshagen byr på opplevelser for alle sansen. Ta turen opp i Akseleratoren eller nyt en medbragt lunsj på et av langbordene.

Åpningstider for Akselerator
Mandag kl. 14.00-18.00
Onsdag kl. 14.00-18.00
Fredag kl. 14.00-18.00
Lørdag kl. 12.00-16.00

PROGRAM

LØRDAG 18.september

Foto: Kjersti Bache

Kl. 11.00 – 16.00 Åpen cafe i Herregården
Kl. 12.00 – 19.00 Piknik i Parken
Kl.14.00 – 18.00 Akseleratoren er åpen
Kl. 14.00 – 16.30 Lyden av Herregården
Kl. 17.00 Forestilling: Fredrik Høyer og Bendik Baksaas

Konserten er gratis! Reserver din plass her

Lyden av Herregården

Musikkhistorien er full av eksempler på hvordan hager, fugler, insekter, planter og blomster gir inspirasjon og opphav til verk, låter, sanger og lyduttrykk.
Larvik vinylklubb har derfor gått sammen med The Stereo Shop | Bachs Hi-Fi og fyller Herregårdshagen med vellyd fra musikkhistorien samt flunkende ny musikk som passer en grønn verden i utvidet forstand.

Vinylklubben har invitert kjente norske musikkhoder og artister til å komme med innspill. Det er trygt å si at musikken er eggende, trigger sansene og åpner for grønnspettete assossiasjoner.

Jordslag, insektsommer, frie fugler, jungel, fleinsopp, nattergal, gartnerlosjer, svalestup, bestøvning, humleflukt, flower power, plenklipping, luking og falkeblikk kan gi en indikasjon på hvilke retninger musikken kan ta.

I løpet av et par timer får Herregårdshagen sitt eget lydspor. Kom og opplev lyd avspilt på anlegg som løfter opplevelsen din og fjerner lydgrønske fra ørene.

Musikken spilles og kommenteres av Trond Aarstad Jr. og medsammensvorne.

Fredrik Høyer og Bendik Baksaas

Baksaas + Høyer er en duo med to ganske ulike artister: Den ene er poet, den andre en DJ. Sammen utgjør de et band som utfordrer grenser. Deres organiske fremstilling av rap og spoken word, house og techno, har eksplodert hjerner rundt i Norge det siste året. I 2019 ga de ut det monumentale dobbeltalbumet «Til alt ute».Fredrik Høyer er en jazzpoet fra Drammen, som også har blitt kjent som fremadstormende dramatiker, gatekunstner og skuespiller, blant annet fra forestillingen «Grønlandsūtraen» på Nationaltheatret.Bendik Baksaas er en av landets mest karaktersterke elektroniske musikere. En minimalist til beinet. Med trommemaskin og sampler, har han utviklet en spillestil der lekenhet og presisjon lar detaljene være hovedattraksjonen. I 2018 mottok han Osloprisen for Årets album med plata «Duets».

SØNDAG 19.september

Kl. 11.00 – 16.00 Åpen cafe i Herregården
Kl. 17.00 Konsert: Larvik Storband – OBS konserten er flyttet inn i Pressverksalen i Sliperiet

Konserten er gratis! Reserver din plass her

Larvik Storband

Larvik Storband debuterer med sin nye musikalske leder André Kassen. Bandet vil spille et variert utdrag fra den internasjonale storbandmusikken. Vi får høre fine solister fra bandets egne rekker.

I anledning Vi350, Larvik 350 års jubileum har keramiker Solveig Lie lagd til et unikt jubileumsprodukt; Jubileumskoppen.

Jubileumskoppen kan kjøpes på det kreative hjørnet i Larvik sentrum for kr 350

Koppen er dreid i steingodsleire og fått fargen som skal antyde Larviks kommunevåpen og Larviks nære tilknytning til
hav og vann. På siden er det festet på et hjerte som står til Kjærlighet til byen, kommunen og eier av koppen.

På siden og bunn av koppen finner vi Grev Ulrik Fredrik Gyldenløves segl. Ulrik Fredrik Gyldenløve er som etternavnet tilsier en av kongens uekte barn. Alle kongens uekte barn i Norge fikk dette etternavnet. Ulrik Fredrik er et resultat av danske kongen Fredrik III og Margrete Pape. Ulrik Fredrik Gyldenløve har en fantastisk militær og diplomatisk karriere
bak seg. Etter at Fredrik III dør, oppretter halvbroren kong Christian V Grevskap av Laurvig og innsetter Ulrik Fredrik Gyldenløve som første greve 29 september 1671. Da er Ulrik Fredrik bare 29 år. Moren hans Margrete Pape blir senere oppnevnt til Baronesse av Løwendal av Christian V i 1683.

I innsettelsesbrevet til Grev Ulrik Fredrik Gyldenløve følger et håndtegnet våpenskjold som han skal bruke. Det viser nærmest Riksvåpnet, men løven er byttet ut med en leopard og kronen er en grevekrone. Greven bruker mange ulike segl når han skal undertegne dokumenter, men vi vet at seglet på koppen blant annet har blitt brukt i 1701. Kong Christian den V dør i 1699 og det legger en demper på Ulrik Fredriks innflytelse og makt. Ulrik Fredrik Gyldenløve dør selv 17. april 1704 i Hamburg.

Grevskapet i Laurvig står seg og blir som en kuriositet et forhandlingskort i forbindelse med
Kielfreden. Resten av Norge blir en del av Sverige, mens Grevskapsbyen Laurvig i styres av Danmark i ytterligere 3 år. Les mer om dette i QR koden. (Se QR-kode i nfoskriv over)

Stempelet som Solveig Lie bruker er lagd av Pål Andrè Numme som utfra bildet har lagd til en 3d profil, og fått printet det ut som en negativ og positiv 3D stempel som Solveig stempler i leira. Pål Andrè Numme er en del av Colab, og jobber mye med ny teknologi, visualisering og modellering. Vi håper du får stor glede av koppen, og at den kan bidra til å kunne fortelle en av de mange artige historiene til Larvik.

– Jeg hadde veldig stor fantasi om ting, da jeg var liten. Jeg løy om ting, men det var bare fordi jeg prata om historier jeg kunne finne på oppe huet mitt. Om at jeg var en prinsesse eller hva det måtte være. Men så hadde jeg en lærer. Og hu ga meg en bok, hvor jeg skulle skrive ned alle de fantasiene jeg kom på, da. Det syntes jeg var skikkelig kult. Å være den eneste i klassen som hadde den boka. En av de yrkene jeg kunne tenke meg å ha i dag, er forfatter. Det tror jeg har å gjøre med at hu fikk meg til å skrive ned alle de ideene mine den gangen. Til forskjell fra mange andre lærere da, som kunne si at jeg måtte slutte med det, være stille, eller at jeg bare fantaserte.

– Hvis du skulle gi ut din første bok nå, hva hadde den handlet om?

– Den hadde nok handla om en jente eller gutt på min egen alder. Jeg er veldig glad i å skrive personskildringer. Og så skulle den nok handla om å være seg sjøl, og våge å vise fram de evnene en har. Og så hadde jeg nok skrevet litt i fantasy- eller science fiction- sjangeren. Det er det jeg liker beste å lese i hvert fall. Så kanskje vi hadde vært i en litt annen verden enn den vi er nå da. Jeg synes det er fint å noen ganger fantasere om en annen verden. En som er litt lystigere enn denne her, kanskje? Det kunne være fint å tenke på noe litt annet enn korona.

– Hvis du skulle brukt deg selv da litt i hovedrollen, og det er fantasy eller sci-fi … Hadde du hatt noen spesielle evner?

– Oi. Ja, jeg hadde kontrollert vann. (Svarer på ett sekund)

– Oi. Av alle ting?

– Jeg har alltid vært veldig glad i å bade. Og det at jeg kunne pusta under vann, eller snakka med fisker, eller. Jeg tror det alltid var sånn at jeg håpet når jeg gikk ut i vannet at jeg skulle få havfruehale. Sånn er det sikkert mange andre som også har det, også. Og når jeg bader med venner eller familie er jeg fremdeles alltid først uti vannet.

– Hvordan hadde den boka begynt?

– He he. Nei, det er litt vanskelig å si. Nei, at jeg sikkert hadde dratt på noe eventyr og sikkert opplevd litt spenning, da. Jeg har jo alltid likt fantasy fordi man forsvinner inn i noe helt nytt. Så jeg ville nok kommet meg litt ut på eventyr.

– Hva slags utfordringer er det du ville møtt?

– Om jeg skulle tatt med meg familien min eller om jeg skulle dratt alene. For jeg er veldig glad i å oppleve ting alene, og en veldig selvstendig person, men jeg er også veldig glad i familien min. Jeg skal jo snart ut og studere, og det merker jeg at jeg ikke kan snakke med broren min om engang. Det er veldig sårt for oss begge. Vi er veldig nære, han og jeg. Så han måtte nok ha blitt med på eventyr i historien.

– Han er 14 år, og vi er vært veldig gode venner helt siden han var liten. Jeg har alltid villet være med han. Mormoren min har alltid sagt det, at det er så spesielt å ha besøk av oss fordi vi aldri har kranglet noe særlig, og at det liksom ikke gjør noe at det er bare han og meg, fordi vi har det så gøy uansett. Det er flere som har sagt det at det er litt spesielt, at vi er så gode venner.

– Hva slags evner hadde han hatt, da? Hvis han skulle være med i boka di?

– Åh. Han hadde sikkert hatt noe sånn naturevner, eller kunne helbrede folk eller noe sånt. For han er så snill. Så et eller annet om å ta vare på naturen. Han og jeg er litt forskjellige. Jeg er litt mer selvstendig og tøffere. Han er mer følsom. Han har en kamerat som nesten har blitt som en lillebror for meg han også, fordi de har vært venner siden barnehagen. Og jeg husker i bursdagen til han kompisen, da. Så skrev broren min et bursdagskort, der han skrev at han var så glad i ham, og sånn. Og da husker jeg at han begynte å gråte og sånn han bestekompisen. Det var veldig koselig. Så jeg tror kompisene setter pris på at han er sånn.

– Hvis det er noe hu jenta i boka sier til broren sin som du gjerne skulle sagt … Hva er det hu hadde sagt da?

– Kanskje at jeg ser opp til ham, også? Jeg vet jo at han ser opp til meg. Det sier mamma og pappa hele tida. Men jeg ser også veldig opp til han. Det vet han kanskje ikke så godt. Han ser nok på meg som storesøsteren, og jeg er eldst av alle kusiner og fettere og sånn. Men jeg ser opp til han.

 

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for august: Ung i Larvik

Her får du informasjon om hvordan du kan melde deg på arrangementer i regi av Vi350.

Med bakgrunn i smittevernregler må alle som deltar på arrangementet i regi av Vi350 registrere sin deltagelse.  

Slik reserverer du din plass: 

1. Skann QR under med kamera på telefonen din eller gå inn på https://vi350.evreg.no/
2. Lag så en profil ved å legge inn eget telefonnummer og opprett en privat pinkode. Velg en kode som er lett for deg å huske til neste gang du skal logge deg inn.
3. Du mottar så en sms med en link som tar deg til registeringssiden. 
4. Finn det arrangementet du har lyst til å delta på.
5. Registrer antall personer du ønsker å ha med på arrangementet.
6. Øverst på siden finner du “Mitt pass”.
7. Dette er din personlige QR som gjelder for alle arrangementer du melder deg på gjennom jubileumsåret.

Hurra!  

Kompiser

– Når dette koronagreiene er ferdig skal vi kanskje ha en fest og sånn, sier Nichlas. 

11-åringen sitter med beina i kryss på plenen i hagen til kameraten Khimhan med en lollipop-is i hånda. Khimhan som holder på med sjokoladetrekket på sin, følger tankegangen hundre prosent. 

– Ja, vi skal ha en garasjefest. 

– Hvordan lager man en bra garasjefest? 

– Nei, vi inviterer alle i klassen, og så kan vi gjøre forskjellige utfordringer på en måte. Alle setter seg i en sirkel, og så har vi en flaske i midten, og den som blir pekt på av den flaska må få “nødt eller sannhet” av noen, da.

– Men da kan man jo få en del flaue spørsmål, da? 

– Ja, eller hvis det blir sussing så må man gjøre det. 

– Men vi må rydde der, og ha et bord der. Gjøre det fint der. Kanskje vi trenger litt disko? Og så bør vi ha serpentiner og ganske fint lys. 

– Hva skal den festen hete, da? 

– Den kan hete “Corona – Rest In Peace”. 

– Hvordan har dere som er 11 år nå merka korona-tida mest?

– Det er med at ikke vi kan være så mange folk i den fritiden vi vil ha, liksom. Det er Khimhan som har en litt annerledes, men fin måte å formulere det på. 

– Ja, at ikke vi kan leke så mange. At vi må nesten bare være noen å leke med, liksom. 

– Er det noen dere savner? 

– Jeg vet ikke. Meg og Nichlas er gode venner, og vi kan uansett leke sammen fordi vi går i samme klasse. 

– Hvor lenge har dere vært venner? 

– Det er siden før vi begynte i barnehagen, forteller Khimhan. 

– Ja. Siden vi ble født, høyner Nichlas med. Og vi har aldri vært uvenner. 

– Hvordan klarer dere det, da?

– Nei, andre blir liksom venner og uvenner og venner igjen. Men vi krangler nesten aldri. 

– Hvis jeg skal spørre dere da, hva er de beste egenskapene til den andre. Klarer dere å svare på det?

– Khimhan er kul. Han er god til å scoote og sånn, forteller Nichlas først til journalisten, før han snur seg mot kameraten og sier: “Du er en god venn. Og jeg liker å leke med deg og sånn. Jeg synes du er en veldig god venn.”

– Og jeg synes Nichlas er hyggelig. Han er ikke en sånn som krangler. Men noen ganger så synes jeg ikke han er så flink til å si “nei” til andre. Når folk sier at de ikke gidder å være venner hvis ikke han gidder å bli med på det de vil, liksom. Han må liksom tørre å si ifra. Jeg prøver å hjelpe han litt med det. Han vil bare ikke at noen skal bli sur på ham. 

– Ja, nei da blir jeg litt sånn “æsj”. Men jeg har begynt å bli flinkere. Å heller bli litt sur hvis jeg trenger det. Og si ifra hvis andre bestemmer for mye. 

– Det var en gang Nichlas overnatta hos meg, begynner Khimhan. Og så dro vi til skolen for å scoote litt da, på en rampe. Og etter det så snakka Nichlas litt om hvordan det var å være lavere enn andre. Så sa jeg atte “kroppen din er kanskje litt mindre, men inni deg så er du liksom veldig stor.” I gaming så bruker man begrepet “highground” om de som er best til ting. Nichlas er liksom highground. 

– Hvilke forbilder har dere?

– Forbilder? 

– Ja, hvilke personer er det dere ser opp til å kunne ønske dere kunne blir mer som? 

– Victor Solberg er kul og sånn, sier Nichlas. Chris også. På NRK. De er morsomme. 

– Er dere Tenvik og Holmejordets Victor og Chris? 

– Ja, jeg er Victor og han er Chris, gliser Khimhan. Men Zuccarello er hockeyforbildet. -Og Daniel og Simen, som er to youtubere som sitter i rullestol. 

– Ja, de er også litt mine forbilder, kommer Nichlas på. 

– Har dere noen forbilder som bor her i Larvik, da?

(Her peker Khimhan på kameraten sin uten at Nichlas ser det). 

– Er Nichlas forbildet ditt? Det er jo superkult, da! Hvorfor bare pekte du sånn, og ikke sa noe? 

Khimhan trekker på skuldrene med et smil. 

-Kanskje fordi det er litt rart å si det? 

Den kulturelle skolesekken og 9. trinn feirer byjubileet Vi350! Musikerne Andreas og Simen Oxholm har hatt workshop med alle elevene i Larvik som nå starter på 10. trinn og sammen har de laget denne kjempekule låta «Lyden av 9. trinn»!

Skru opp volumet og syng med!!!

Skoleelev og industriarbeider

— Bestemor var for meg verdens snilleste menneske. Når jeg skulle på skolen om morgenen, tok hun glør fra ovnen og hadde i støvlene eller trebunnene for å varme dem opp før jeg hadde dem på meg for at de skulle bli gode og varme å ha på beina. 

Harald G. Johansen mistet begge foreldrene sine som liten gutt. Da foreldrene døde, overtok bestemoren omsorgen for ham, og han vokste opp med henne og to tanter i en ettromsleilighet i Kongegata. I 1953 ble han kontaktet av historieprofessor Edvard Bull. Professoren ville vite mer om hvordan det var å vokse opp i en arbeiderfamilie, og Harald skrev en lang beretning om sin oppvekst i Larvik tidlig på 1900-tallet.

— Min bestemor var ute i husene og vasket og skurte for folk. Det var ikke stor fortjeneste den gang, ca 80 øre dagen, og hun fikk gjerne litt mat i husene hvor hun var og vasket. Var det noe god mat hun hadde med seg hjem, så var jeg den første til å få den. Hadde vi lite mat var hun bedrøvet for meg. Hvor stor omsorg hun hadde for meg glemmer jeg nok aldri. Det er ikke bare maten som gjør om man kan ha det godt.

Det var trange kår hjemme hos den lille familien på fire.
— Klær var det ikke så rart med. En bukse og en genser var det alminnelige og lappede klær hadde jo nesten alle til hverdags. Min bestemor sa til oss: Det gjør ikke noe om klærne er lappet bare de er hele og rene.

Sko var dyrt og ofte vanskeligere å få tak i. Fattigvesenet delte ut trebunner, enkle tresko, til de som manglet fottøy.
— Det var vanlig at de som gikk til fattigvesenet for å få noe på beina fikk trebunner. Det var mange ganger vanskelig å få dem også. Fattigforstanderen holdt gjerne igjen. Sist i mai begynte vi gjerne å gå barbeint, helt til langt på høsten. Jeg tror jeg fikk to par på den tid jeg gikk på skolen. Bestemor ville nødig at jeg skulle gå med dem, hun synes det var så ondt å gå med dem, for de kladdet så veldig i snøvær. Hun sa bestandig at jeg kunne risikere å brekke beina mine.

På begynnelsen av 1900-tallet måtte elevene selv betale for skolebøkene sine. For Harald og bestemoren var det vanskelig å skaffe penger nok til de nødvendige bøkene.
— De som ikke hadde penger til å kjøpe skolebøker, måtte gå til fattigforstanderen og få dem. Så ble det gjerne en eksaminasjon fra fattigforstanderen. Man sto liksom på anklagebenken. Det verste synes jeg var at man fikk et stort firkantet stempel i boken hvor det sto Larvik Fattigvesen. De stakkars barna som var henvist til fattigvesenet ble ertet av de som hadde penger til å kjøpe sine bøker for. Jeg husker jeg var skamfull for å vise bøkene for de andre guttene i klassen. Etter at jeg ble voksen, har jeg tenkt så mange ganger på dette. 

Som voksen ble Harald G. Johansen innvalgt i kommunestyret i Brunlanes. Her fikk han mulighet til å være med å forbedre situasjonen for andre i samme situasjon.
— Da det i sin tid i 1926-1927 kom forslag om å bevilge en sum til gratis skolemateriell i Brunlanes herredsstyre, ble jeg glad og stemte for det. Det ble ikke helt fritt skolemateriell, men det kom dem til gode som ikke hadde noe å kjøpe for.

Mange arbeiderbarn begynte å jobbe tidlig. De arbeidet ofte før eller etter skoletid. Harald G. Johansen begynte å jobbe på Larvik Glassverk allerede da han var åtte år.
— Når jeg begynte å arbeide i glassverket i Larvik så var det fordi jeg ville hjelpe til med det økonomiske i hjemmet. Jeg husker jeg var stolt av å komme hjem med de pengene jeg tjente, kr 2.40 per uke. Det var jo mange penger for oss, når man tenker på at man fikk seks brød for ei krone. Jeg leverte alle pengene hjemme og fikk 10-20 øre til eget bruk. Arbeidet på glassverket var usunt og tungt. Kvalm og dårlig luft, en masse trekk fra luker i vegger og tak, for ikke å snakke om varmen. Om sommeren var det mange ganger vi badet med klærne på for at det ikke skulle bli altfor varmt, så gikk vi med de klærne på til de tørket.

Kilder: Intervjumateriale samlet inn av professor Edvard Bull i 1953, utlånt av Norsk folkemuseum. Digitalarkivet.  

Vi har ikke funnet noe foto av Harald G. Johansen. Tegningen er basert på bildemateriale fra museets fotosamling.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for August Ung i Larvik

Den siste rekefiskeren i Nevlunghavn

-Jeg traff ei oppante Mjøndalen en gang, og da jeg var hjemme hos hu så stod jeg på tærna for å se elva rant forbi neri dar’n. Det va’kke en plass jeg kunne bo. 

Noen hører til ved havet. Og Bjørn Larsen beskriver seg som en av dem, der han står bak fiskemottaket i Nevlunghavn og går over rekegarnet. Litt hvitt har det kommet i håret, men både blikket, hettejakka, og håret som stikker frem fra under lua, kunne vel så gjerne  fått en til å tenke på en opprørsk og skøyeraktig tenåring. Noe han også var, da han gjorde brygga og havet utenfor Nevlunghavn til sin arbeidsplass i 1975. 

– Ja, det føltes liksom som det var fiske som gjaldt, da. Jeg va’kke no’ skolelys. Sleit med lesinga. Dysleksi. Men det het jo ikke den gangen. Jeg kunne ikke satt meg på skolebenken og blitt til noe store greier. Men jeg greier jo å lese meg til litt sertifikater og sånn, da. Er det noen en vil, så får’n det til. 

Den først båten skaffet han seg da han var sytten, og begynte å fiske gjorde han da han var atten. Og siden da har Bjørn stort sett vært å finne der på brygga, eller i skøyta si. Han hadde riktignok annet arbeid i noen år mens han venta på en ny båt, men selv da gikk det ikke en dag uten at han var nedom for å se hva båtene hadde med inn, og slå an en prat.  

-Skjønte du allerede da du var 17 år at du kom til å holde på med dette hele livet, liksom? 

-Ja. For det var så veldig bra miljø her. Med eldre, og. Legender som Elling Jakobsen og Eugen Jensen. 

-Han Elling… Altså, det var nesten som en kunne tro at han kunne lukte seg frem til hvor rekene var.  

-Det var en dag… Altså, vanligvis så gikk vi ut i ti-tida på søndagskvelder. Vi hadde ikke lov til å sette trålen før tolv, og så hadde vi et par timer kjøring ut. Og så ringer jeg te han kar’n som jeg skulle ha med. Men så kunne’n ikke den kvelden, så vi blei ligganes te land. 

-Da hadde plutselig Elling, som aldri noensinne gikk på annet enn dagen finni ut at “nei, han skulle gå på kvelden han ævv.” Han skylte på at han skulle til Spania i fjorten daar da, og skulle prøve å få inn nok fiske før det skulle komme dårlig vær. 

– Og så ble det jo den da’n han fikk dem. På den plassen jeg ville ha vært. Og Elling hadde jo klart å få reker oppe i Hallevannet han vøttø, hvis han hadde villet. Så da han kom til land den da’n var hele skøyta full av reker. Og det snakkes fremdeles om det. Det rant over rekkene på’n. 4600 kilo hadde’n fiska, da. På 6-7 tiimer. 80.000 gjorde Elling på den da’n. Og det ville jo vært mangedoblet i dag. 

-Men nå er Elling og de andre dessverre borte alle sammen. Og jeg er den siste igjen fra Nevlunghavn som fisker reker. Det er nitrist. 

-Er det ingen som kommer til å ta over, trur ‘u? 

-Nei. Det er jeg temmelig sikker på. Nå har det blitt for vanskelig. Det er ikke økonomi til å drive med det her. 

Bjørn har satt seg ned litt. Kaffekoppen i handa. Den tidlige vårsola i panna, og med pekefingeren strykende på en ubarbert overleppe, da han forteller. 

-Hvis det er noe jeg har lært, så er det at hvis du er på sjø’n aleina så må du stole på deg sjøl. Det er ikke noen andre som kommer ut der og hjelper deg. Det er i hvert fall sikkert. Det er ikke for alle, egentlig. Hvis bonden stopper med en maskin så går’n hjem. Det går jo ikke på sjø’n. En må greie å tenke og å komme seg til land. 

-Og så kan du si at jeg har lært såpass at hvis hadde tatt bind for øynene på meg, og kjørt meg en time ut, så skulle jeg klare å si hvor vi var og hvor dypt det var. Men, nå i dag så trenger du jo ikke sånt no. En har jo plottere for alt mulig. 

-Er det en opplevelse du har hatt med fiske som du aldri kommer til å glemme, da?

-Når en er så mye på sjøen, så har en jo sett mye. Men jeg husker en gang. Det var midt på dagen. Tolvtida, eller noe. På høsten tror jeg. Og det var helt stille. Nesten som inne på fjorden. Da var det at jeg så det første gangen. At det liksom vasa noe voldsomt til. Som at det var strøm i ei elv, liksom. 

-Først var de kanskje en kilometer unna. Og jeg går jo sakte i leia mi. Så var de plutselig ved sida. Grindhvaler. Helt klin oppi. Jeg så’n i hvitøyet. Og jeg gikk fram og kikka. Og det var hundre støkker, det er jeg sikker på. De gikk nok og spiste sild oppe i vannet. Det var en veldig opplevelse, gitt. 

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for Juli havet gir og havet tar

Skipper på redningsskøyta «Colin Archer»

«Vi fikk en brottsjø som antakelig hadde begravet oss alle, hvis ikke skøyta hadde vært så solid og sjødyktig som den er. Vi var fullstendig under vann med hele akterskipet og prammen ble knust, men forresten var alt i orden.»

Skipper Nicolai Anthonisen satt med loggboka til redningsskøyta RS1 «Colin Archer». Med nøkternt språk førte han inn de dramatiske hendelsene som hadde utspilt seg på Finnmarkskysten den 20. mai 1894. Havningen var skipper på den nybygde redningsskøyta, og hadde knapt rukket å komme fram til sin første faste stasjon i Vardø før den fikk desperate meldinger fra det lille fiskeværet Hamningberg like ved. Havet sto i kok, og hele fiskeflåten var i livsfare. Da natta var omme hadde Anthonisen og hans redningsskøyte reddet 36 mennesker fra drukningsdøden.

Dramatikken på Finnmarkskysten denne mainatta gjorde den beskjedne skipperen fra Nevlunghavn til folkehelt. Da han kom til hovedstaden en tid senere, ble han intervjuet av selveste Christian Krogh: 

– Det må være en lykkelig følelse for Dem når De har reddet noen.

– Ja, det er morsomt. Og det er en episode som jeg alltid vil huske. Det var da vi hadde reddet en del folk under meget farefulle omstendigheter. Da sto moloen full av folk som ropte hurra. Klokka var halv tolv om natta. Det går jo inn på folk den slags.

– Hvordan kan De få folk om bord i redningsskøyta når det er slikt forferdelig vær?

– Ja, da er det at denne skøyta viser hva hun duger til. Vi slår av på farten, gir så på igjen og går rundt og rundt til det blir passelig. Så praier vi og forteller hvordan de skal bære seg at. Og så bruker vi stormolje til å dempe sjøen med hele tiden.

Nicolai Anthonisen var en erfaren sjømann da han 36 år gammel fikk hyre som skipper på redningsskøyta «Colin Archer». I likhet med de fleste andre unggutter fra Nevlunghavn reiste han til sjøs etter konfirmasjonen. Etter å ha seilt ute noen år, tok han styrmannseksamen og senere ble han også kaptein. Som kaptein i langfart hadde han vært med på flere dramatiske forlis.

– Den ene gangen var i Nordsjøen, stormen rev fra oss seila. Og da vi forsøkte å komme unna været, kom det et brått på styrbords låring som kasta oss tvers av sjøen, fortalte han til Christian Krogh.

Det gikk godt og mannskapet ble plukket opp av en dansk skonnert, men Anthonisen tok alle forlisene som et tegn på at han ikke burde fortsette i langfart. Isteden gikk han inn i lostjenesten og ble losgutt hos Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. I 1893 søkte han på stillingen som skipper på den nye redningsskøyta som skulle sendes nordover.

Den vellykkede redningsoperasjonen i Finnmark viste for alle at Archers redningsskøyter var godt egnet for redningsoppdrag langs norskekysten. Christian Krogh var nysgjerrig på den nye båttypen, og skipper Anthonisen svarte villig.

– Hvori skiller nå Archers type seg fra den gamle hvalerfasong?

– Den er mye dypere. Og det er hovedårsaken. De flatbunnede kan så lett gå rundt. Men hun har flak å flyte på samtidig. Hun har en fyldig akterende. Og en jernkjøl er jo en god forsikring.

– Nå er de altså her i byen for å tilse bygningen av en ny skøyte? Hva skal den hete?

– Christiania.

– Skal den nye redningsskøyta være større, eller hvori skal den atskille seg fra «Colin Archer»?

– Den skal være aldeles nøyaktig den samme i alle måter.

– Har De da ikke fått noen nye erfaringer?

– Vi har fått den erfaring, at det ikke på noen måte kan tenkes noen som er bedre. 

Nicolai Anthonisens redningsbragd på Finnmarkskysten fikk stor betydning for det nystartede Redningsselskapet. Nå ville fiskerkoner langs hele kysten ha redningsskøyter for å trygge mennene sine. De samlet inn penger og etablerte lokale avdelinger. Anthonisen selv ble tilkalt til hovedstaden for å motta Kongens fortjenestemedalje. Det var kong Oscar II personlig som overrakte medaljen.

– Det var det lykkeligste øyeblikk i mitt liv da Kongen la hånden på min skulder, festet medaljen på brystet og sa: «Det var godt gjort, fortsett som du har begynt, og du vil komme til å redde mange liv med din redningsskøyte».

Nicolai Anthonisen ga seg som skøytefører i 1897, og fikk jobb som fyrvokter på Hornøya utenfor Vardø. I januar 1907 skulle 49-åringen fortøye båten ved den vesle steinkaia på fyret. Plutselig ble båten hans kastet rundt av en brottsjø, og redningshelten ble selv et av havets ofre. 

Kilder: Redningsskøyta (1982), Reidar Stavseth (1968): SOS langs norskekysten, Knut von Trepka og Toril Grande (1993): Colin Archer. Redningsskøyte nr 1 og Thor Robertsen (2020): Årbok for Vardø.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for Juli havet gir og havet tar

Fisker og sjømann

En maidag i 1924 sendte Østlands-Posten en medarbeider til Kjerringvik. Det lille strandstedet var i ferd med å våkne fra vinterdvalen, og journalisten ruslet mellom husene med fastboende og sommergjester. I et av husene møtte han den 85 år gamle fiskeren Johannes Wilhelmsen, som kjente hver holme, hvert skjær og hver båe i mils omkrets. 
— Jeg har vært på sjøen all mi tid. Begynte med far da jeg var syv år. En ting må du vare deg for, sa far: Ikke ta ut på langreis hvis du vil bevare livet, ellers får du feber og alskens sykdom. 

Men til tross for farens advarsler fikk unge Johannes Wilhelmsen hyre om bord på ei seilskute. På midten av 1800-tallet ble verdens fraktmarked åpnet opp for den norske handelsflåten. Skipsfarten ble i denne perioden den største næringen i Larviksdistriktet, og Johannes Wilhelmsen var en av mange gutter fra distriktet som fikk seg hyre på ei seilskute. Til lokalavisas journalist beskrev han tøffe forhold om bord:
— Skal vi snakke om å slite vondt, så sto vi i tre døgn i vann te livet og kunne nesten ikke se sol eller måne. Ofte sto vannet over hue på vårs. Vi pumpa uavlatelig. Skansekledningen og alt brekte sjøen sund. Vi slo bolter i dekket og surra kistene fast inne i ruffen. Det er så forunderlig, ofte har det sett ut som jeg aldri skulle få se land mer, men det har merkelig nok gått bra.

I likhet med skipsfart var også skipsbygging en av de store næringene i Larviksdistriktet. Larvik hadde flere store båtbyggerier, og journalisten fra Østlands-Posten ville vite om Johannes hadde vært med på å bygge båter.

— Neida, jeg er en tosk, kan ikke slå en spiker i en gang, men kom på sjøen så er jeg – ja, jeg har prøvd alt, både med stort og lite, både med skip og sjekter. Det eneste jeg kan si jeg har vært grom te’ det er å fiske. Den sommer ’n jeg slutta å fara kjøpte jeg en del fiskeredskap, ja, sånn i det små. Helt fra Svenør te’ Tjømøtangen er jeg kjent på alle de grunnær det er. Og så er jeg jo barnefødt i Kjerringvik og det er jo like i havgapet.

Johannes Wilhelmsen giftet seg i 1872 med husmannsdattera Antonette Torsdatter. Sammen fikk de en sønn og ei datter. Etter at kona døde i 1911, ble Johannes boende alene i huset i Kjerringvik. Lokalavisas utsendte ville vite hvordan det sto til med helsa til 85-åringen etter en lang vinter.
— Jeg makter ikke no, det har vært for kaldt. Det falt seg så at kulden satte inn i november og så ble jeg syk og måtte på sykehus og så hadde jeg ordre om å være forsiktig. Du ska’ veta det, sa doktoren, du er en gammel mann, vil du beholde livet. Nå har jeg det bra. Kaffitåren og pipa er hygga mi. Men nå er det blitt svinaktig dyrt. Det er så vidt jeg kan greie det nå. Jeg vet inte å jeg har gjort a’ skillingen, jeg har ikke fanta den bort. Men jeg har klart meg bra, jeg kan ikke klage. Jeg har i all min tid levd av sjøen, det var sant sann. Det var billig å leve før, billig å kle seg. Lønnen var liten, men enda var jeg pent kledd og godt istand hele veien. Og enda forsørget jeg min gamle mor i mange år. Nei, jeg har ikke fanta bort skillingen. Men på landjorda har jeg vært en tosk, det er bare på sjøen jeg har gjort no’.

Intervjuet viser at journalisten og gamle Johannes har hatt en fin prat. På slutten av intervjuet syntes nok kanskje Johannes at de hadde snakket seg litt bort.
— Si meg en ting: Vil du ha det i blae alt sammen? Alt jeg har gjort på vannet og på landet? Det jeg har gjort på landet er blitt bare skuddermudder. 

Journalisten bekreftet at han ville ha med alt Johannes hadde fortalt om i avisa. Den gamle fiskeren spurte journalisten om han hadde vært til sjøs. Journalisten svarte at det hadde han ikke, at han bare skrev.
— Ja, det er som jeg sier, det er mange som lever a’ penn og papir, både høy og lav, det er noe jeg ikke duger te’. Således er jeg en tosk, jeg kan ikke tre tråd i nål, men på sjøen, på sjøen, sjøen …

Kilder: Østlands-Posten 31. mai 1924 og Jan W. Krohn-Holm (1972): Tjølling bygdebok, bind 3, og www.kjerringvik.com.

Tegning basert på foto fra Wilsearkivet, Nasjonalbiblioteket.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for Juli havet gir og havet tar

Fyrjente fra Svenner

-I friminuttene så løp vi, for vi hadde ti fiskesnører hver nede i slippen med fiskehode for å fiske krabbe. For det var en oppgave vi ungene hadde, at vi skulle holde fedrene våre med hummeragn. Så først så var det å fiske masse krabber i ei svær sankekasse… Så rodde vi ut til holmer og skjær og sto og fisket berggylte som så fedrene våre salta ned i svære tønner. For det var det beste hummeren visste.

Født i Stavanger, er Sonja. Og med en far som var sjømann i konvoifart under krigen. Men faren Albert var født på fyr selv, og da krigen var over tok han og kona Solveig med seg Sonja og gjorde seg til fastboende på Svenner. Der var de fire familier, med etter hvert én unge i hver. Sonja var den eldste, med tre års margin. De to yngste var betraktelig yngre. Så det var ikke mange å leke med. Men oppgavene ble tatt på alvor.

-Så fikk vi jo være med når den hummeren skulle leveres, da. Inn til hotellene i Sandefjord og Tønsberg sammen med mødrene våre. For der kunne vi selge hummeren direkte, for ti kroner kiloen, og det var mye den gangen. 

Vi sitter ved et langbord hjemme hos Sonja, i leiligheten hennes i Stavern. Mellom oss har vi fotoalbum med bilder fra det som nesten oppleves som en annen tid, selv om ikke det er mange tiårene siden. 

-Det jeg aldri kan glemme da, det var jula på Svenner, forteller Sonja med tydelig klump i halsen. Da spiste vi først julemiddag hver for oss alle fire familiene, med levende lys på juletreet. Men på kvelden møttes vi alle tolv ute, før vi las oss, og gikk ut på plattformen utenfor fyrmesterboligen. Det var veldig høytidelig. Og der stod vi helt stille alle sammen, og så sang vi “Deilig Er Jorden”. 

-Og det var virkelig en deilig tid. Jeg feira ikke jul i en by før jeg var enogtredve år, jeg. Da jeg gifta meg og fikk barn, dro vi alltid ut til Svenner og feira jul med mamma og pappa, før pappa ble fyrmester på Stavernsodden fyr og vi dro dit. 

-Det kom en liten tåre? Hva tenkte du på da? 

-Ja, det var jo det at det var et fantastisk samhold med de fire familiene der ute. Det var ikke noe uvennskap. Alle var gode venner. Mødrene var jo vant til bylivet og hadde tilpassa seg å bo der, og vi barna… Jeg syntes vi hadde et fantastisk liv som barn. Jeg kan ikke huske at vi gikk og savna flere. Jeg tror fyrlivet ga meg masse rikdom. 

-Hvis du skal tenke tilbake på den tida. Er det et menneske du for alt i verden du ikke kunne klart deg uten der ute, som ble veldig verdifullt for deg? 

-Det er mora mi. Uten tvil. Hver eneste dag så tenker jeg på henne. 

-Hva var det viktigste du lærte av henne, da? 

-Medmenneskelighet. Og å være takknemlig. Og å være glad og fornøyd med livet, selv om ikke du har alt det andre har. Der var hu nummer én. 

I dag er en av årets viktigste dager den dagen ved pinsetider som det er dugnad på Svenner med Gokstad kystlag. Helt siden Svenner åpnet i 2002, og i alle år så har Sonja hatt med to barnebarn ut for å luke stier. Men i fjor var det stopp for det. 

– Nei, da vi kom ut så sa lederen i kystlaget, at nå skal Sonja være sjef, og gå og peke på oss andre og hva vi skal gjøre. At jeg bare skulle ha fri. Jeg klarte det, nesten. 

-Føles det som Svenner er hagen din fremdeles? 

-Ja, da kommer jeg hjem. Jeg tror jeg kjenner hver en stein der ute.

Det å bo på et fyr har lyse dager. Men også mørke. Sonja glemmer aldri synet av å se skip gå ned med menn ombord. Og familiene som bodde der har selv vært nære de helt store tragediene. 

– Det var fire ansatte fyrvoktere. Faren min førsteassistent, og så var det en annen-assistent og en reserveassistent. Og reserven hadde ansvar for postkjøringen en gang i uka. Hvis været tillot det, da. Han reiste inn med handlelister, og fikk ut mat til oss. Denne dagen hadde han med sønnen sin på tolv år, Han hadde en sånn snekke med litt overbygd tak i front. Men på vei tilbake fra Stvaren, da de nærmet seg på baksiden av badestranda på øya, så fikk de et tegnetau i propellen. Faren min stod i fyret og holdt gjerne øye med de som dro inn seinhøstes, og visste omtrent når han var på retur, så han skjønte at han hadde fått problemer. Da var jeg blitt atten år, og var sterk, så fyrvokteren og pappa tok med seg meg, og en med masse tau, og så rodde vi ut mellom sunda. Strømsund som det heter. 

Så gikk vi i land på baksida der, og kom oss opp på fjellet. Derfra kunne vi se at båten var hivd inn i fjellkløfta på andre sida. Og innafor der så var det et kok av hav. Så halve båten var revna og vekk. Assistenten hadde surra seg selv og sønnen fast i ei mast som de hadde, og så stod der oppe på det som var igjen av båten. Jeg husker fremdeles den voldsomme redselen i blikkene deres. Men så heiv vi ned tau til dem, og jeg var med å dra dem opp. Og den følelsen, da de var kommet opp trygt på fjellet. Den kan jeg jo aldri glemme. For det var virkelig i siste øyeblikk. Bare minutter etter så var båten bare pinneved. Han sa det, assistenten, at da han stod der på dekket, så visste han at de skulle dø. Men de kunne jo ikke vite at vi var underveis. 

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for Juli havet gir og havet tar

Grønnsaksbonde

-Det er jo litt bakvendt at vi i landbruket, som en følge av måten å drive på, bidrar til å tappe jordsmonnet for karbon år for år, når vi med enkle grep kunne lagt om hele næringen til å gjøre det motsatte. Karboninnholdet, eller moldprosenten, i matjorda går ned i store deler av verden. Og hvor forsvinner det? Opp der, i atmosfæren, som ekstremvær blant annet. Det fører til ekstreme tilstander, årstider som løper løpsk, enorme skogbranner og problemer med tørke fordi jordas evne til å binde og holde på vann er en direkte konsekvens av mindre organisk materiale i jorda. Dette vet vi, det er dokumentert, likevel synes endringene å skje for langsomt. 

Vi er i Tjølling. Blant titusener av spirende kålplanter på gården der Karine Gutterød Huseby har vokst opp, og for et drøyt tiår siden kommet tilbake til for å overta og drive. Tidligere produserte de flere ulike grønnsaker på gårdene i Tjølling og det var flere som drev, men som en følge av markedsutviklingen, der logistikk og økonomi er en viktig driver, er også grønnsaksproduksjonen blitt profesjonalisert og rasjonalisert til færre og større bruk. Karine og ektemannen Per Nikolai driver i slektenes spor, og har spesialisert seg på nykål, eller sommerkål. Jordsmonn og klima i denne delen av Tjølling gir gode muligheter for tidliggrønnsaker, og det ligger godt til rette for kålproduksjon. I tillegg har familien en markedshage hvor de dyrker et lite mangfold av sommergrønnsaker for salg i egen gårdsbutikk. En markedshage er som en stor kjøkkenhage, men i stedet for kjøkkenet, er den tilpasset et lokalt marked, som gårdsutsalg eller reko-ring, for eksempel.  Det er økologisk, og det er regenerativt. De pløyer ikke jorda, men de tilfører kompost. Det er fokus på plantenes betydning for livet i jorda, og det skal bygge på naturens egne premisser.  

-Matproduksjon er politikk. Så hvis vi virkelig vil, så kan vi stimulere til riktig bruk av matjorda. Men der ligger også utfordringen. For her kommer det flere næringsinteresser inn, ikke sant? Og det er ganske sterke interesser som haler og drar, og som på sin måte påvirker politikken til den verdiprioriteringen som gavner noen få, på kort sikt, der og da. 

-Kan ikke de med interessene se verdien av bærekraft og ta vare på og styrke jorda som karbonlager, da? 

-Her kommer det som er litt frustrerende. For til og med begrepet “bærekraft” har blitt bygget opp rundt og forstås ut i fra behovet for økonomisk vekst. Og det blir jo feil, for det vekstbegrepet kommer jo fra naturen, fra plantene. Naturen er den som setter premissene for all vekst. Vi kan ikke drive ut over de økologiske prinsippene, eller de begrensningene som økologien gir oss. Men vi kan forstå dette bedre, drive i pakt med naturens egne kretsløp, og oppnå en vekst basert på en kretsløpsbasert økonomi. 

-Så min bærekraftmodell ser litt annerledes ut enn FN sin. I stedet for at økonomisk bærekraft, sosial bærekraft og økologisk bærekraft «likestilles» og vektes opp mot hverandre, som tilsynelatende uavhengige bærekraftmål, setter jeg dem inn i hverandre, hvor økonomi og sosial bærekraft er resultater av den økologiske bærekraften.  Nesten som en skjematisk framstilling av jorden, der atmosfæren ligger ytterst, som det livgivende premisset. Sånn synes jeg det blir enklere å forstå hvordan alt henger sammen, hvordan årsakssammenhengene virker, at det er naturens egne kretsløp, som karbonkretsløpet for eksempel, som setter de egentlige premissene for all vekst. 

-Dersom vi ikke kjenner til og forstår hvordan disse sammenhengene fungerer, blir det veldig vanskelig å styre etter hva som er bærekraftig. Når alt er like viktig liksom. Da blir det oftest lett å feire de kortsiktige økonomiske seirene, fordi man ikke har verken peiling på, eller system for, å forstå konsekvensene av feil valg. For det er jo ikke noe galt i det å tjene penger, det er ikke feil å høste fra naturen. Naturen er uendelig rik, om vi bare forstår å ikke utarme den. At det er basert på hva som er riktig for naturen. At vi bygger opp i stedet for å bygge ned. Det er jo det som er regenerativt landbruk, for eksempel, der livet i jorden, karbonet og moldprosenten bygges opp i stedet for å tappes ned og utarmes.  

-Men det er vanskelig å få dette implementert i måten vi styrer samfunnet på. Det går tregt, og det virker vanskelig for folk flest, også politikere å velge det rette.  For å forstå dette, er det litt fristende å trekke en parallell til den urettferdigheten som folk føler på nå, i covid-tida. For mange har det vært en stor påkjenning at vi ikke kan reise hvor vi vil, og de fleste av oss kjenner på det å leve under begrensninger. For vi er så bygd opp rundt økonomien, og den livsstilen vi har blitt vant til å kunne leve ut, at når vi nå er inne i denne «annerledestiden», så føler vi at vi har blitt slått av, ikke sant? Men det er jo egentlig nå vi er på! Heldigvis er det mange som har erkjent, og satt pris på å kunne nytte denne tiden til et taktskifte for seg selv, og det er det vi kan håpe på også på vegne av samfunn og jordkloden, synes jeg. Et taktskifte for framtiden.

Karine smiler, men holder blikket. Forsikrer at alt det hun sier når frem. Rundt oss spirer det i varm, jordduftende veksthusluft. Og snart skal de små firkantede hjemmene til de titusener av små vekster i drivhuset til Karine, erstattes av åkerjord. Selv om det enn så lenge bare er i markedshagen her på Huseby at naturens kretsløp får utfolde seg uavbrutt, er Karine sikker på, at en mer regenerativ måte å dyrke på, er fremtiden. At den er bedre for både jorda, grønnsakene og klimaet,  men kanskje enda bedre for oss som skal spise dem. 

-Den måten vi dyrker maten på, i forhold til det livet vi har mulighet til å leve, både helsemessig og tidsmessig, det er helt sentralt. Hvis maten er dyrka riktig, så inneholder den det vi trenger. Da blir vi forhåpentligvis mer i balanse i forhold til så rastløse dyr som vi er i dag. 

-For å si det sånn: Gulrøttene vi spiser i dag, ser ut som gulrøtter. Og vi tror vi drikker melk. Men jeg tror de har et begrenset næringsspekter i forhold til hva de kunne hatt. For maten inneholder ikke nok mineraler, av den typen som har kommet fra soppen under jorda på jordet, for eksempel. Salaten blir kanskje bare dyrka i vann, ikke sant, og så har vi tilsatt de 17 næringsstoffene vi tror plantene trenger. På samme måten behandler vi jordsmonnet, vi er opplært til å tro at vi kan tilsette det plantene trenger for å vokse, men så har vi glemt det biologiske mangfoldet, selve nøkkelen til at ting skal fungere.

-Og da er det kanskje noe der som mangler, og som gjør at ikke gulrota blir fullverdig. Og da vil kroppen få et sug etter noe mer. Og så går vi på noe «fast food» for å kompensere. Og da blir det jo enda verre, ikke sant? For der er det jo ikke noe hente. Og så holder vi det gående. Og så får vi livsstilssykdommer. Og så får vi medisinering. Og så er du i gang, ikke sant! 

-Så, du kan spise deg frisk. Hvis du dyrker og spiser riktig. Det er jeg helt overbevist om. At vi hadde fått en helt annen folkehelse. Og da vet du, hvis kjøttet hadde blitt produsert helt riktig, også? Kjøtt fra beitedyr, det smaker jo også mye bedre, selv om det kanskje synes litt dyrere, men tenk på alt det ekstra som et slikt landbruk fører fram… Jeg synes personlig ikke så mye om den maten der vi ikke vet helt hva vi får, og der smaken av soya blir for fremtredende. Da er det bedre med god smak som gjør godt. 

-I de drøye ti årene du har holdt på. Er det en opplevelse du har hatt som gjør at du tenker som du gjør mer enn andre opplevelser? 

-Kanskje ikke en spesiell hendelse, som jeg kommer på. Jeg tror det er mer en tilstand som jeg er i og som er blitt tydeligere med åra. Og det har vel blitt forsterket etter at jeg ble mor. Vi ble jo foreldre først da vi flyttet tilbake fra livet i Oslo og hit til gården. Det var jo først da, når jeg så at jeg skulle være ansvarlig for noe som skjedde etter meg… det at jeg jo er en del av det andre mennesket, at jeg skal være et eksempel, være med på å lære opp det mennesket, ja barna altså. Og at jeg gjennom virke skal vise dem hva som er riktig og hva som er galt… Jeg tror i hvert fall på at vi som voksne og medmennesker er eksempler, da. Og jeg snakker nok litt mer om sånne ting enn gjennomsnittet, kanskje. For jeg synes det er fantastisk med ungdom, som denne Greta Thunberg representerer. Hun har jeg fulgt med fascinasjon siden starten, og jeg er glad for det hun representerer for de unge, og imponert over hvordan det hun har satt i gang faktisk påvirker resten av samfunnets trege gang. 

-Så det er kanskje en av de tingene jeg har tenkt en del på, da. Hvor stor rolle vi voksne har i å både drive utviklinga, men også bremse den.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for juni: Fra jord til bord

Kulinarisk konsulent ved Gastronomisk Institutt i Stavanger, og olympisk mester i kokkekunst

-Jeg tror ikke Vestfold helt har skjønt sjøl hvor gode vi er på grønnsaker. Hvor gode vekstforhold det er her. Men jeg ser jo en stor forskjell på Larvik fra da jeg flytta fra Hvarnes i 1994-95. Likevel tror jeg det er et stort ubrukt potensiale, en gullgruve rett og slett, i å bli flinkere til å tenke mer kommersielt med grønnsakene våre. De fleste kokkene i Europa vet for eksempel at norske kamskjell er verdens beste. Og ikke et vondt ord om norske bønder, for de er fantastiske, men de har kanskje ikke det profilerings-genet som sjømatindustrien vår har. Så norske grønnsaker er ikke en internasjonal snakkis, slik de burde være. 

-Kan man faktisk merke forskjell på Vestfolds grønnsaker i forhold til andre? Har vekstforhold og klima virkelig så mye å si på smak? 

-Jeg tror det har mye mer å si enn man tror, også. Det er en grunn til at det bare er visse steder i Europa det vokser fantastisk hvit asparges, for eksempel. Det er ikke tilfeldig at det er sånn. 

-Og så synes jeg generelt at vi kan være flinkere til å prøve oss på mange flere sorter. Folk som handla i butikken for tjue år siden, de kjøpte gulrot, potet, løk og kål. Og så hadde man kanskje en chili eller banan i ny og ne. I dag kjøper jo folk avokado, de kjøper pak choi, skorsonerrot. Behovene, og hva folk liker, er helt annerledes. Det ser vi i restaurantbransjen, også. Folk er mye tøffere nå enn for ti år siden. 

-Hadde det at du vokste opp i Lågendalen en betydelse for at du valgte den veien du gjorde, tror du? 

-Jeg tenker at når du er sytten-atten år, så er du ikke så reflektert at du skjønner hvorfor ting skjer. Det er nok mer sånn at jeg har skjønt det de siste åra, at det har vært viktig. 

-En har jo begreper som mors kjøttkaker og så videre. Har du en sånn rett som tar deg hjem til Hvarnes? 

-En ting som jeg husker var når kerrs pink-potene var modne, og man liksom bare dra opp et par ris, og bære dem hjem og vaska dem og koke dem til middag med en gang. Den smaken får du ikke “kjøpt på rema”. 

-Men en rett jeg aldri glemmer fra oppveksten i Hvarnes er bestemor sin hjemmelagede sjokoladepudding, som hu avkjølte på trappa. Mor, som jeg kalte ‘a. Grunnen til at jeg synes det var fantastisk, det var vel det at hu med få midler, klarte å lage en opplevelse, da. 

-Og så hadde det litt med de forventningene å gjøre, tror jeg. Jeg satt jo der i trappa og venta på at den skulle bli kald. På at den skulle sette seg. Og så hadde jeg sukker og melk på, liksom. Det er sånne ting som sitter i. Og så har jeg spurt meg selv: “hvorfor var det fantastisk”? Jo, det er fordi at når noen gjør noe ordentlig, så blir det bra. Og det er kanskje det viktigste jeg lærte fra bestemor. Og det ligger nok litt i genene på slekta og, tror jeg: er vel det jeg holder meg litt til, og. Og jeg er jo veldig opptatt av de tinga jeg gjør skal være ordentlig, da? Og ikke fuske. Da blir det som regel bra. 

-Så om jeg lager mat, eller lager et nytt konsept, eller hva det måtte være, så har jeg alltid den tanken i bakhuet, at jeg lager ikke en fantastisk meny uten å ha brukt tid på’n. Den gjør seg ikke sjøl, selv om jeg har laget menyer i femogtyve år. Du må hele tida jobbe inn den feelingen da, som folk skal få. Og det er den feelingen bestemora mi har gitt meg.

-Og en opplevelse som jeg kanskje ikke skjønte den gang, men som nok egentlig er litt av grunnen til at jeg gjør det jeg gjør, er at bestemor på et vis hadde en slags restaurant hjemme, kan du si. Hu hadde jo et åpent kjøkken hvor det var tilgjengelig mat fra 07.00 om morra’n til tolv på kvelden. Ved behov. Hvis du var sulten og stakk innom, så fikk du middag. Og hu sukka aldri. Det var aldri noe problem. Og hu gikk ikke i fryseren og henta noe billig “tjafs”, heller. Det var å lage ordentlige pannekaker og å vispe og steke i smør. Og å ta vare på folk, da. 

-Det har jeg jo sett at er en del av det å være i kokkeyrket, også. Skal vi lage pannekaker, så skal vi lage ordentlige pannekaker. Og skal du ha fornøyde gjester, så kan du kan trikse så mye du vil, men gjør du det ordentlig så er niognitti prosent bestandig veldig fornøyde. 

-Er det en matopplevelse du har hatt i Larvik, sånn i voksen alder, som du aldri kommer til å glemme? 

-Jeg hadde faktisk en ganske nylig. I fjor sommer så hadde jeg et gjestespill hvor jeg skulle være oppe i lågen. Oppe i de trehyttene der. Og da rota jeg noe veldig rundt for å finne noen skikkelige lokale råvarer. Først ringte jeg en gammel klassekompis, Tore Jardar. Og var mye hos han. Han har fantastiske ting, og så hadde jeg med meg guttungen og dattera mi, og vi gikk rundt på gården der og tråkka i kumøkk, og koste oss. Men det som var enda bedre, var at han liksom toppa det igjen da, ved å si at han har ei venninne ute i Nevlunghavn, som heter Camilla. Og så tenker jeg jo: “Uff. Må jeg ut og rote i Nevlunghavn, liksom”. Det hørtes stress ut. For jeg hadde mye å gjøre. Men så ringte jeg ‘a opp, og hu var jo så “på”! 

-Så investerer jeg den turen ut til Nevlunghavn, da. Og det som skjer da, er at jeg kommer jo inn i en oase. Og hu har jo liksom hundreogfemti spiselige blomster i hagen. Det er økologisk kål. Det er erteblomster. Det er hele den pakka. Og jeg sier det til henne nærmest med en gang, at “hvis du klarer å systematisere dette her, så er jeg sikker på at i hvert fall de ti beste restaurantene i Oslo har lyst til å kjøpe av deg fra dag én.” Altså, jeg synes hu er der. 

-Det som var, var jo at der kunne jeg kjenne forskjellen på økologisk og ikke-økologisk. Mange ganger synes jeg jo bare at økologisk, bare koster mer. Men der kommer vi tilbake til det første du spurte om. Jeg tror Nevlunghavn og det området… Det er noe med smaken der. Og da var det at jeg hadde en sånn smaksopplevelse. Og det har gitt meg en del smaksopplevelser i senere tid. For nå kommer vi til å bruke henne som leverandør på en del spesial-ting til kokkelandslaget, og hu har jo begynt å få en den kokkevenner i Norge ut av den runden der. Og sånt er det jeg vil se mer av i Larvik…

-For det hun hadde, var altså noen ferske såkalte Finn Schjøll-tulipaner. Sånne gule, fine. Og det er faktisk første gang jeg smakte en blomst som var sånn skikkelig god. For blomster er jo pene og pynte med, men de er ikke alltid så gode. Men disse smakte altså deilige, ferske erter!

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for juni: Fra jord til bord

Endelig kan vi gi butikker og bedrifter i Larvik muligheten til å pynte til fest og bli med på 350 årsfeiringen!

Vi350 har i dag levert ut massevis av klistremerker, vimpler og banners til butikker og bedrifter i Larvik. En pakke inneholder 2 vimpler med oppheng, klistremerker og vimpelrekker. Din butikk avgjøre selv hvordan dere ønsker å benytte materiell og kan tilpasse banners og vimpelrekker til eget vindu/utstilling.

Butikkmateriell er utformet av Affair, sponsor og samarbeidspartner av Vi350.

Har du også lyst til å pynte til fest i din butikk?

Ved spørsmål og henvendelse om Larviks byjubileum og butikkmateriell kan dere kontakte: Vibeke Høeg Næss, vhn@larvik.kommune.no, Tel: 48 31 99 07

Under ser dere eksempler på hvordan man kan benytte seg av materialet og hva som er tenkt sammen.

Kioskeier

— Det er ikke det at jeg ikke unner folk ei gratis pølse eller to. Men jeg har ikke noe til overs for frekkaser som trur at jeg er ei dum gås som driver butikk for moro skyld. Kiosken er ikke bare levebrødet mitt, det er også levebrødet til andre.

Larviksfolk som var sultne på nattmat gikk bedre tider i møte høsten 1968. I kiosken på Hovlandbanen sto Alfhild Michaelsen klar med et smil, en kvikk kommentar og spesial med rekesalat.  I Larvik kommune måtte alle serveringsstedene stenge ved midnatt. Alfhilds kiosk lå i Hedrum og kunne holde oppe så lenge hun ville.

Alfhilds ble raskt en institusjon i byen, og på lørdagskveldene sto folk i lange køer. Hadde du ikke nok penger til pølse, kunne du kjøpe deg en Ola. Da fikk du pølsebrød med potetstappe og ketchup.

Mens larviksfolk valfartet til Alfhilds, mente lensmannen i Hedrum at kiosken burde følge bestemmelsene i Larvik og stenge før midnatt. Da tok Alfhild Michaelsen selv affære:
— Jeg fikk underskrifter av trailersjåfører og andre som trengte et sted de kunne stoppe om natta for å få noe spiselig. Så gikk jeg til de forskjellige politiske partiene og la fram saken. En Høyre-representant sa at Hedrum ikke trengte å herme etter de andre kommunene, og dermed kunne jeg ha åpent så lenge jeg ville.

Alfhild Michaelsen begynte å jobbe som 15-åring i en kolonialforretning på Virik. Senere hadde hun mange jobber i servicebransjen. I 1968 jobbet hun i pølsebod i Nansetgata, men ønsket å starte for seg selv. Hovlandkiosken var bare i bruk tre måneder hver sommer, og Alfhild mente at det måtte være mulig å drive kiosken hele året. Dette året hadde hun fått penger igjen på skatten, og etter en prat med Reidar Rimstad, som drev Hovlandbanen A/S, sto hun med leiekontrakten i handa. I 1983 fortalte hun Østlands-Postens Eva Aaserud om oppstarten.

— Du laget et litt spesielt reklameopplegg?
— Bedre hueløs enn rådløs. Jeg fikk laget 1000 flygeblad hvor det sto at de 30 første skulle få 10 Spesialer hver. Da jeg åpnet, sto det kø på utsida.
Bedre hueløs enn rådløs. Jeg fikk laget 1000 flygeblad hvor det sto at de 30 første skulle få 10 Spesialer hver. Da jeg åpnet, sto det kø på utsida.
— Og siden har det vært kø?
— Mere eller mindre, ja.
— Du snakket om en spesial. Hva er det?
— Pølse, rundstykke, ketchup, sennep, løk. Så har vi Super med stappe. Da føyer du til stappa og rekesalat. Men nå skal du høre ei historie: Det kom en kunde til kiosken og skulle ha noe, men han var ikke i stand til å huske det han skulle ha.
— Er det pølse, sennep, ketchup og rundstykke, spurte jeg. – Ja, svarte han. Men det er en ting til, men jeg husær ikke i verden å det heter. Men det er sånne som svømmer. Dermed var vi jo bærja.

Alfhild Michaelsen hadde en spesiell plass i hjertet til mange ungdommer i byen.  En natt til 17. mai var russen klare for nattmat før de startet på nasjonaldagens strabaser. På runden for å vekke lærerne sine, fant de ut at de ville vekke Alfhild og høre om hun kunne åpne kiosken for dem. Hun fikk heltestatus da hun sa ja, og åpnet kiosken klokka kvart over fire om natta.

Samtidig kunne Alfhild Michaelsen være veldig tydelig, og ungdommene visste at det ikke nyttet med pøbelstreker ved kiosken.
— Jeg har hatt med ungdom å gjøre i alle år. Det jeg har lært er at de liker å bli snakka til. Og det skal jeg si, at ingen knuser ei flaske på utsida hos meg. Da må det sopes opp før noen andre får så mye som ei halv pølse. Det vet de unge som kommer.

Gjennom de mange årene med kioskdrift måtte Alfhild Michaelsen håndtere mange ulike gjester. Til ØPs Eva Aaserud fortalte hun om en spesiell episode.
— En gang ble jeg virkelig redd. Det var seint på høsten, vi var to på vakt. Mot kiosken kom det en som vi den gangen kalte for hippie. – Jøsses, sa jeg til henne jeg var sammen med på skiftet. Der kommer en hippie! Tenk om han slår oss kav i hjel.
— Hvordan så denne hippien din ut?
— Så ut? Han så ikke ut. Langt flagrandes hår, solbriller og perlebehengt. Han slo i kioskluka og sa at han skulle ha en dobbel spesial for tre kroner.
— Den koster 5.25, svarte jeg. – Du får tre, sa han. – Du får ingenting, svarte jeg.
— Men Alfhild, da, kom det fra hippien, og så så jeg hvem det var. Det var Arne, min daværende ektemann, som hadde kledd seg ut med parykken til jentungen, og tatt seg en tur for å se hvordan vi reagerte

Kilde: Østlands-Posten 18. 5. 1981, 11. 6. 1983, 21.4. 1986 og 22. 9. 2018.

Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 11.6. 1983

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for juni: Fra jord til bord

Ny løype i Larvik sentrum for hele familien med Tiril og Oliver fra Detektivbyrå nr. 2?

Er du klar for en spennende detektivløype med Tiril og Oliver fra Detektivbyrå nr. 2? Det har vært et tyveriraid i Larvik sentrum, og politiet trenger hjelp til å finne ut hvem det er som står bak tyveriene. Ta med deg familien og bli med på en tyvejakt der dere løser mysteriet bit for bit basert på spor som dere finner underveis. 

Startpunkt for løypa:  Larvik Torg

DB2-Rebuslop-Larvik-svarark – Word

Last ned appen på din smarttelefon

I App Store laster du ned appen Voice of Norway, den er helt gratis.

I menyen på bunnlinjen i appen finner du «providers», trykk her og videre til Larvik kommune. Her får du oversikt over løypene du kan gå og lytte til i Larvik.

I innstillinger på smarttelefonen din kan du trykke «tillat» for stedstiltang i kartfunksjonen. Da vil kartfunksjon i audioguiden ta deg videre fra punkt til punkt mens du går og lytter.

Du kan også lytte til punktene og se bilder i appen hjemme i stua, men vi anbefaler deg turen ut gatelangs mens du lytter.

Foto: Kjersti Bache, Østlands-Posten

– Nå begynner det å nærme seg med stormskritt. Vi driver og tegner ut den siste delen av prosjektet denne uka, og så bærer det ned til Larvik så fort vi kan. Å fortolke den opprinnelige barokke Herregårdshagen fra 1600-tallet er veldig spennende, synes studentene fra NTNU i Trondheim. – Vi lager en kraftig fortolkning av hagen, med plastrør fra oljeindustrien og stillaser, ler hun.

Les mer om intervjuet som er gjort med de 15 studentene i op.no se link under.
https://www.op.no/maren-og-15-andre-skal-tilfore-noe-helt-spesielt-til-larvik-na-begynner-det-a-narme-seg-med-stormskritt/s/5-36-1088016

Brunlanes’ Terje Vigen

Året var 1813 og situasjonen i Norge var dramatisk. Krigen raste i Europa. Rett utenfor norskekysten blokkerte engelske skip trafikken ut og inn av havnene, og hindret at tønner med livsviktig korn kom fram til sultne nordmenn. I denne situasjonen valgte brunlanesingen Nils Larssøn å handle. Han ville ro til Danmark etter korn.

Tidlig på 1800-tallet var korn hovedingrediensen i det norske kostholdet. Grøt av bygg, rug eller havre ble servert til de fleste måltider. Bare en tredjedel av kornet ble dyrket i Norge, resten måtte importeres. Blokade og kornmangel var derfor alvorlig og skapte stor nød i befolkningen. 

Nils Larssøn var møller ved Halle mølle. Egentlig kom han fra Helgeroa, men som unggutt hadde han fått arbeid som møllersvenn ved Halle-kverna. Den ble da drevet av enken Susanne Kofoed, som på to år hadde mistet både ektemannen og sin eneste sønn. Nå trengte hun hjelp til å drive mølla videre. Nils Larssøn viste seg som en svært driftig og flink møllersvenn, og var til god hjelp. Han fikk også et godt øye til datteren i huset, Anne Katrine. Bare 18 år gammel giftet han seg med henne.

Nils Larssøn bygde opp møllerdriften, han drev gård, og startet til og med et lite skipsrederi. Da krigen brøt ut i 1807, var han blitt en velstående mann med mange jern i ilden.

De første krigsårene hadde Larviksdistriktet vært mindre rammet av blokaden enn andre steder i Norge. Larvik var et militært knutepunkt med stadige konvoier over havet, jernverket og sagene kunne fortsette driften, og selv om en tredjedel av Larviks skipsflåte var blitt beslaglagt av britene, hadde man fortsatt skip å sende etter korn. 

Våren 1813 ble likevel svært tøff for mange. Avlingene hadde sviktet, og store kornlaster på vei til Larvik var blitt stoppet av britiske skip. Nils Larssøn registrerte at mange av gårdene i Brunlanes manglet mat, og at venner og naboer forsøkte å drøye melet så godt de kunne ved å blande bark i det. Nå ville han gjøre det han kunne for å hjelpe dem han hadde rundt seg. Han ville våge seg over til Danmark for å skaffe så mange tønner med rug som han klarte å få tak i.

Nils eide en liten åpen båt som lå i Helgeroa. Han fikk lagt dekk på båten, slik at den skulle bli mer hardfør på veien over Skagerak. Mølleren fra Halle visste nok at ferden han skulle ut på var svært risikabel. Så tidlig på året måtte han være rustet mot uvær, snø og is. Hvis han ble oppdaget av britiske skip, risikert han å havne i et av de fryktede engelske prisonene. Engelskmennene hadde egne prisonskip som lå til kai i engelske havnebyer. Under Napoleonskrigene havnet rundt 5000 nordmenn her. Nils Larssøn tok derfor store sjanser for å skaffe bygda mat på bordet. 

I påska 1813 var han klar for avreise. Han lastet den lille båten full med øsekar og sopelimer som han ville forsøke å selge når han kom fram. Sammen med to helgerosinger satte han kursen mot Frederikshavn.

De hadde gode forhold og ferden over Skagerak gikk fredelig for seg. Framme i Frederikshavn fikk Nils Larssøn solgt øsekarene og sopelimene sine. 30 tønner med rug ble handlet inn og plassert om bord på den lille båten. Hjemreisen gikk raskt og greit. De hadde god vind, og båten med den verdifulle lasten kunne legge til kai i Helgeroa den 19. april. Familien trakk et lettelsens sukk da de så ham komme gående langs Helgeroaveien denne mandagen.

Den vellykkede reisen fristet til gjentakelse, og like etterpå tok han en ny tur til Danmark og hentet hjem 40 tønner med rug. Denne reisen var langt mer dramatisk. Vi kjenner ikke detaljene, men Nils Larssøn fortalte i ettertid at han på tilbaketuren var nær ved å bli tatt av en engelsk orlogsskute. 

Kornet Nils hadde skaffet gjennom de to ekspedisjonene til Danmark gjorde ham i stand til å hjelpe bygdefolket i Brunlanes med mel. Mange kom reisende til Halle mølle for å få hjelp til å holde sulten unna. Nils Larssøn ble folkehelt i bygda, og bygdeboka for Brunlanes omtales han som «dyktig, rettskaffen, hjelpsom, religiøst interessert». Ettertida har gitt ham tilnavnet Brunlanes’ Terje Vigen.

Kilder: Lorens Berg (1911): Brunlanes. En bygdebok, Hanna-Marie Hillestad og Kristian Fr. Gudem (2014): artikler i tidsskriftet Nesjar, Oscar A. Johnsen (1923): Larviks historie, bind 1 og norgeshistorie.no.

Det finnes ingen bilder av Nils Larssøn. Her er han framstilt av barnebarnet Niels Johansen Gudem på bilde utlånt av familien.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for juni: Fra jord til bord

Er du med i denne 17. mai-filmen? Eller ser du noen kjente fjes? Eller har du andre minner fra denne dagen? Da har vi lyst til å komme i kontakt med deg og få høre historien! Svarfrist tirsdag 4. mai før midnatt.

Svarskjema

Vi350 har valgt å utsette jubileumshelgen 28-30. mai til høsten. Vi350 er for folka i Larvik og vi har lyst til å dele de store opplevelsene sammen!

Vi har hatt is i magen lenge og planlagt for gjennomføring av jubileumshelg i mai. Selv om vi nå er i gang med gjenåpningsplan og tilbake på nasjonale tiltak, har Vi350 besluttet å flytte de fleste av arrangementene for mai-helgen over til høsten og september-helgen.

Situasjonen er fortsatt usikker og vi har vurdert at det vil være så få som får ta del i arrangementene i mai at vi føler det er tryggere å flytte til høsten. Mange aktører legger ned masse arbeid i aktiviteter og arrangementer, det vil være veldig synd om kun et utvalgt få vil få oppleve dette.

Vi350 handler om folk og dele opplevelsene sammen, det har vi stor tro på at vi skal få til på høsten med noe lavere skuldre, enn slik det ser ut nå. 

Det vil fortsatt gjennomføres enkeltarrangementer og aktiviteter denne våren, men ikke de store folkearrangementene. Ikke minst vil alle de fantastiske prosjektene som pågår og som snart skal gjennomføres være verdt å følge med på.

– Høsten blir den store folkelige feiringen, slår Rune Høiseth fast til Østlands-Posten.

– Vi har hele tiden satt helga 24. til 26. september som selve hovedfeiringen. Og den står ved lag. Så har vi noe å se fram til, avslutter han.

Følge med på jubileumskalenderen vår for en oversikt: https://vi350.no/arrangementer/

 Les hele saken i Østlands-Posten her: https://www.op.no/har-hatt-is-i-magen-lenge-na-ma-vi-utsette-festen-i-mai/s/5-36-1073095

Hvilke lover gjaldt i begynnelsen av Larvik bys historie? Hvem skrev disse, hvem var de for, og hvordan var straffene?

Dette er noen av temaene som diskuteres i denne utgaven av Larvikspodden Vi350, og deltakerne innehar tung kompetanse:

Jørn Holme er sorenskriver i Vestfold, og mange kjenner ham fra tidligere som PST-sjef, statssekretær i justisdepartementet og riksantikvar, blant annet. Når han dessuten har flyttet inn på Tanum prestegård så er han en selvskreven gjest når Larvikspodden skal snakke om forbrytelse og straff under grevskapstiden.

Med i samtalen er også Anita W. Norli fra Universitet i Sør-Norge. Hun er førsteamanuensis i historie, med kompetanse på blant grevskapstiden og rettshistorie.

Et slik selskap er ikke komplett uten konservator og prosjektleder Aina Aske fra Vestfoldmuseene. Hun jobber til daglig på Larvik Museum og kan nærmest kalles fast gjest i VI350s jubileumspodkast.

I studio finner vi også Larvikspoddens Kjetil Vold.

Dette er den første av i alt fire podkaster fra Larvikspodden rundt april måneds tema, som er Forbrytelse og straff.

Her finner du den andre.

Tema for april: Forbrytelse og straff

Vi350 handler om å fortelle historiene til folka i Larvik! I dette magasinet finner du nettopp dette – historier, meninger og tekster av folka i Larvik.

Endelig står vi her, med det helt nye Vi350-magasinet i hendene. Et magasin vi håper inneholder noe for enhver av folka i Larvik.

Les magasinet her

Du kan lese om Vi350-prosjekter som Herregårdshagen, Stedskapingskolen og «Tanzy Fumitory» – kunstinstallasjonene på Bøkkerfjellet. Du møter Vi350-familien (som er avbildet på forsiden og som snart vil være å se på plakater rundt omkring i byen). I tillegg møter du Linn Cecilie, Sondre og Marius som håper Larvik Turn kan gjennomføre Norges første parastevne til høsten i forbindelse med jubileumsåret. Magasinet inneholder også fortellinger, tanker og meninger fra folk i og fra Larvik.

Magasinet blir distribuert som innstikk i ØP og lagt i postkasser som ikke er reservert mot reklame. I tillegg vil det være å finne på ulike møteplasser i byen. Tusen takk til vår supre gullsponsor Amedia for et godt samarbeid!

Vi håper du liker det, god lesing!

Redaksjonen til magasinet består av Aleksander Vågen Oxholm (ansvarlig redaktør), Camilla Svendsen, Vibeke Høeg Næss og Hildegunn Schrøder Riksfjord.

I forbindelse med Larviks 350-årsjubileum slipper den eminente gitaristen, komponisten og produsenten Anders Buaas 10 nye musikalske improvisasjoner, spredt utover 2021!

Dette er den tredje improvisasjonen og heter “Jernbanen».

– i 2020 lagde Anders 10 improvisasjoner fra steder i Larvik! Disse finner du på YouTube, Spotify m.m.

Følg Anders på Facebook, Instagram @andersbuaas og abonner på hans YouTube-kanal

Prosjekter > Larvikimprovisasjoner av Anders Buaas

^{Historien er også tilgjengelig som podcast}

Glassverksarbeider

– Jeg var 11 år da jeg begynte på Glassverket. Det var ikke akkurat for moroas skyld, men jeg måtte hjelpe til med økonomien hjemme.

Dette fortalte Sofie Abelhaug i et intervju med Østlands-Postens journalist Eva Aaserud vinteren 1983. 90-årige Sofie kunne fortelle om hvordan hun som 11-åring løp i skytteltrafikk mellom glassblåserne og kjøleovnen med nyproduserte flasker på Larvik Glassverk.

Egentlig var hun for ung til å jobbe der. Fabrikktilsynsloven fra 1892 forbød barn under 12 år å jobbe i industrien, men reglene ble ofte omgått, og på Glassverket jobbet det barn helt nede i åtteårsalderen.

– Vi som var for små måtte gjemme oss hver gang en av sjefene kom. De visste nok at de hadde småjenter og smågutter som ikke var gamle nok, men de sa ingenting, fortalte Sofie til ØP.

Fra midten av 1800-tallet ble Larvik for alvor en industriby. Larvik hadde en stor tobakksindustri, reperbane, fyrstikkfabrikk og flere bryggerier. I 1872 ble Larvik Glassverk etablert på Torstrand for å dekke etterspørselen etter flasker.

Glassblåserne hadde høy status på Glassverket. De var dyktige håndverkere med lang erfaring, og var inndelt i lag på fire mann. Hvert lag måtte sørge for at de hadde nok smågutter og småjenter som kunne bære de varme flaskene til avkjølingsovnene. Det var høyt tempo og sterk varme, og det hendte de små bærejentene brant seg på det glødende glasset. Som 90-åring var Sofie fra Torstrand mer opptatt av å fortelle om de gode sidene ved arbeidsmiljøet:

– Det var så mye humør i folk på Glassverket. Av de tingene jeg liker å tenke på er kameratskapet. Brannsår og sånt er glemt», sa Sofie til ØP-journalisten.

Sofie Abelhaug fortsatte i jobben på glassverket også etter at hun ble gift og fikk barn. Mens svigermor passet barna, arbeidet Sofie med å losse flasker på båt.

– En av guttane holdt på å bli født under flaskelossing på en av båtane. Vannet gikk da jeg var hjemme til middag. Jeg gikk tilbake til han som var sjefen min og sa at jeg nok dessverre ikke kunne arbeide mer den dagen. Han forsto nok grunnen, og midt på natta kom guttungen.

Etter hvert ble konkurransen om å produsere flasker i Norge hard, og i 1913 måtte Larvik Glassverk slå seg sammen med glassverkene i Moss og Bergen. Under og etter første verdenskrig var det kullmangel, og glassverket på Torstrand måtte stenge produksjonen i lange perioder. I Larvik var det heller ikke jernbaneforbindelse til glassverket, noe som ga fabrikken i Moss en fordel. I 1926 ble Larvik Glassverk nedlagt og produksjonen flyttet til Moss.

For Sofie Abelhaug var det vemodig å se arbeidsplassen gjennom mer enn 20 år stenge dørene.

– Jeg var med til siste dag. Det var med en underlig følelse at jeg tok farvel med arbeidsplassen. Følelsen er der i dag også, og da brakka borti gata her ble revet, føltes det som noe av Torstrands nerve forsvant for godt», fortalte hun til ØP.

Kilde: Østlands-Posten 16. oktober 1976 og 23. desember 1983.

Tegning basert på foto utlånt av familien.

Last ned portrettet som PDF her.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for februar: Industri og arbeidsliv

Arkitektstudent

– Jeg skulle tegne hus. Helt fra barneskolen, da alle skulle bli frisører så skulle jeg bli arkitekt. Jeg husker til og med at det var en periode da mamma leste nattahistorier for meg, at jeg ikke klarte å la være å komme med planløsningsforslag for hele huset. Gjerne inkludert tak, loft og kjeller.

Selv om Inga Elvira Fiske Guren alltid har drømt om å bli arkitekt, så har ikke plantegningene hennes for veien dit vært lagt like lenge. Men nå er drømmen innen rekkevidde. I det journalisten skriver dette vet han at Inga er oppe til en eksamen ved arkitektlinjen ved Det Kongelige Akademi i København. Men selv om hun studerer i en av verdens mest moderne byer, har hun alltid hjembyen sin i tankene. Tidligere har hun brukt Larvik som prosjektområde på skolen, og når hun snart skal i gang med kandidatoppgaven håper hun at den også kan gjennomføres med Larvik som sitt område.

– Jeg har allerede fått lov til å ha sommerjobb hos arealplanavdelingen i Larvik kommune, og fått jobbe med InterCity og stasjonsplasseringen her som en del av utdanningen. Nå har jeg veldig lyst til å ta for meg hele Larvik.

Måneden vi nå er inne i i byjubiléåret er kalt “Larvik i endring”, og gjennom fire portretter har vi blitt kjent med store endringer i nær og fjern fortid. Men når en skal markere et jubileum så er det vel så fristende å se fremover som tilbake, og selv om Inga ikke er hverken ferdig med utdanningen, eller har begynt på kandidatprosjektet sitt, så kan sikkert mange forstå hvorfor vi spør nettopp henne om hun kan trekke noen linjer på Larvikskartet med oss.

– Dette har jeg jo tenkt på i lang tid allerede, må Inga innrømme da vi snakker med henne i høst. Men vi ga henne hele juleferien hjemme i Larvik til å se for seg sin fremtidskommune, uten begrensninger fra kommuneplaner og alt det måtte være. Men på tross av de frie rammene… Da vi snakket sammen igjen i midten av januar, føltes det likevel som et ganske nøkternt, og for en som ikke har jobbet i arealplan, også ganske gjennomførbare forslag?

Den tankefriheten ga litt tilgang til barndomsminner, faktisk. Litt sånn fra rundt den tida da jeg begynte å fornye huset vårt imens mamma skulle lese for meg. Jeg kom til å tenke på den første gangen jeg skulle gå fra Nanset skole og ned til mamma på biblioteket, den store mestringsfølelsen når man er ute på tur sjøl, men også at jeg snudde fordi det ble for skummelt. Når jeg skulle tenke litt nå, så har jeg tenkt på hvordan du opplever byen fra de beina du står på. Før du har sjansen til å kjøre bil, eller ta buss. Hvilke verdier har det at vi bor i en by der man i stor grad kan gå rett ut i naturen, og hvilke verdier har de trygge små gatene som vi har?

– Hvis jeg skulle gjøre noe, så ville jeg gjort noe med stoltheten til det vi har, og samtidig gjøre det grønne og det blå kanskje enda mer tilgjengelig med en gang man går ut av døra. Til fots og på sykkel. Kanskje kunne det forsterket følelsen at man også har lyst til å være her når det er sommerferie. Og til at vi får lyst til å invitere folk til være her med oss.

Mange kjenner kanskje til “sommerfuglmodellen” av Larvik. Det er et planlagt utbyggingsmønster som skal verne dyrkbar mark og gi grunnlag for en attraktiv byutvikling. Inga har latt dette bildet fått inspirere seg i julen, men også utviklet det videre.

– Det er gode muligheter for å klare seg utendørs på egen hånd i oppveksten i Larvik. For du kan sykle, gå og oppleve mye på dine egne to bein. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta vare på det i hver bydel, men samtidig muliggjøre å knytte disse bydelene sammen med nye, tydelige og trygge bevegelsesmønstre mellom dem.

– I dag er det én ganske tydelig sløyfe i Larvik. Den store veisløyfen som knytter Brunlanes og Stavern til sentrum. Hva hvis vi kunne tydeliggjøre flere slike sløyfer? Da får man de naturlige bevegelsesmønsterne som trekker oss ut og enkelt visuelt tilgjengeliggjør de fantastiske distriktene våre. Samtidig får vi også en forsterking av denne følelsen av samhold rundt sentrumet.

Så kan en se for seg da, hvor slike sløyfer som Inga beskriver naturlig kan gå. En av dem kan gå til Halsen over Kaupangveien, Haakestadveien til Verningen og Rauanveien ned til Lågabrua, for eksempel. En annen kan gå opp Vestmarkaveien og videre oppover så langt en vil på vestsida av Lågen, og ned igjen på gamleveiene på østsida. Og selvfølgelig med uendelige muligheter til avstikkere langs disse sløyfene. Aller helst på sykkel. Akkurat på det er Inga insisterende.

– Er det ikke på tide at det blir ordentlige sykkelforhold hele veien på disse stedene? Det er jo fantastisk å sykle rundt i Larvik!

Inga har også tanker om ideer som kan ta vare på, og løfte Larviks mange mindre lokalsamfunn rundt de ulike bevegelsessløyfene.

– Hva med å lage en form for paviljonger? Stoppesteder der man har installasjoner som for eksempel rammer inn utsikten, gir mulighet for opphold og en form for opplevelse. På denne måten kan vi knytte sammen ulike tettsteder og bydelene våre, samt invitere til nye opplevelser – sammen med noen man er glad i eller på egenhånd. Kanskje er det en mulighet for litt sosialt med nye turkamerater? En kan også ha arrangementer på disse paviljongene, dersom en arrangerer dette på flere av stoppestedene kan man jo oppmuntre til å ta turen litt lenger enn man i utgangspunktet hadde tenkt.

Og hvis Inga skulle kunne ønske seg noe til…

– En opplevelse til vanns! Dersom vi har en form for bussbåt, har vi mulighet for å nå ut til nye opplevelser kollektivt. Det finnes her i København og det er helt fantastisk. Man opplever byen på en ny måte, og kan se byen fra nye vinkler. I Larvik kunne man kan ta med seg sykkelen, gå på båten i indre havn, gå av i Viksfjord, på Ula, i Stavern eller Nevlunghavn, og sykle turer derfra, eller tilbake til sentrum.

– Det hadde jo vært helt rått, synes jeg da!

Last ned portrettet som PDF.

Vi i Larvik 350 er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver lørdag i løpet av 2021 vil du her og i Østlands-Posten bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350.

Tema for januar: Larvik i endring

Podcast

Larvikbanken har signert gullsponsorat med Vi350 og blir med det en viktige støttespillere for byjubileet i 2021. Akkurat hva de skal bidra med er fortsatt hemmelig, men Larvikbanken regner med å slippe «katta ut av sekken» til nyttår.

Les mer om Larvikbanken og Vi350 i Østlands-Posten sin artikkel publisert 19.november 2020.

En felles dugnad

Prosjektleder for Vi350, Camilla Svendsen, er strålende fornøyd med den første gullsponsoren, men understreker at det fortsatt er plass til flere. Næringslivet blir en viktig bidragsyter for å kunne styrke de opplevelsene som venter Larviks befolkning i 2021.

Har du lyst til å bidra?

Ønsker du å være med på laget og feire Larvik 350 års jubileum samme med oss i 2021?

Det er tre ulike kategorier for sponsorer/støttespillere til Vi350:

• Gullsponsor: 200.000 kroner/ eller tilsvarende i tjenester/verdi
• Sølvsponsor: 100.000 kroner/ eller tilsvarende i tjenester/verdi
• Bronsesponsor: 50.000 kroner/ eller tilsvarende i tjenester/verdi

Ønsker du mer informasjon?

For mer informasjon om de ulike sponsoratene, ta kontakt med Gillian Hockly gillian.hockly@larvik.kommune.no

September er selve jubileumsmåneden og vi ønsker innbyggerne i Larvik hjertelig velkommen til feiring!

Hele familien er hjertelig velkommen til opplevelser for store og små! Dette blir en innholdsrik helg hvor Larvik skal få skinne og vise alt det fantastiske kommunen har å by på. Det vil bugne av opplevelser som beriker våre sanser. Få matopplevelser, tilbakeblikk i historiske hendelser, konserter og kunst, teatervandringer og mye mer.

Program

Programmet oppdateres fortløpende. Du finner informasjon om de ulike aktivitetene og arrangementene her på denne siden og i arrangementskalenderen. Se også Jubileumshelg – tips til familier og følg Vi350 på Facebook!

Feiringen gjennomføres etter gjeldende smittevernsregler og det vil derfor være ulike systemer for påmelding til hvert enkelt arrangement/aktivitet. Arrangementene og aktivitetene vil finnes sted på ulike arenaer rundt omkring i Larvik. Festiviteten, Bølgen Kulturhus, Torget, Bøkeskogen, Indre Havn, Herregården, Bøkkerfjellet med flere. For å gi deg en friere feiring vil vi benytte koronapass i inngangen til noen arrangementer. Se nederst på denne siden for mer informasjon.

Informasjon om hvordan du melder deg på til de ulike arrangementene finner du her på denne siden og i arrangementskalenderen. Se veiledningen «Slik reserverer du din plass»

Torsdag 23. september

FESTIVITETEN
18.00 Utsolgt! Konsert fra Larvik Barokk: Et promemoria. Les mer her.

Fredag 24. september

LARVIK BIBLIOTEK
12.00 Åpning av Bibliotekscaféen // Gratis, møt opp!

LARVIK!
17.00 og 18.30 Utsolgt! Velkommen inn – Storgata 4

LARVIK MUSEUM
12.00-15.30 Åpen jubileumsutstilling: Byen og grevskapet // Gratis, møt opp!

INDRE HAVN, ØSTRE BRYGGE
12.00 KV Nornen ligger til kai // Gratis, møt opp!

14.00-18.00 Åpent skip, D/S Hestmanden // Gratis, men forhåndspåmelding

BØKKERFJELLET
19.30-23.00 Åpning, kunstinstallasjon: Tanzy Fumitory, Sirene og Rintala Eggertsson arkitekter // Gratis, møt opp!

19.30 Åpningsfanfare Recall &Signals av Arne Nordheim, fra Nanset Blåsensemble og dirigent Odd Terje Lysebo // Gratis, møt opp!

20.00-23.00 Mat og drikke fra foodtrucks, kveldsstemning med bål og musikk fra DJ // Gratis, møt opp!

BØLGEN KULTURHUS
14.00-20.00 Terje Rakke- Havlandskap (Blåboksen) // Gratis, møt opp!

18.00 og 20.30 Ole Børud og Kongelige Norske Marines Musikkorps // Kjøp billetter her hos Bølgen Kulturhus (50 – 150 kroner)

21.00 Improteater med L:Impro: Larvikshistorien slik den «egentlig» er // Kjøp billetter her hos Bølgen Kulturhus (50 kroner)

HERREGÅRDEN
20.00 Utsolgt! Konsert og middag fra Larvik Barokk: Kongens taffel // Kjøp billetter her hos Bølgen Kulturhus (750 kroner)

TEATERHUSET MUNKEN
18.00-23.00 Vi350 ungdomsfesten- matservering, teatersport, disco, åpen mic og Kahoot // Gratis, møt opp!

TELTET PÅ TORGET
20.30 Konsert, Fattigmannsbandet, hele Vestfolds soul- og funk band // Gratis, men forhåndspåmelding. .

22.30 Konsert, Sheldon Blackman, karibiske rytmer med jazz, blues og urban music // Gratis, men forhåndspåmelding.

LARVIK MIKROBRYGGERI
22.30 Jubileumspub, konsert med Igor og fetterne // Gratis, men forhåndspåmelding

Lørdag 25. september

INDRE HAVN
11.00-16.00 Tilbake til idretten – fysisk aktivitet fra idrettsforeninger // Gratis, møt opp!
Kom å prøv Bordtennis og Amerikansk fotball

12.00-13.00 Pilates Flyt fra AktivLarvik // Gratis, møt opp!

INDRE HAVN, ØSTRE BRYGGE
12.00-18.00 Åpent skip, Hestmannen // Gratis, men forhåndspåmelding

HERREGÅRDEN
11.00-15.00 Barnas aktivitetsdag: sanglek, dans, lefsebaking og aktiviteter fra gamledager. Passer for barn i alle aldre! // Gratis, møt opp!

HERREGÅRDSHAGEN
11.00-16.00 Åpen hage med åpning av ØKO-UKA 2021 og økologisk marked. Åpne boder med grønnsaker, planter og smaksprøver. Matsalg fra Roots & Culture.

11.30 Offisiell åpning av ØkoUka 2021. Konsert med Fredrik Finkenhagen.

12.00 Foredrag Sett opp din egen klimahage på 1-2-3

13.00 Foredrag Ingunns hage ”Hageglede”

14.00 Konsert Opera i hagen med Hanna Linnea Lindtvedt

14.30 Urtevandring med Jacob Roots

15.00 Kompostkurs

LARVIK MUSEUM
11.00 UTSATT! Foredraget Redesign og Sy-workshop for ungdom med Ingrid Bergtun og Larvik Husflidslag er dessverre utsatt på grunn av sykdom. Ny dato blir 29. januar 2022. Vi beklager til alle som har meldt seg på, de blir kontaktet om utsettelsen. NB! Klesmarked i Verksgården går som planlagt.

12.00-16.00 Åpen jubileumsutstilling: Byen og grevskapet // Gratis, møt opp!

VERKSGÅRDEN
12.00-18.00 Klesbyttemarked med syhjelp fra Larvik Husflidslag // Gratis for ungdom, møt opp!

NEDRE FRITZØEGATE 2, LARVIK HUSFLIDSLAG
13.00-17.00 UTSATT! Sy-workshop for ungdom og foredraget Redesign med Ingrid Bergtun og Larvik Husflidslag er dessverre utsatt på grunn av sykdom. Ny dato blir 29. januar 2022. Vi beklager til alle som har meldt seg på, de blir kontaktet om utsettelsen. NB! Klesmarked i Verksgården går som planlagt.

LOVISENLUND
11.00 Vandring på bystien Larvik som turkommune, Larvik og Omegn Turistforening // Gratis, møt opp!

BØKKERFJELLET
11.00-16.00 LABO 75-årsfeiring: familiedag med aktiviteter for barna // Gratis, møt opp!

13.00 Fysikkshow: Naturfag rocker med PK // Gratis, men forhåndspåmelding

14.30 Konsert, Trass, herlig, rufsete barnerock // Gratis, men forhåndspåmelding

16.30 Konsert Østre Vestrum Ukulelelag // Gratis, men forhåndspåmelding

18.00 Konsert Spoonful of blues // Gratis, men forhåndspåmelding

TOLLERODDEN
13.00-17.00 Ettermiddagskaffe på kulturminnekaféen i Marys stuer // Gratis, møt opp!

13.00-17.00 Husvandring hver time og besøk i båthallen // Gratis, møt opp!

13.30 Konsert Sandar Spellemannslag // Gratis, men påmelding til epost@tollerodden.no

16.00 Konsert: Sanger og historier fra Bøkebyen. Terje Svendsen, Fred Ove Halvorsen og Rebecca Nøstrud Isaksen // Gratis, men påmelding til epost@tollerodden.no

BØKESKOGEN
15.00 og 17.30 LARVIKSSANGEN – Spillelista inviterer til en musikalsk reise gjennom 350 år // Billetter kjøpes her hos Bølgen Kulturhus (50 – 150 kroner)

BØLGEN KULTURHUS
13.00-17.00 Vær her nå – fotoutstilling av Kristian Bålsrød // Gratis, møt opp!

12.00-20.00 Havlandskap – Audiovisuell installasjon av Terje Rakke (Blåboksen) // Gratis, møt opp!

18.00-01.00 Utsolgt! Den store lille folkefesten – Festen du har venta på i 350 år! // Les mer her.

FABRIKKEN UNGDOMSHUS
16.00 -21.00 Fabrikken inviterer til jubileumsfeiring og åpent hus. UNGDOM 12-18 ÅR // Gratis, møt opp!

TEATERHUSET MUNKEN
18.00 Forestilling, Per Nyhus | Livet med historien Trond Aarstad Jr. // Gratis, men forhåndspåmelding

TELTET PÅ TORGET
19.00 Vi350-byfesten. Dørene åpner kl. 19.00 // Billetter Bølgen Kulturhus

20.30 Konsert: Silya and the Sailors lager fest på Torvet! // Kjøp billetter her hos Bølgen Kulturhus (150 kroner).

LARVIK BIBLIOTEK
10.00-15.00 Åpent bibliotek og Bibliotekscafé // Gratis, møt opp!

11.00-14.00 Overnattingsfest for kosedyr – lever ditt kosedyr på biblioteket! // Gratis, møt opp!

Søndag 26. september

LARVIK KIRKE
11.00 Jubileumsgudstjeneste med musikk // Gratis, men forhåndspåmelding til Larvik kirke her

19.00 Ingen ledige plasser! Festkonsert, Edvard Griegs Amoll-konsert // Les mer her.

INDRE HAVN, ØSTRE BRYGGE
12.00-18.00 Åpent skip, Hestmannen // Gratis, men forhåndspåmelding

HERREGÅRDEN – TOLLERODDEN
12.00-16.00 Teatervandring gjennom Larviks historie, Larvik Barne- og Ungdomsteater og Larvik Museum // Billetter kjøpes her hos Teaterhuset Munken (barn 50 kroner og voksne 100 kroner)

LARVIK MUSEUM
13.00 og 14.00 Omvisning i jubileumsutstillingen Byen og grevskapet ved museumsvert Line Brathagen // Gratis, møt opp!

12.00-16.00 Åpen jubileumsutstilling // Gratis, møt opp!

TEATERHUSET MUNKEN
13.00 og 15.00 Familiekonsert, Såvidt en hit for kids // Gratis, men forhåndspåmelding

BØKKERFJELLET
14.00 Konsert Bare Barokk // Gratis, men forhåndspåmelding

BØLGEN KULTURHUS
13.00-17.00 Her er vi – fotoutstilling av Kristian Bålsrød // Gratis, møt opp!

12.00-20.00 Havlandskap- Audiovisuell installasjon av Terje Rakke (Blåboksen) // Gratis, møt opp!

18.00 Pianokonsert, Listen, Joakim Biondi med gjester // Kjøp billetter her hos Bølgen Kulturhus (50 kroner)

BØKESKOGEN
11.00 Konsert, korallmusikk med Borgermusikken i Larvik // Gratis, men forhåndspåmelding

12.30 Konsert, Larvik Kulturskole // Gratis, men forhåndspåmelding

14.00 Konsert, Larvik Janitsjar // Gratis, men forhåndspåmelding

HERREGÅRDSHAGEN
16.00 Konsert, Larvik Kulturskole // Gratis, men forhåndspåmelding

LARVIK BIBLIOTEK
11.00-15.00 Søndagsåpent bibliotek og Bibliotekscafé // Gratis, møt opp!

11.00 Hent kosedyr etter overnattingsfesten // Gratis, møt opp!

13.00 Myriam Bjerkli i samtale med Kirsten Muhle // Gratis, men forhåndspåmelding hos Larvik bibliotek.

14.00 Konsert med Anders Buaas m/gjest Andreas Oxholm // Gratis, men forhåndspåmelding hos Larvik bibliotek.

TOLLERODDEN
13.00-17.00 Ettermiddagskaffe på kulturminnekaféen i Marys stuer // Gratis, møt opp!

13.00-17.00 Husvandring hver time og besøk i båthallen // Gratis, møt opp!

Bli med på en helg hvor hjertet banker ekstra for byen vår!